Denne bloggen oppdateres ikke lenger :)

Tusen takk til alle de fine leserne mine. Det har vært veldig morsomt å blogge sammen med dere. Men nå holder det. Nå går jeg helt uten dramatikk tilbake til rekken av vanlige lesere igjen. I alle fall på fritida. Kanskje kommer jeg tilbake igjen senere, kanskje ikke. I mellomtida finner dere meg på Bibliotekbloggen.

Ha en strålende høst alle sammen🙂

Klem fra Kari

❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤❤

Unknown

 

Sommertipset: åtte fantastiske ungdomsbøker

Under finner du åtte gode amerikanske ungdomsbøker som passer like godt for voksne som for unge. Mangler du lesestoff? Ikke la ung voksen-merkelappen hindre deg i å lese disse!

 

7171859def13f9fcdfab587216536e29b7b1b574e8c3a1fec623e684

Becky Albertalli: Simon vs. the homosapiens agenda (2015. Simon og homosapiensagendaen. Norsk, 2016). En av fjorårets favoritter på Goodreads.  3. plass på debutant- og 5. plass på YA-lista. Simon vs. the homosapiens agenda er en klassisk komme-ut-av-skapet-historie. Simon er homofil, men har ikke kommet ut av skapet enda. Hemmeligheten hans oppdages imidlertid av en av medelevene, som truer med å avsløre Simon hvis han ikke introduserer ham for en av venninnene sine. En hjertevarm og underholdende historie. Will Grayson, Will Grayson kan bare gå og legge seg! Boka kommer på norsk på Kagge til høsten. 

 

61wQ7RvIcCLSabaa Tahir: An ember in the ashes (2015. En glo i asken. Norsk, 2016). En medrivende historie om forbudt kjærlighet i en mørk, brutal verden. Jeg ble helt tatt på senga av denne boka. Jeg begynner å bli lei av dystopisk fantasy, men denne boka har helt klart det lille ekstra som skal til. Laia er slave, Elias er soldat. Ingen av dem er fri. De står på motsatt side, men må sloss sammen mot et totalitært regime. An ember in the ashes ble kåret til årets YA-roman på Amazon i fjor og boka er en pageturer uten sidestykke.

 

 

76a69c33ea800924929278cf6d073b712d8706f0e0b800bf30ed10dbRainbow Rowell: Eleanor & Park (2014). Denne ungdomsboka fikk så mye oppmerksomhet utgivelsesåret at jeg ikke gadd å lese den. Før nå. Og her er dommen: Eleanor & Park er verdt hver side i gull. I og for seg er ikke historien så fryktelig original. Gutt møter jente –> de blir forelsket. Nei, her er det bakgrunnshistoriene som, sammen med tidsbildet (80-tallet), utgjør hele forskjellen. Viktige stikkord er kulturmøte og dysfunksjonell familie. Har du ikke lest Eleanor & Park, har du virkelig noe å glede deg til.

 

Layout 1David Leviathan: Hver dag (2012). Tenk deg at du våkner opp i en ny kropp hver deg. Dette er virkeligheten til A, hovedpersonen i Hver dag. Han takler det rimelig bra, helt til han blir forelsket… Hvis du kjøper historien om å våkne opp i ny kropp hver dag, vil du finne fortellinga utrolig fascinerende. Boka handler nemlig ikke bare om å være forelsket. Identitet er et viktig stikkord her. Hvordan oppleves det å være fattig, deprimert, homofil, skolens vakreste osv.

 

 

415duNNTXhLGayle Forman: Just one day (2013. Bare en dag. Norsk, 2014). Kan én eneste dag forandre deg som menneske? Det er hovedtemaet i denne boka. Allyson er på rundreise i Europa da hun møter nederlandske Willem i Stratford-upon-Avon i England. Sammen stikker de av fra Allysons reisefølge for å tilbringe en dag sammen i Paris. Just one day er en fengslende og sår dannelses- og kjærlighetsroman. Allyson mister kanskje Willem i Paris, men møtet hjelper henne å finne seg selv.

 

 
51RsPWhdzULGayle Forman: Just one year (2013. Bare ett år. Norsk, 2014). Jeg ble så fascinert av Just one day at jeg sporenstreks kastet meg over Just one year. Her får vi den samme historien fortalt fra Willems sysnvinkel. Vi får i tillegg svar på alle spørsmålene vi satt igjen med etter Just one day. En nydelig kjærlighetsroman som på toppen av det hele tematiserer kjærlighet hos Shakespeare.

 

 

 

The AbsolutelyCOVER. True Diary of a Part-Time Indian .inddSherman Alexie: En deltidsindianers fullstendig troverdige dagbok (2015). Har du noen gang lurt på hvordan det er å vokse opp på et indianerreservat? Det får du svar på i denne boka. Junior vokser opp på reservatet i Spokane, på vestkysten av USA. Han er intelligent, misfornøyd med reservatskolen og søker derfor overflytting til skolen nabobyen. Dermed faller han mellom to stoler: Ikke bare er han den eneste indianeren på den nye skolen, han er også som forræder å regne på reservatet. En humoristisk, men brutal fortelling om å følge sine drømmer.

 

86bf167085cecee490e08e83afee79a61087d51d428c70a98c92e935Laini Taylor: Mørk engel (2012). Urban fantasy for ungdom. Jeg er veldig imponert av begynnelsen av boka. En skikkelig pangstart på en original og underholdende historie om engler og djevler. Midtpartiet av boka er så som så, mens slutten er fenomenal. Samlet sett en overbevisende begynnelse på en trilogi om krigen mellom engler og djevler. Boka forteller om kunststudenten Karou og engelen Akiva som forelsker seg i hverandre. Men kjærligheten dem imellom er forbudt…

 

 

Har du tips om gode ungdomsbøker? Bruk gjerne kommentarfeltet.

 

Fortsatt god sommer!

Et fantastisk fint tidsbilde

Nordnorsk julesalmeForfatter: Hild Haaheim
Tittel: Nordnorsk Julesalme
Sjanger: Skjønnlitteratur, voksen
Forlag: Orkana
Sider: 169

Nordnorsk julesalme kastet jeg meg over etter å ha lest Ingeborg Arvolas Neiden 1970. Begge romanene er biografiske og handlinga er lagt til det samme området – Varangerfjorden i Finnmark. Ingeborg Arvola forteller om seg selv og faren sin, som var alkoholiker, Hild Haaheim om sine forfedre som har bodd ved Varangerfjorden i Finnmark fra slutten av 1800-tallet, frem til vår tid.

Hild Haaheims Nordnorsk julesalme er en slektskrønike og en dokumentarroman. Språket i boka er muntlig, fortellerstilen direkte og boka tegner et fantastisk fint tidsbilde av livet ved Varangerfjorden i forrige århundre. Boka åpner med at Hild, som bor i Fredrikstad, skal synge Nordnorsk julesalme i koret hun går i. Hun blir veldig beveget av sangen uten å forstå helt hvorfor. Så kommer hun til å tenke på mormora si som drev kiosk i Kirkenes, og hun begynner å nøste i familiens historie.

Hild har skrevet seg selv inn i fortellinga si. Hun kommenterer stadig skriveprosessen, samtidig som hun lar mormora, som er død for mange år siden, komme med ironiske kommentarer over skuldra hennes. Selve sleksthistorien starter med at Hilds forfedre flytter til Varangerfjorden, til Ekkerøy ved Vardø og til Neiden fra Finland og Hardanger. Deretter forteller hun om det harde livet ved Finnmarkskysten, om det flerkulturelle miljøet bestående av nordmenn, samer og kvener, og om A/S Sydvaranger i Kirkenes. Boka er fantastisk fin, jeg likte den kjempegodt og jeg anbefaler den derfor varmt🙂

Litt om forfatteren: Hild Haaheim (f. 1955) er oppvokst i Oslo og bosatt i Fredrikstad. Hun har tidligere gitt ut ei diktsamling og ei byvandring fra Fredrikstad. Nordnorsk julesalme er hennes første roman.

Fort og gæli om seks romaner

Ok, jeg må bare innse det. Jeg har hverken tid eller lyst til å skrive om alt jeg leser. Og det er helt ok. Under følger en oppsummering av noen av bøkene jeg har lest i 2016:

 

c8c8f59d4aa06a7de018f29269d52dae36ee34baf464e17b2182d93aJoseph Conrads Mørkets hjerte gjorde større inntrykk på meg ved første gangs gjennomlesning for noen år siden. Interessant nok opplevde jeg boka helt forskjellig denne gangen. Mens jeg første gang fokuserte på skildringa av reisen til Afrika og tenkte at Marlow så på de innfødte med den fremmedes blikk, ble jeg nå mer oppmerksom på det rasistiske. Men en ting er sikkert. Uansett hvordan man tolker boka, er den god. Ei 1001-bok du absolutt bør få med deg. Les mer om den her.

 

 

910808015058e7ba3a7bb2776534819c2ee3daa46e0c8a7cd07f02f5Michel Houellebecq: Underkastelse. Til å begynne med ble jeg fryktelig provosert av denne boka. Hvordan kan man tro at muslimene kommer til å ta over makta i Frankrike? Veldig lite troverdig, tenkte jeg. I tillegg er det vanskelig å like bøker med så ufordragelige hovedpersoner som han i denne, som er en ekkel og stakkarslig mannssjåvinist. Etter hvert sluttet jeg å irritere meg. Forfatteren bruker jo person- og miljøkarakteristikker som virkemiddel nettopp for å provosere. Interessant bok, men ikke blant mine favoritter. Les mer om boka her.

 


26494Walter Scott: Ivanhoe. 
Yes! Dette er mer i mi gate. En historisk roman om middelalderens England og et skikkelig spennende eventyr! Personkarakteristikkene er riktignok veldig stereotypiske. Eksempelvis er den jødiske pengeutlåneren Isac av York beskrevet akkurat slik man kunne forvente, men med en god porsjon ironi. Ivanhoe må du lese! Den er et must, og den gir deg attpåtil et 1001-poeng. Les mer om boka her.

 

 

 

8f048e2010d7b32ec42ad3cf05be6616603e5cea31023a4fde392cf2Eve Chase: Black rabbit hall. En liten nedtur. Egentlig trodde jeg at jeg skulle inn i en gotisk spenningsroman, men denne vil jeg heller beskrive som en melodramatisk dame- eller dannelsesroman ala Kate Morton, med en tydelig gotisk vri. Vi har to parallelle fortellinger som er uløselig knyttet sammen, en i fortid og en i nåtid. Mysteriet i fortidshistorien oppklares i nåtidshistorien, og slutten er en stor klisje. Litt skuffende. Les mer om boka her.

 

 

 

26500George Eliot: Adam Bede (1859). Helt ok, men langt fra blant de beste engelske 1800-talls romanene jeg har lest. Litt sjelløs og intetsigende. Har nesten glemt den allerede. Mulig at opplevelsen har sammenheng med at denne lydbokutgaven er forkortet,  så les heller den fullstendige utgaven på engelsk. Adam Bede er ei 1001-bok. Mer om den her.

 

 

 

26215H.P Lovecraft: Vanviddets fjell (1931). En krysning mellom reiseskildring og grøsser. Her utforsker vi de siste hvite flekkene på kartet, på Sydpolen. Og selvsagt finner vi noen helt fryktelige skapninger der. Ei bok for si tid. Litt for omstendelig for min smak, men absolutt verd og lese. Med på kjøpet får du et 1001-kryss. Mer om boka her.

Mørk og morsom? Neal Shustermans Splintret

9788202445836

 

Jeg er litt usikker på om det var meninga at jeg skulle synes boka var morsom. Historien er jo både mørk og grusom. Samtidig er den så spekulativ og usannsynlig, så brutal og fortalt med en såpass kynisk distanse at man ikke klarer å la være å trekke på smilebåndet. Tenk deg at du er en ung organdonor. Det er jo egentlig vel og bra. Men det er ikke like morsomt når du vet at kroppen din skal fragmenteres (deles opp) nå. I dette øyeblikket. Mens du er våken. Du kan se at føttene dine blir borte. Deretter leggene og lårene. Legene kommer nærmere og nærmere, og en time inn i operasjonen er de oppe ved buken…

Kirurger går, nye kommer. De nye viser en intens interesse for buken hans. Han kikker ned mot tærne, men kan ikke se dem. Isteden ser han en kirurgassistent som vasker nederste del av bordet.
«Jeg holdt på å drepe en gutt i går.»
«Det spiller ingen rolle nå.»
«Jeg ville gjøre det, men så ble jeg redd. Jeg vet ikke hvorfor men jeg ble redd.»
«Bare gi slipp på det.» Pleieren holdt ham i hånden tidligere. Det gjør hun ikke lenger.
«Sterke magemuskler,» sier en lege. «Trener du?»
Klirrende metall. Nederste delen av bordet blir koblet fra og dratt unna. Det får ham til å tenke på den gangen han var tolv og moren hans tok ham med til Las Vegas. Hun hadde plassert ham på et trylleshow mens hun spilte på spilleautomat. Tryllekunstneren hadde saget en dame i to. Tærne viftet fortsatt, ansiktet smilte ennå. Publikum ga ham tordnende applaus. (317)

At det er skurken som her fragmenteres, hjelper jo litt rent følelsesmessig. Det er jo ikke akkurat som om vi hadde så stor sympati for ham i utgangspunktet. Morsomt er det vel kanskje ikke? Eller, jo. Det er nettopp det det er. Pleieren kan ikke lenger holde skurken i hånda fordi den er operert bort, og legen er superfornøyd med magemusklene hans. Mer ufølsomt kan det vel neppe beskrives. Enda morsommere blir det når helten noen sider senere blir utstyrt med skurkens høyre arm etter en ulykke. For det er det denne boka handler om. Organer. Og abort. To ting som man i utgangspunktet ikke skulle tro hadde noen sammenheng.

Splintret befinner vi oss i USA i nær fremtid. Heartlandskrigen som brøt ut som resultat av uenighet mellom abortmotstandere og abortforkjemper, er forlengs over. Men fredsløsningen er fatal for ungdommen. I det nye samfunnet er nemlig abort forbudt, og for å kompensere for det har man bestemt at foreldre kan abortere barna sine i årene fra de er 13, til de er 18 år. En fysisk umulighet, selvsagt. Hvis man da ikke sidestiller abort med donasjon av de unges organer. Og det gjør man for å få slutt på krigen. Fra man er 13 til man er 18 lever man altså utrygt, i en verden full av kyniske foreldre og etter hvert også av organer.

De tre hovedpersonene er såkalte fraggere av forskjellige årsaker: Connors foreldre har kvittet seg med en bråkmaker. Risa skal fragmenteres på grunn av nedskjæringer på barnehjemmet. Lev er donert bort som resultat av religiøs overbevisning. Disse tre er på flukt. Og spenninga består selvsagt i 1) om de blir tatt og 2) om de klarer å endre dette samfunnet.

Som sagt er Splintret både spakulativ og lite troverdig, i alle fall for en godt voksen leser som meg. I tillegg sier den ikke så mye annet om vår verden enn at vi bør være flinkere å donere organer og ikke må tukle unødig med skaperverket, hvis vi ser bort fra den mer opplagte kritikken av kapitalismen og religion. Imidlertid er boka underholdende, spennende og full av svart humor. Også er det jo morsomt å lese om alle disse organene, som synes å leve sitt eget liv på de nye eierne som resultat av operasjonsmetoden. En litt anneledes dystopi. Anbefales for dystopielskere.

Litt om forfatteren: Neal Shusterman, amerikansk forfatter, har skrevet en rekke bøker for barn, ungdom og voksne, deriblant Livsloven-tetralogien, som består av Splintret, Spleiset, Sjelløs og Samlet. Flere av bøkene hans vurderes filmatisert.

Forfatter: Neal Shusteman. Tittel: Splintret (norsk utgave, 2016). Originaltittel: Unwind (2007). Forlag: Cappelen Damm. Sjanger: Dystopisk, ungdom. Sider: 364

Medrivende og vakker eller lettvekter med vaselin på linsa? Analyse av fem bokanmeldelser i norske medier

9788215005812_Hagen”Full enighet om litterær kvalitet vil aldri forekomme, heller ikke blant spesialister”, sier Erik Bjerk Hagen i boka Litteraturkritikk (Hagen 2004:16). Eksempler på dette finner vi overalt i bokbransjen. Eksempelvis ble Frode Granhus’ siste kriminalroman Kistemakeren (2015) nominert til Brageprisen, men nullet i Kulturrådet. Dagsavisen kaller Dan Browns Inferno ”En sikker Dan Brown-suksess” (Steinkjer 2013), mens Adresseavisen skilter med overskriften ”Mer gjesp enn inferno” (Hoel 2013). Hvordan kan én og samme bok vurderes så forskjellig? Dette skal jeg undersøke i denne artikkelen. Etter hvilke kriterier bedømmes ei bok? Er det ulike kriterier som vektlegges når konklusjonene blir så forskjellige, eller har det bare med smak og forventning å gjøre? For å finne ut av dette skal jeg se på fem anmeldelser av fjorårets Pulitzervinner, Anthony Doerrs Alt lyset vi ikke ser (2015). Anmeldelsene er hentet fra Nrk bok, Aftenposten, Fædrelandsvennen, VG og Klassekampen. Som teoretisk perspektiv støtter jeg meg til Per Thomas Andersens ”Kritikk og kriterier” (1987) og Erik Bjerck Hagens Litteraturkritikk (2004).

 

Teoretisk perspektiv

At kvalitetsforståelsen er så forskjellig, er i og for seg ikke så rart. Som Atle Christiansen sier i Kritikarboka (2010), finnes ikke kvaliteten ”i boka aleine, men i møtet mellom lesar og bok. Litterær kvalitet er ikkje fast og urokkeleg. For det første endrar han seg frå lesar til lesar, og for det andre endrar han seg over tid” (Christiansen 2010:61). Under renessansen søkte man f.eks. tilbake til antikkens idealer, etikk, erkjennelse og estetikk sto i høysetet, mens romantikerne forbandt kvalitet med originalitet. Den historisk-biografiske skolen var opptatt av innhold, formalistene av form. Strukturalistene konsentrerte seg om strukturer og mønstre, mens de leserorienterte retningene så på leserens bakgrunn og forståelseshorisont (Naper 1994:14-17).

Det finnes ingen normer for kvalitet, bare symptomer, sier Erick Bjerk Hagen i boka Litteraturkritikk (2004). Vi kan aldri være sikker på at det vi opplever faktisk er kvalitet, opplevelsen kan fort falme. På samme måte kan det hende at den boka som i utgangspunktet ikke gjorde noe inntrykk, sitter i oss mange år. Symptomer er forræderske, men er alt vi har. Hagen lister i boka si opp syv symptomer på kvalitet: en fysisk reaksjon, det verket som lar seg beskrive godt, er godt, at flere er enige i bedømmelsen din er en indikasjon på en riktig vurdering, at verket holder seg over tid, at boka har fått betydning i livet ditt, språklig kvalitet, og sist, men ikke minst originalitet og skjønnhet (Hagen 2004:25-31). Hagens symptomer bygger til dels på kvalitetskriteriene som Per Thomas Andersen lanserte i tidsskriftet Vinduet i 1987. De er som følger:

  • Moralsk/politisk kriterium er utsagn som gir teksten politisk, moralsk eller sosial verdi. ”Det ligger en holdning i teksten, og denne blir gjenstand for litteraturkritikerens vurdering” (Andersen 1987:18). Moralsk/politisk kriterium sier ikke noe om kvaliteten på teksten, bare at den er viktig eller uviktig.
  • Kognitivt kriterium sier noe om tankekraften bak teksten, dens intellektuelle nivå. Verket vurderes her på kognitivt grunnlag (Andersen 1987:19).
  • Generisk kriterium tar for seg forhold som ligger forut for teksten: tradisjon, litteraturhistorisk sammenheng, påvirkning, originalitetsproblematikk og intensjon (Andersen 1987:21).
  • Estetisk kriterium rommer tre tekstlige kriterier. Kompleksitet er det motsatte av entydighet, som i endimensjonale tekster og formellitteratur. En kompleks tekst har flere lag og fortolkningsnivåer. Integritet er et helhetskriterium som handler om summen mellom enkeltfaktorer og helheten, mens intensitet kan forstås som ”tekstens evne til å holde på leseren” (Andersen 1987:22-24).
  • Affektivt kriterium, som egentlig ikke er noe kriterium, handler om å respondere i affektasjon. Affektive kriterier skjules gjerne i stilen, som ironi, sarkasmer, patos eller en nedlatende sjargong. Affektivt kriterium brukes ofte for å fastslå tekstens kvalitet på grunnlag av dens moralske eller politiske innhold, via affektasjon (Andersen 1987:25).

 

Verdig Pulitzervinner?

Alt_Lyset_Vi_Ikke_Ser_litenI fjor stakk Anthony Doerrs Alt lyset vi ikke ser av med Pulitzerprisen, en av USAs mest prestisjetunge priser. Pulitzerprisen er amerikanske journalisters pris, og i statuttene står det at skjønnlitteraturprisen skal gå til en amerikansk forfatter, fortrinnsvis en som skriver om amerikanerens liv (Administration of the prizes). Fjorårets Pulitzervinner har fått blandet mottakelse her hjemme. Klassekampen kaller boka ”en krigsfilm i romanform, med vaselin på linsa” (Øverland 2015). ”Skjønnhet tross mørke” (Kubens 2015) og terningkast 6 er dommen fra Fædrelandsvennen. Mellom de to ytterpunktene finner vi VG som kaller boka en medrivende og rørende krigshistorie og som triller terningkast 5 (Egeland 2015), NRK som synes at boka er overraskende lite original til Pulitzervinner å være (Straume 2015), og Aftenposten som plasserer den i lettvekterklassen (Prinos 2015).

I Alt lyset vi ikke ser møter vi den franske jenta Marie-Laure og den tyske gutten Werner, som vi følger i årene før og under andre verdenskrig. Werner er oppvokst på barnehjem, han er ekstremt opptatt av radioer og uhyre intelligent. Han unngår dermed skjebnen til de andre barna, som ender i gruvene, og kommer inn på en NPEA-skole – en nasjonalsosialistisk skole hvis mål er å oppdra en ny generasjon politiske, militære og administrative ledere i Nazityskland. Skyld blir dermed et sentralt motiv i fortellinga. Marie-Laure er blind. Hun vokser opp sammen med faren sin i Paris, men må flykte med ham til grandonkelen i Saint-Malo når krigen bryter ut. Med seg har de en verdifull edelsten. Denne edelstenen er sammen med grandonkelens radiosendinger limet i fortellinga, og det som til slutt tvinger de to separate fortellingene sammen i en grande finale, under de alliertes bombing av Saint-Malo.

 

Med vaselin på linsa

Janneken Øverland legger ikke skjul på at hun ikke liker Alt lyset vi ikke ser. Hun åpner litt nedlatende, i affekt, og hevder at boka ”har alt en episk roman trenger: hav, død og kjærlighet. Mest død. Den foregår stort sett i den lille franske kystbyen Saint-Malo, eller for å herme forfatterens stil, i ”kystperlen” Saint-Malo” (Øverland 2015). Deretter sveiper Øverland innom generisk kriterium, fastslår at boka ”ble en av fjorårets overraskende, litterære bestselgere” (Øverland 2015), og konstaterer deretter litt hånlig bokas kognitive verdi: den inneholder ”mange bestselgeringredienser: en dose krig, historiske omgivelser, litt mystikk, rørende skjebner, foreldreløse barn, et drag av nostalgi” (Øverland 2015). Hva det er som gjør boka så endimensjonal, altså boka vurdert etter estetisk kriterium, kompleksitet, sier Øverland ikke noe om, annet enn at ”personkarakteristikkene er dratt helt ut mot det unike” (Øverland 2015), og hun antyder vel også at personene enten er gode eller onde.

Estetisk kriterium, integritet, er Øverland også innom. Hun rekonstruerer fabelen, det kronologisk ordnede handlingssammendraget: Handlinga foregår i hovedsak i årene mellom 1934 og 1944, og boka avslutter med et ”bittersweet og vedmodig ”hvordan det gikk” til slutt” (Øverland 2015). Hun finner kronologien, eller rettere sagt mangelen på sådan, lett kryptisk. Øverland bruker nokså mye plass på moralsk/politisk kriterium, noe som i og for seg ikke er så rart, siden anmeldelsen er skrevet for Klassekampen. Også her får boka mye pepper. Det ideologiske er fraværende. Boka handler om personer, ikke om idéer, historiske hendelser eller politikk. Den tar ikke for seg det tragiske eller politiske aspektet ved de alliertes bombing av Saint-Malo. Etiske problemstillinger, god versus ond, behandles kun på personnivå. Det hjelper ikke at den verdifulle edelstenen som tiltrekker seg den onde tyskeren, plasseres i historien. Det gir fortellinga et eventyrlig drag som står i kontrast til krigens redsler, og som gjør at historien blir for nostalgisk og romantisk. Her beveger vi oss nok en gang over i Andersens integritets- eller helhetskriterium: Det blomstrende, adjektivtunge språket og nostalgien står i kontrast til krigs-problematikken og gjør krigen og storpolitikken til ”muzak, på smakløst vis” (Øverland 2015).

Øverland konkluderer med at Alt lyset vi ikke ser er en uviktig roman, og går dermed ikke i den fella Andersen advarer mot, nemlig å bestemme tekstens litterære eller estetiske kvalitet på bakgrunn av moralsk/politisk kriterium. Imidlertid konstaterer hun lettere ironisk at vi her beveger oss over mot underholdningslitteraturen. Alt lyset vi ikke ser er ”en krigsfilm i romanform, med vaselin på linsa” (Øverland 2015). Øverland har mange gode argumenter i anmeldelsen sin. Imidlertid tjener ikke den affektive, ironiske tonen anmeldelsen til fordel. Som Toril Moi sier i Språk og oppmerksomhet (2013) avslører ordvalget både noe om den som ser og det den ser, og hun understreker samtidig viktigheten av å rette et rettferdig, men kjærlig blikk mot virkeligheten og finne et språk som utrykker det som blikket ser:

Målet er å se det vanlige og det hverdagslige med et nytt blikk: å bruke oppmerksomheten til å oppdage det som ligger i dagen, men som vi likevel overser. Målet er også å utvikle evnen til å gripe det vanskelige ved virkeligheten, det vi ellers hopper over, det vi egentlig verken orker eller har lyst til å bruke oppmerksomhet på. Målet er å unngå å skape et skarpt skille mellom litteraturen, det dagligdagse og det politiske (Moi 2013:5).

Øverland hadde absolutt tjent på å bruke et rettferdig og kjærlig blikk. Brillene hun leser med fører til at hun forenkler og lukker teksten for andre nivåer og lesemåter, i stedet for å åpne den, som Andersen (1987:22) anbefaler at man gjør.

 

Medrivende og rørende krigshistorie

Det er en helt annen tone i Tom Egelands anmeldelse i VG. Egeland starter med en relativ lang parafrase av handlinga, og går rett over på estetisk integritet, eller helhetskriteriet, som han bruker forholdsvis mye plass på.

Anthony Doerr gjør flere spennende grep i fortellerstrukturen. Kapitlene er ekstremt korte, men de er vevet så godt sammen at tempoet ikke gjør lesingen stakkato. En roman på 634 sider kan knapt kalles kortprosa, men enkeltvis fremstår kapitlene som brokker i en mosaikk (Egeland 2015).

Deretter går Egeland videre til kronologien, som han i motsetning til Øverland ikke finner kryptisk. Handlinga utspiller seg i tidsperioden mellom 1934 og 2014, men historien starter 8. august 1944. Han går så over på det generiske, og forsøker å plassere boka i en litterær tradisjon. For å gjøre det bruker han estetisk kriterium, integritet. ”Den episke, dramatiske og fargerike fortellerstrukturen – som fører frem til et forventet og selvsagt klimaks” (Egeland 2015), gjør det lett å plassere boka i kategorien underholdningslitteratur, men den litterære atmosfæren og det særegne språket taler i mot. Egeland karakteriserer språket som annerledes, om ikke eksperimentelt. Det er korthugd og fortettet, ofte blomstrende. Han hopper videre til metaforer og språkbilder, før han sveiper over estetisk kriterium, intensitet, som handler om tekstens evne til å holde på leseren. Er boka kanskje for lang med sine 634 sider?

Det kognitive, tankekraften bak teksten, nevnes i forbifarta: ”Romanen er nok altfor episk, spennende og underholdende til å bli tatt alvorlig av det finlitterære etablissement” (Egeland 2015), men det synes Egeland at vi kan blåse i hvis vi liker godt fortalte og velskrevne historier, og her er vi over i det estetiske igjen. Egeland avslutter sin anmeldelse med et kroppslig perspektiv – et av Hagens kriterier – og sier at vi kommer til å lukke boka ”med et tilfreds sukk og et bedrøvet lite smil om munnen” (Egeland 2015 ) hvis vi liker denne typen fortellinger. Helt til slutt følger litt informasjon om forfatteren og boka, et generisk kriterium. Egelands leser boka med helt andre briller enn Øverland. Det kognitive er i hans anmeldelse underordnet den estetiske intensiteten, boka er spennende og underholdende. Det moralsk/politiske får heller ingen plass, og han gir Alt lyset vi ikke ser terningkast 5.

 

Overraskende lite original Pulitzervinner

Anne Cathrine Straumes anmeldelse i NRK bok er skrevet i lys av at boka vant Pulitzerprisen, og fordi hun leser med Pulitzerbriller bruker hun mye plass på det generiske aspektet, faktorer som ligger utenfor selve teksten. Hun nevner at Alt lyset vi ikke ser ble kåret til beste bok i en rekke amerikanske aviser og tidsskrifter, og sikkert kan bli en storslått Hollywoodfilm. Imidlertid spør hun seg om den er en verdig Pulitzervinner. Straume sveiper innom statuttene for prisen, som sier at den skal gå til en amerikansk forfatter som fortrinnsvis skriver om amerikanske liv, noe denne boka ikke gjør. Hun synes  Alt lyset vi ikke ser minner om fjorårets vinner, Donna Tartts Stillitsen, og fastslår samtidig at Cormac McCarthys Veien, en tidligere Pulitzervinner, er langt bedre.

Straume bruker relativt mye plass på det estetiske. I forbindelse med bokas kompleksitet brukes vendinger som ”full av klisjéer” og bekreftelser av ”forutinntatte oppfatninger” (Straume 2015). Imidlertid har Alt lyset vi ikke ser en del interessante karakterer, med unntak av de som er endimensjonale i fremstillinga. Integritets eller helhetsprinsippet er hun også innom: Boka veksler i korte kapitler mellom to fortellere. Historien fortelles ikke kronologisk, og spenner fra 1934-2014. Boka er snedig komponert, men hverken språket eller formen er original. Også tekstens intensitet nevnes. Historien er underholdende og fortalt med innlevelse.

Straume sier i grunnen mye av det samme som Øverland, men teksten hennes er kjemisk fri for affektasjon og arroganse. Straume fremhever tvert imot både det positive og det negative, og hun konkluderer på grunnlag av generiske, kognitive og estetiske kriterier:

Vel er romanen godt uttenkt, nydelig puslet sammen og fortalt med innlevelse og inderlige ambisjoner. Men den er verken original eller utfordrende på noe vis, det være seg i innhold, språk eller form. Derimot er den full av klisjéer à la den blinde ser mer enn den seende, eller det gode barnet som via faglige ambisjoner lokkes ut i det onde (les nazistenes myrderier) får sjansen til å gjøre godt igjen når alt kommer til alt (Straume 2015).

I likhet med Øverland er også Straume opptatt av bokas kognitive kvalitet. Alt lyset vi ikke ser har alt: Krig, kjærlighet, fascinasjon for fortellinger og jakten på en diamant. Det er ei bok som er lett å sluke. Den er underholdende, men ikke utfordrende. Den ”glir lett inn og litt for lett forbi” (Straume 2015). Hun får assosiasjoner til underholdningslitteraturen. Straume savner mer motstand i teksten.

 

Skjønnhet tross mørke

Fædrelandsvennens anmeldelse er veldig ulik de andre. Valerie Kubens bruker ganske mye plass på parafrasen, og er så vidt innom det estetiske, i det hun slår fast at fortellinga ikke er kronologisk, vi begynner med slutten. Vi følger de to hovedpersonene annethvert kapittel, historien er sterk og bevegende. Resten av anmeldelsen handler nesten utelukkende om bokas skjønnhet. ”Dette er noe så uvanlig som en vakker krigsbok”, sier Kubens (2015). Å si at boka er uvanlig er egentlig det samme som å si at den er original, som er et generisk kriterium. I Hagens sjuende symptom på kvalitet, som er oppsummerende, forbindes originalitet med annerledeshet og fremmedhet. ”Vi visste ikke at det var mulig å skrive helt på denne måten” (Hagen 2004:30). Vi føler oss personlig hilset av det store verket, det er skjønt. Her settes det ”likhetstegn mellom det klassiske begrepet skjønnhet og det mer moderne (og nøytrale) kvalitet” (Hagen 2004:31), og skjønnhet som kvalitet kan vel i denne sammenhengen tolkes som estetisk integritet. Uansett er det denne formen for kvalitet Kubens vektlegger: Selv om boka handler om krig og grusomhet, er det ”ikke det forferdelige eller mørke som holder fortellinga oppe, men små glimt av skjønnhet” (Kubens 2015). Det skjønne forbinder hun med lys, med kunst, musikk og naturfag:

Lys og mørke er gjennomgangsord i boka, både konkret, men ikke minst i overført betydning. Den tyske gutten er glup, setter sammen en ødelagt radio, og hører en franskmanns varme stemme holde foredrag der han spør: ”hvordan kan hjernen, som lever uten det minste glimt av lys, skape oss en verden full av lys?” Deretter spilles Debussys Måneskinnssonaten på kortbølgesenderen (Kubens 2015).

Kubens ser ikke Øverlands ”vaselin på linsa”. For henne er boka vakker. Hun gir den terningkast 6 til tross for epilogen, som hun finner helt overflødig.

 

I lettvekterklassen

Aftenpostens anmeldelse som er skrevet av Anne Merethe K. Prinos, har likhetstrekk både med Klassekampens og NRKs. Prinos starter i affektasjon allerede i ingressen: ”Skriv en roman fra annen verdenskrig, og sjansene for å få en litterær pris ser ut til å stige betraktelig” (Prinos 2015). Den litt ironiske undertonen dukker opp igjen også senere i anmeldelsen. I den generiske vurderinga under kommer hun ikke bare med sleivspark til boka, men også til forlaget og andre kritikere:

Romanen er solgt til 38 land, og det ser ut til at forlaget har hatt en lett jobb med å fylle bokomslaget med superlativer fra kritikere som fremfor alt roser utgivelsen for sin skjønnhet og evne til å trollbinde. Film skal det visstnok også bli (Prinos 2015).

Prinos bruker i likhet med Øverland og Straume plass på bokas kognitive verdi. Alt lyset vi ikke ser er for lettfordøyelig og lite utfordrende: ”Det glir for lett, det blir for mye velbehagelig estetisering og overflate” (Prinos 2015). Hun plasserer den dermed i lettvekterklassen. Her beveger vi oss over mot det moralsk/politiske. Krigens redsler kommer i bakgrunnen. Man fokuserer for mye på det som er skjønt og eventyrlig, og krigen blir omskapt til en eventyrhistorie.

Estetiske kriterier får også plass. Intensiteten nevnes. Historien er storslått, men også kjedelig. Integritets- eller helhetskriteriet er hun også innom. Boka er detaljrik, men de litterære bildene er bare halvgode. Det hjelper ikke at kontrasten mellom det skjønne og det grusomme er fraværende, det ødelegger helhetsinntrykket. Også kronologien kommenteres: I korte kapitler hopper vi frem og tilbake mellom scenen i Saint-Malo og de to historiene i fortid, helt til de to hovedpersonene møtes og skilles igjen. En oppskrift som ifølge Prinos er effektiv, men ikke original, og her er vi over på det generiske. Bokas kompleksitet behandles også. Her nevnes stereotypiene: Personene er endimensjonale, beskrivelsen av nazioffiseren von Rumpel grenser mot det parodiske. I tillegg brukes klisjéer som at den blinde ser mer enn den seende.

Prinos leser som Straume med Pulitzerbriller, og bruker relativt stor plass på det generiske. Blant annet sammenlikner hun boka med fjorårets vinner – en ”slitsom og uspennende røverhistorie” (Prinos 2015). Hun er også innom statuttene for prisen, for så å gå over til fjorårets Bookerprisvinner, Richard Flanagans Den smale veien til det dype nord, en melodramatisk lettvekter om krigen, ifølge Prinos. Hun spør seg om det kan være en sammenheng mellom pristildelingen og en fascinasjon for krigshistorier. Er vi kanskje vitne til en trend?

 

Konklusjon

I ”Formidling av læseopplevelse” sier Gitte Balling og Rasmus Grøn at leseopplevelsen ikke bare er avhengig av teksten, men også av konteksten: leserens livsfase, livssituasjon, samfunn og sosiale sammenhenger (Balling og Grøn 2012:9). Dermed er det kanskje ikke så rart at Alt lyset vi ikke ser har fått så lunken mottakelse i deler av det finlitterære etablissement i Norge, hvor den store episke romanen antakeligvis ikke har samme gjennomslagskraft som i USA, og hvor den gode historien er underordnet dens kognitive, intellektuelle nivå.

At de fem anmelderne i Norge kommer til så forskjellige konklusjoner er heller ikke til å undres over: De fokuserer på forskjellige faktorer. Fædrelandsvænnens Valerie Kubens ser nesten utelukkende på Hagens sjuende vurderingskriterium annerledeshet og skjønnhet. Det moralsk/politiske og det kognitive får ingen plass, det er underordnet alt det skjønne i boka. Tom Egeland i VG bruker på sin side mye plass på det estetiske, generiske faktorer nevnes også. Bokas politiske og moralske verdi nevnes imidlertid ikke med et ord. Det er, sammen med det kognitive, underordnet de estetiske kriteriene integritet og intensitet: Alt lyset vi ikke ser er spennende og underholdende, språket og atmosfæren er eiendommelig. Egeland utviser det Knut Oterholm i artikkelen ”folkebibliotek og kvaliteter i litteraturen: Et formidlingsperspektiv” (2016) kaller en åpen holdning til kvalitet. Kvalitet forstås her blant annet som en individuell smakspreferanse, litteraturen får verdi gjennom den opplevelsen den gir leseren (Oterholm 2016:145-146). Egeland øyner helt klart svakhetene i boka, men ser samtidig at den kan passe for lesere som ikke vil la seg irritere av dem, og han anbefaler den derfor for de som liker ”godt fortalte og velskrevne historier” (Egeland 2015).

Også selve mediet har betydning for kvalitetsvurderingen. For Klassekampens Janneken Øverland står moralsk/politisk kriterium i sentrum, og slik jeg forstår det bør det moralske og politiske her vurderes opp mot ideologi – idéer, historiske hendelser og politikk – ikke mot personlig moral, som i dette tilfellet er skyld på personlig nivå. Også bokas kognitive verdi og estetiske kvalitet får betydning i Øverlands bedømmelse, mens intensiteten, evnen til å holde på leseren, er tonet ned. Øverland har ikke samme åpne holdning til kvalitet som Egeland. Bestselgeringrediensene taler for henne ikke til bokas fordel.

Forventning har også betydning for kvalitetsvurderingen. Valerie Kubens og Anne Cathrine Straume leser boka med Pulitzerbriller og bruker ganske mye plass på det generiske. Når Alt lyset vi ikke ser faller igjennom, er det fordi de forventer mer av en prisvinner. I prinsippet har de ikke noe i mot lettvektere, men bokas estetiske og kognitive kvalitet er ikke en prisvinner verdig. Det er som vi ser mange faktorer som spiller inn i en kvalitetsvurdering. Dermed må man nesten forvente et stort sprik i anmeldelsene.

 

Litteraturliste

Administration of the prizes (2016): http://www.pulitzer.org/page/administration-prizes [Lesedato 22.04.2016]

Andersen, Per Thomas (1987): ”Kritikk og kriterier”. Vinduet. (41)3. s. 17-26.

Balling, Gitte & Grøn, Rasmus (2012): ”Formidling af læseoplevelser. En undersøgelse af læseoplevelsens karakter og mulige formidlingspotensiale” I: Nordisk tidsskrift for informationsvidenskab. (1)3. s. 7-17.

Christiansen, Atle (2010): Kritikarboka. Om litteratur, journalistikk og kvalitet. Oslo: Fagbokforlaget.

Doerr, Anthony (2015): Alt lyset vi ikke ser. Oslo: Pantagruel.

Egeland, Tom (2015): ”Medrivende og rørende krigshistorie” VG, 28.03.2015. s. 56.

Hagen, Erik Bjerck (2004): Litteraturkritikk. En introduksjon. Oslo: Universitetsforlaget.

Hoel, Ole Jacob (2013): ”Mer gjesp enn inferno”. Adresseavisen, 15.15.2013. Del 2, s. 3.

Kubens, Valerie (2015): ”Skjønnhet tross mørke”. Fædrelandsvænnen 14.04.2015.

Moi, Toril (2013): Språk og oppmerksomhet. Oslo: Aschehoug.

Naper, Cecilie (1994): Jakten på kvalitet. Litteraturteori og populærlitteratur. Oslo: Pax.

Oterholm, Knut (2016): ”Folkebibliotek og kvaliteter i litteraturen: Et formidlingsperspektiv”. I: Eliassen,  Knut Ove & Prytz, Øyvind (red.). Kvalitetsforståelser. Kvalitetsbegrepet i samtidens kunst og kultur. Oslo: Kulturrådet.

Prinos, Anne Merethe K. (2015): ”I Lettvekterklassen”. Aftenposten, 10.05.2015.

Steinkjer, Mode (2013): ”En sikker Dan Brown-suksess”. Adresseavisen, 15.15.2013. s 26.

Straume, Anne Cathrine (2015): ”Overraskende lite original Pulitzervinner”. NRK bok http://www.nrk.no/kultur/bok/anmeldelse-av-_alt-lyset-vi-ikke-ser_-av-anthony-doerr-1.12333733 [lesedato 12.04.2016].

Øverland; Janneken (2015): ”Med vaselin på linsa”. Klassekampen, 28.03.2015. s. 9.

Utviklingen av dystopien i ungdomslitteraturen – med fokus på etikk og samfunnskritikk

201503-book-hunger-games-949x1356Utgivelsen av store blockbustere som Suzanne Collins’ The Hunger Games (2008) og Michael Grants Gone (2008) har hatt stor betydning for dystopiens popularitet. Etter The Hunger Games er det utgitt utallige dystopiske ungdomsromaner med setting i fortid, nåtid, nær- og fjern fremtid. Særlig populære er serier med handling lagt til diktatoriske fremtidssamfunn som gjerne er blitt til i etterkant av en eller annen form for katastrofe.

Lothe, Refsum og Solberg definerer i Litteraturvitenskapelig leksikon (1997) dystopi som det motsatte av utopi som kommer av det greske ordet outopia, et ‘bra sted’, og eutopia, et ‘ikke- sted’. Utopien skildrer et idealsamfunn. Termen oppsto med Thomas Moores Utopia i 1516. På 1900-tallet ble det vanligere å skildre dystopiske samfunn. Dystopi stammer fra det greske ordet dystopia som betyr et dårlig sted, og et fellestrekk for dystopiene er at de skildrer samfunn som av forskjellige årsaker virker skremmende (Lothe, Refsum og Solberg 1997:260-261). I mange av de klassiske dystopiene fra 1900-tallet er handlinga lagt til framtida eller parallelle univers. En god del kan karakteriseres som science fiction, men ikke alle: I Dystopian Fiction East and West sier Erika Gottlieb (2003) at forfattere som skriver om eller lever i totalitære stater ikke finner det verst tenkelige samfunnet i fremtida, men i nåtid eller nær fortid.

Det finnes etter hvert en god del forskning på dystopisk litteratur for barn og ungdom: Hintz og Ostrys’ Utopian and Dystopian Fiction for Children and Young Adults (2003) tar for seg sjangeren sett i et historisk perspektiv. Day, Green-Barteet og Montz’ Female Rebbellion in Young Adult Dystopian Fiction (2014) undersøker opprør blant jenter i moderne dystopier for ungdom. Basu, Broad og Hintz’ Contemporary Dystopian Fiction for Young Adults (2013) beskriver sjangeren som politisk, kulturelt og estetisk fenomen.

 

Problemstilling

Det jeg skal fokusere på er samfunnskritikk og etikk i moderne dystopisk litteratur for ungdom. Dystopien er kjent for å ta opp etiske problemstillinger og temaer som er aktuelle for samfunnet vårt. Den forteller noe om menneskene som lever i vår verden, samtidig som den gjerne også tar for seg viktige etiske spørsmål i forbindelse med teknologi- og samfunnsutvikling. Men hvordan ser det ut etter kommersialiseringen av sjangeren etter utgivelser som The Hunger Games? Er det etiske perspektivet like sentralt som før, eller har andre faktorer tatt over? For å belyse spørsmålet undersøker jeg to dystopiske romaner for unge: Lois Lowrys Den utvalgte (1993, norsk 1995) og Marie Lus Legenden (2011, norsk 2015). Jeg har valgt disse fordi begge har setting i fremtid, Legenden fordi den er en bestselger og har likhetstrekk med både The Hunger Games (2008) og Divergent (2011). Fordi utvalget mitt er så lite, har jeg ikke anledning til å si noe generelt om utviklingen, kun påpeke en mulig tendens.

 

Teoretisk perspektiv

Som teoretisk perspektiv støtter jeg meg til Martha Nussbaums «Form and Content, Philosophy and Literature» (1990). Nussbaum er opptatt av litteraturens etikk og kritiserer det formalistiske og estetiske synet på litteratur på 1900-tallet. For henne går form og innhold hånd i hånd, formen kan ikke skilles fra det filosofiske innholdet (Nussbaum 1990:3). Nussbaum henter inspirasjon fra antikken, særlig fra Aristoteles. Hun mener at litteraturen gjør oss bedre i stand til å leve oss inn i hvordan andre har det. Den kan hjelpe oss å forstå andre mennesker, deres motiver og valg: motvirke fremmedfrykt, endre oss og gjøre oss til bedre mennesker (Nussbaum 2016:25). Nussbaum (1990:36-45) identifiserer fire viktige punkter for litterær analyse:

  1. Konflikter mellom uforenelige verdier: Karakterenes ulike verdisett står i konflikt til hverandre. Hvordan forholder karakterene seg til dilemmaer og valg? Valgsituasjoner kan ha store etiske konsekvenser.
  2. Mottakernivå: Leseren må ha evnen til å skjelne nyansene, beholde overblikket og få tak i det unike i situasjonen. Han må kunne se saken fra flere sider.
  3. Her er vi på individnivå. Litteratur beskriver og aktiverer følelser? Følelser kan være en god veileder i etiske spørsmål.
  4. Ved å undersøke hvordan karakterene takler uforutsette situasjoner eller spontane møter, kan leseren bedømme hans etiske kvalitet.

 

Den_utvalgteDen utvalgte av Lois Lowry

Lois Lowry (f. 1937), prisbelønnet amerikansk forfatter, debuterte i 1977 med A summer to Die. Senere har hun skrevet en rekke bøker for barn og unge. Hennes mest kjente roman er Den utvalgte (The Giver, 1993) – første del i en kvartett som fortsetter i Gathering blue (2000), Messenger (2004) og Son (2012). Bøkene i serien er frittstående. Den utvalgte er filmatisert (The giver, 2014)

Handlinga i Den utvalgte er lagt til den fiktive Sonen en gang i fremtida. Jonas bor sammen med søstera og foreldrene sine i en verden hvor alle er like og hvor vanskelige valg er fjernet fra individnivå. Hva man skal bli, hvem man skal gifte seg med og hvilke barn man skal få, bestemmes av Eldsterådet. Gjennom en likhetsforordning har man sørget for å utjevne alle forskjeller: Barna har like klær og alle får utdelt sykler på samme dag. Sommeren har utjevnet vinteren, fjellene flatet ut dalene. Kjærlighet, hat, begjær, vemmelse, sorg, glede, krig, rase, sult og smerte finnes ikke lenger. Musikk, kunst og litteratur er forbudt. Tilværelsen er bekymringsløs, men forutsigbar og grå i ordets rette forstand.

Det året innbyggerne i Sonen fyller tolv år, får de utdelt sitt fremtidige oppdrag. Jonas er svært spent på hva han skal bli, men blir litt engstelig da det går opp for ham at han er Utvalgt fordi han kan fornemme det Ukjente (se farger og høre musikk). Han skal gå i lære hos den nåværende Minnemottakeren, som er den som bærer historiens tyngde. De første minnene Jonas overtar fra Giveren er gode: solskinn og kjelketur i snøvær. Men snart får han oppleve både sult og krig, og han innvies etter hvert også i Sonens mørke sider: Alle som ikke passer inn eller er en byrde, befris. Begrepet dekker både aktiv dødshjelp, henrettelse og assistert selvmord, og gjelder både barn utenfor malen, forbrytere og gamle. Dette kan ikke Jonas leve med. Han tar med seg fosterbroren som skal befris, og rømmer fra Sonen. Boka har åpen slutt.

 

Analyse av Den utvalgte

Den utvalgte har autoral forteller med indre fokus: Gjennom hele romanen følger vi Jonas, vi ser gjennom hans øyne og tenker sammen med ham. Denne synsvinkelen er valgt for å begrense leserens oversikt. Vi skal erfare verden sammen med Jonas, som bare er 12 år.

Ser vi nå på Nussbaums første punkt for etisk analyse, konflikter mellom ulike verdisett/karakterenes handlemåte i valgsituasjoner, støter vi på et problem. Jonas verden er utopisk, så første del av boka, den som handler om tiden før Jonas blir utvalgt, er så godt som renset for konflikter. Antydninger kan nok ses her og der, men løses opp i samtaler rundt måltidet i familieenheten eller gjennom irettesettelse fra Stemmen, som da Jonas tar eplet i parken fordi han skimter en rød lød i det. Dette eplet er for øvrig som Bella Wang sier i sin gjennomgang av boka i The Giver (Wang 2011:27), en klar allusjon til kunnskapens tre og Edens hage, og Sonen kan faktisk forstås som et slags Eden hvor kunnskap og valgfrihet er forsaket til fordel for likhet og trygghet.

Nussbaums punkt fire, uforutsette situasjoner, er det flere av. Allerede på side én skjer det noe uventet. Et fly beveger seg to ganger over Sonen og Jonas blir redd fordi situasjonen er så uvanlig. Langt senere får vi vite at Eldsterådet egentlig vil skyte ned flyet, men ber Den utvalgte om råd. Han vet at det har vært «[…] skrekkelige tider, da mennesker ikke nølte med å ødelegge hverandre, av frykt, og slik banet vei for sin undergang», og ber dem vente (Lowry 1995:105). Menneskene i Sonen reagerer altså med frykt på det de ikke forstår. Erfaring må til for å handle rett, men denne egenskapen har de forsaket til fordel for likhet og trygghet. Situasjonen med flyet oppklares riktignok ganske snart. Flyveren har gjort en tabbe og må befris. Hva befrielse betyr forklares ikke, men allerede her aner vi en slange i paradis.

Jonas har ikke vært Minnemottaker lenge før han innser at medaljen har en bakside, men begrensede erfaringer hindrer ham i å se helheten. De få erfaringene han har, gjør ham imidlertid fremmed for livet i Sonen fordi instruksen hindrer ham i å dele dem med andre. Han forstår ikke lenger vennene sine, foreldrene eller søstera, og de forstår ikke ham heller:

Han trasket bort til benken ved siden av Utstyrsboden, og satte seg, med en voldsom følelse av å ha mistet noe godt. Barndommen, vennene, den ubekymrede følelsen av trygghet – det virket som om alt dette holdt på å forsvinne. Sammen med de nye, forsterkede følelsene, kom en overveldende tristhet over ham når han hørte de andre le eller rope i denne krigsleken sin. Men han visste at dette var ting de ikke kunne forstå uten minnene (Lowry 1995:123).

Opprør er kun mulig hvis man stiller spørsmål ved det gitte, men for å kunne det må man ha erfaring og kunnskap: At kunnskap er noe Jonas hungrer etter fra begynnelsen av, viser «tyveriet» av eplet. Under opplæringa er han da også både våken og nysgjerrig, og han stiller stadig nye spørsmål. Likevel forholder han seg til instruksen og lar seg styre av fornuften, ikke av instinkt og følelser. Her kan vi se på punkt tre i Nussbaums analysemodell, følelser kan være en god veileder i etiske spørsmål, og punkt én, konflikter mellom uforenelige verdier, her valgfrihet versus trygghet. Jonas kommer frem til at når alt er likt, har man i prinsippet ikke noe valg. Og selv om det ikke betyr noe, skulle han gjerne valgt fargen på jakka si selv. Han ler av tanken på å kunne velge ektefelle og oppdrag selv. Men til tross for at han finner tanken forførende, konkluderer han med at det er for farlig. Han har ikke erfaring nok til å konkludere annerledes og velger tryggheten, men sitter «igjen med en vemmelig følelse av ikke å forstå» (Lowry 1995:92). Jonas endrer seg imidlertid med erfaringene sine. Instinktivt skjønner han at kriblingene, den seksuelle oppvåkningen, er en god ting, likevel tar han pillene som gjør ham kysk. Det er først etter at han har fått minnet om kjærlighet fra Giveren at han slutter med pillene.

Vendepunktet i historien, der hvor gapet mellom verdier blir for stort og tvinger Jonas til handling, er innsynet i Seremonien hvor faren hans befrir det lille nybarnet. Først nå skjønner Jonas at befrielse er et synonym for dødshjelp, assistert selvmord og henrettelse:

Han skjøv sprøytespissen sakte innover, og førte vesken inn i åren til sprøyten var tom. – Sånn, det var det. Det var vel ikke så galt, vel? hørte han faren si med en munter stemme. […]. Mens Jonas fortsatt så på, begynte nybarnet, som ikke gråt lenger, å røre på armene og bena med rykkende bevegelser. Så ble han slapp. Hodet falt til den ene siden, øynene var halvåpne. Nybarnet lå helt stille. […]. Han drepte ham. Faren min drepte ham, sa Jonas til seg selv fullstendig lamslått over det han var i ferd med å forstå (Lowry 1995:136-137).

Jonas blir først lamslått av drapet på nybarnet, deretter sint og nekter å gå hjem. Instinkt og følelser sier ham at dette er feil. Han lar altså følelsene veilede seg i etiske spørsmål, punkt tre i Nussbaums modell. For faren forholder det seg imidlertid annerledes. Han kan ikke skille det gode fra det onde på grunn av Likhetsforordningen, og har ingen forutsetninger for å kunne bruke følelsene som etisk veileder. Han kan heller ikke føle skyld, noe munterheten og latteren under Seremonien viser.

Gapet mellom uforenelige verdier, punkt én i analysemodellen, tvinger altså Jonas til handling. Sammen med Giveren klekker han ut en plan for å sende minnene tilbake til befolkninga. Her kan vi stoppe ved Nussbaums punkt fire: hvordan forholder karakterene seg til uforutsette situasjoner? Uventet blir det bestemt at fosterbroren til Jonas skal befris. Jonas er glad i Gabriel, så han oppgir den nøye planlagte flukten og rømmer hals over hode sammen med fosterbroren.

 

legendLegenden av Marie Lu

Marie Lu (f. 1984) er opprinnelig født i Kina, men emigrerte til USA sammen med familien i 1989. Lu debuterte med ungdomsromanen Legenden (Legend) i 2011. Boka fortsetter i Prodigy (2013) og Champion (2013). Filmrettighetene til Legenden er solgt til CBS (Lind 2013:1).

Settingen i Legenden er militærdiktaturet Republikken en gang i fremtida. Republikken, som omfatter California og de omkringliggende statene, er i krig mot Koloniene i vest. Landskapet er endret som resultat av en naturkatastrofe i fortida, havnivået har steget og forskjellene mellom fattige og rike er enorme. Individets plass på rangstigen bestemmes ut fra resultatet på Testen, som alle tiåringer må gjennom. Høy skår sikrer deg penger og karriere. Lav skår gjør at du ender i slummen. Stryker du, sendes du etter sigende i arbeidsleir, i realiteten er du historie.

Hovedpersonene i boka er 15-åringene Day og June. Day er fattiggutten som strøk på Testen. Han lurte døden og lever på gata i slumområdene i Los Angeles. June er rikjenta og den eneste som noensinne har fått full skår. Som 15-åring er hun i ferd med å uteksamineres fra militærakademiet på Drake. Foreldrene til June er døde, det er broren Metias som tar seg av henne. Men er dag blir Metias drept, angivelig av Day. June sverger på å hevne broren, noe hun også får mulighet til da hun tas inn i patruljen til kommandør Jameson. Hennes første jobb er å finne Day, og det gjør hun da også ganske snart. Day dømmes til døden, men så finner June ut at hun er lurt. Day er uskyldig. Det var Republikken som fikk broren ryddet av veien. June bytter side og redder Day.

 

Analyse av Legenden

Legenden har som mange andre moderne dystopiske romaner for ungdom forteller i førsteperson. Vi ser gjennom øynene til fortelleren, som har begrenset innsikt i verden omkring seg. I denne fortellinga skifter imidlertid synsvinkelen annethvert kapittel mellom to førstepersonfortellere med diametralt motsatt historie og oppfatning av verden. Sammen med små tilbakeblikk som gir oss bakgrunnsinformasjon, gjør dette at leseren får et godt overblikk.

Legenden kan karakteriseres som populærlitteratur og karakterene er relativt flate: Day, June og familiene deres representerer det gode, kommandør Jameson og Thomas, den tidligere sjåføren til Metias, det onde. Imidlertid har de fleste både gode og dårlige sider. Day er omsorgsfull, men også innbilsk. June er fordomsfull, stoler blindt på systemet og agerer i affekt. Både Day og June er vidunderbarn: De er intelligente, atletiske og rebelske, og designet for å passe som helter i et univers hvor evne til logisk resonnement og fysisk styrke betyr alt.

Ser vi på Nussbaums punkt fire i analysemodellen, hvordan takler karakterene uforutsette situasjoner, er det spesielt én hendelse som stikker seg frem som viktig for utviklinga av plottet. Days bror rammes av pesten, noe som tvinger ham til handling. Han har ikke penger til pestmedisin og må stjele fra sentralsykehuset. Familien er altså viktigere for Day enn loven, noe vi ikke har problemer med å forstå siden loven favoriserer de rike. Under flukten rammer Day Metias i skulderen med en kniv. Metias dør, og selv om det ikke er Day som drepte ham, er det drapet som tvinger frem møtet mellom de to hovedpersonene. Junes første reaksjon på brorens død er nemlig å hevne ham. Hevntankene hindrer henne i å se klart, hun undersøker ikke omstendighetene rundt dødsfallet selv om drapet ikke stemmer overens med Days profil: «Jeg skal finne deg. Jeg skal finkjemme gatene i Los Angeles for å finne deg […]. Dette lover jeg: Livet ditt er mitt» (Lu 2015:57). Ser vi nå på Nussbaums punkt tre for etisk analyse, følelser kan være en god veileder i etiske spørsmål, blir det klart at de ikke er det for June akkurat her. Hun stoler ikke på instinktet sitt som sier at noe er galt. Hun drives av hevntanker og handler i affekt.

Så tilbake til Nussbaums punkt fire: Gjennom spontane møter og uforutsette situasjoner kan leseren bedømme heltenes etiske kvalitet. Møtet mellom de to heltene skjer helt tilfeldig, på en skizkamp. Days vevre venninne Tess utfordres til kamp, men June trer frem i hennes sted. Denne scenen illustrerer Junes rettferdighetssans. Like etter redder Day June, noe som igjen illustrerer Days rettferdighetssans. For Day er det en rekke uforutsette situasjoner gjennom hele historien. Som barn sto hevnen sentralt for ham, senere handler han etter det han tror er familiens beste.

June begynner å endre seg først etter møtet med Day. Like før hun trer inn hans verden er hun vitne til at en fiende av staten tortureres. Hun finner situasjonen ubehagelig, men resonnerer ikke over rett eller galt. I Days slumstrøk plages hun av stanken, bekymrer seg for om hun kan bli smittet av pesten og synes maten er ekkel, men funderer ikke over årsaken til fattigdom og pest. Etter møtet begynner hun imidlertid å lure. Hvordan kan den intelligente, omsorgsfulle gutten som reddet henne, men som hun ennå ikke vet hvem er, nesten ha strøket på Testen? Noe skurrer! Hun forelsker seg i Day, men når hun oppdager hvem han er, angir hun ham i affekt, et valg som får store konsekvenser, jfr. punkt én i modellen vår. Hun stoler fremdeles ikke på intuisjonen som sier at Day ikke drepte Metias. Hevntankene har ennå overtaket. Følelsene er altså heller ikke her noen god veileder i etiske spørsmål for June, fordi hun er blindet av sinne, jfr. punkt tre i Nussbaums modell.

Junes oppvåkning skjer veldig gradvis. Selv om hun hele tiden stusser over drapet på broren og reagerer med mer og mer avsky over bruk av tortur, kommer ikke vendepunktet før mot slutten av boka når hun oppdager brorens blogg, hvor han forteller at Republikken drepte foreldrene deres fordi de oppdaget at den tar livet av alle som stryker på Testen, forsker på mennesker og sprer pest i slumområdene for å rense ut folk med dårlige gener for å vinne krigen mot Koloniene. Her kan vi stoppe ved punkt én i Nussbaums skjema: konflikter mellom uforenelige verdier. June reagerer med sjokk. Hun skjønner at Jameson har brukt henne og bytter side etter å ha tenkt seg nøye om: «I speilet ser jeg ut som før. Men på innsiden er jeg en annen. Jeg er et vidunderbarn som kjenner sannheten, og nå vet jeg nøyaktig hva jeg skal gjøre. Jeg skal hjelpe Day å rømme» (Lu 2015:258). Moralen i Republikken tvinger June til å foreta et valg.

 

Etikk og moral i de to bøkene

Begge romanene tar opp etiske problemstillinger og har en del likhetstrekk: Både Jonas og June er systemtro og gjør opprør først mot slutten av historien. Begge romanene åpner for diskusjon rundt rett og galt, og handler om å vokse opp og finne seg selv – de er såkalte dannelsesromaner. Det er imidlertid også en del forskjeller mellom dem. I Den utvalgte vokser det dystopiske samfunnet ut av demokratiet, og redslene har opphav i én grunnleggende idé: likhet gir trygghet. Selv om noe sånt som likhetsforordning selvfølgelig ikke finnes i den virkelige verden, stiller boka noen viktige etiske spørsmål. Hvis vi ikke drar lærdom av historien og lar målet hellige middelet, hvilke etiske grenser kan vi da ikke komme til å overskride? Hvor fører frykten for det heterogene samfunnet oss, og hvor går egentlig grensa mellom rett og galt? Her kommer vi til et sentralt tema i boka, nemlig den skjøre balansen mellom utopi og dystopi, demokrati og diktatur.

I Den utvalgte testes idéene ut i en tenkt verden, noe som er vanlig i klassiske dystopiske fortellinger. I Legenden er oppsettet litt annerledes. I likhet med mange andre moderne fremtidsskildringer for ungdom, som i The hunger Games og Divergent, er handlinga også her lagt til et virkelig sted, noe som gjør at vi forventer en kontinuitet, at boka skal ta for seg etiske problemer i forbindelse med dagens samfunn. Sammenhengen blir imidlertid diffus i mange av disse romanene fordi det er et brudd i historien – i Legenden en naturkatastrofe. Det nye samfunnet – her et militærdiktatur – har oppstått i kaoset i kjølvannet av katastrofen og står i sterk kontrast til demokratiet. I Legenden blir dette særlig tydelig fordi Lu gir patriotene og opprørerne i boka det amerikanske flagget som frihetssymbol, og fremstiller USA som et ideal og et vagt minne om noe fint som engang har vært:

«Det er mer bevis.» Først forsøkte han bare å vise den til mamma, men jeg klarte å få et ganske godt glimt av den da han snudde på den i hånden sin. En fugl på den ene siden, en mannsprofil på den andre. UNITED STATES OF AMERICA. IN GOD WE TRUST, QUATER DOLLAR prentet inn i metallet på den ene siden, og LIBERTY og 1990 på den andre, «Ser du? Bevis.» Han presset den inn i håndflaten hennes (Lu 2015:240).

Denne glorifiseringen gjør det vanskelig å sette det darwinistiske menneskesynet og eugenikken i boka i sammenheng med noe i det amerikanske samfunnet, det tilhører diktaturet, eller de andre. Dermed kommer boka til å støtte opp om fordommer, like mye som den utforsker den ytterste konsekvensen av en idé. Interessant nok gjør den norske forfatterduoen Torborg Igland og Amund Hestsveen akkurat det samme i Flukten (2014). Her er sosialdemokratiene i Norden idealet for opprørerne i diktaturet i fremtidens Scandia, hvor barna må gjennom en test og hvor de som stryker, forsvinner.

Som Basu, Broad & Hintz sier i Contemporary Dystopian Fiction for Young Adults (2013:1), forsøker mange av de postapokalyptiske fremtidsskildringer for ungdom etter The Hunger Games, gjennom spennende historier med fengslende plot, å advare mot en livsstil som ikke er bærekraftig. I Legenden har vi blant annet de enorme farmene som fører til pest. Men som analysen min viser, befinner konflikten i Legenden seg først og fremst på personnivå, June mot Day. Det er spenningen dem imellom som driver historien fremover, ikke først og fremst konflikten mellom tilhengerne og motstandere av Republikken. Og her kommer vi til et motiv som går igjen i de fleste av disse fortellingene, nemlig kjærlighet. Kjærligheten er som Maria Nilson sier i Teen noir (2013:50-51) vel så sentral som samfunnskritikk i disse bøkene, og interessant nok gjør de unge, sterke kvinnene som regel opprør først etter å ha møtt en mann:

Det framtida samhälle som beskrivs är både auktoritärt och inte sällan patriarkalsk. Den unga hjältinnan lever ett hårt reglerat liv, och hon inser visserligen att det samhälle hon lever i är orättvist, men det behövs förelskelse i en ung man för at hon ska bryta sig loss (Nilson 2013:52).

Selv om Legenden ikke har noe strengt patriarkalsk samfunn og June i utgangspunktet ikke ser urettferdigheten, er hun, som sine søstre i f.eks. Lauren Olivers Delirium (2011) og Ally Condies Matched (2010), systemtro til hun forelsker seg i en mann. Så til tross for at bøkene inneholder en del samfunnskritikk og tester ut personenes moral mens de forsøker å finne sin plass i verden, handler de vel så mye om å finne kjærligheten. Som Nilson (2013:42-43) sier, er de også fulle av storm und drang og lidenskap, mens de som kom ut før The Hunger Games er mye mer lavmælte. Som eksempel bruker hun Meg Rosoffs stilistisk elegante How I Live Now (2004), som handler om spiseforstyrrelser, krig og kjærlighet. I tillegg har vi altså Den utvalgte, som med sitt særegne utopiske språk helt klart fremstår som stilsikker.

 

Oppsumering

I denne artikkelen har jeg forsøkt å vise hvordan dystopien i ungdomslitteraturen har endret seg ved å se på to tekster i lys av Martha Nussbaums litteraturetikk: Lois Lowrys Den utvalgte og Marie Lus Legenden. Den utvalgte er en stillferdig, stilren dannelsesroman som utforsker et samfunn hvor målet – likhet og trygghet – helliger middelet. Også Legenden tar for seg etiske problemstillinger og undersøker som Den utvalgte karakterenes etiske verdi, samtidig som den understreker faren ved å tro blindt på systemet. Imidlertid er forbindelsen til dagens samfunn her diffus. Boka peker ikke på etiske spørsmål i tilknytning til teknologi- og samfunnsutviklingen i dagen USA. Kritikken går på diktaturet som system, mens demokratiet forgudes. Sånn sett er historien veldig stereotypisk. I tillegg er boka full av storm und drang, den er en melodramatisk dannelses- og kjærlighetshistorie i like høy grad som en dystopisk roman.

Legenden kan til en viss grad lære oss å forstå andre mennesker, deres motiver og valg. Men fordi karakterene er så flate og historien så forutsigbar, fungerer den bedre som underholdning enn som kilde til etisk refleksjon. Med Den utvalgte forholder det seg litt annerledes. Boka stiller en rekke etiske spørsmål, den er er ikke fordømmende og inviterer til diskusjon og ettertanke. Den motvirker fremmedfrykt ved å fremelske mangfold, og vil helt klart kunne lære oss noe om mekanismene i samfunnet.

 

Litteraturliste

Basu, B., Broad, K., & Hintz, C., (red.) (2013): Contemporary Dystopian Fiction for Young Adult: Brave New Teenagers. Hoboken: Taylor and Francis.

Day, S., Green-Barteet, M., & Montz, A. (2014): Female rebellion in young adult dystopian fiction. Farnham: Ashgate.

Gottlieb, E. (2001): Dystopian Fiction East and West: Universe of Terror and Trial. Montrǎl, QC, CAN: McGill-Queen’s University Press.

Hintz, C. & Ostry, E. (red.) (2003): Utopian and dystopian writing for children and young adults. New York: Routledge.

Lind, Abigail (2013): Legend. USA: GradeSaver LLC.

Lothe, J., Refsum, C., & Solberg, U. (1997): Litteraturvitenskapelig leksikon. Oslo: Kunnskapsforl.

Lowry, Lois (1995): Den utvalgte: [Oslo]: Gyldendal.

Lu, Marie (2015): Legenden. [Oslo]: Front.

Nilson, Maria (2013) Teen noir. Om mörkret i modern ungdomslitteratur. Lund: Btj forlag.

Nussbaum, Martha (1990): «Form and Content, Philosophy and Literature». I: Love’s knowledge : Essays on philosophy and literature. New York: Oxford University Press.

Nussbaum, Martha C. (2016): Litteraturens etikk. Oslo: Pax.

Wang, Bella (2011): The Giver. USA: GradeSaver LLC.

Bøker & bokhyller...

Bokanmeldelser

En slags blogg

Bokanmeldelser, og litt hummer og kanari

ei bok kanskje...

Bokanmeldelser

drømmeland

Bokanmeldelser

marits mat

mine gode oppskrifter

Braut med bok

Signe les

Beathes bokhjerte

En blogg om bøker

Lydbokbloggen

Bokanmeldelser

tones bokmerke

Bokanmeldelser

Reading Randi

Bokanmeldelser

Kultursnobb.no

Bokanmeldelser

Winthervarme

Bokanmeldelser

Betraktninger

tanker om bøker

Anne-Helene Ose-Johansen

- mine perspektiver på samfunn, helse og litteratur

Beathesbokhylle

Bokanmeldelser

Meldingar til massene

Meldt av Merete Røsvik Granlund

Deichmans litteraturblogg

Deichmans litteraturblogg

I Ninas Bokverden

En blogg fylt med bokomtaler og masse annet fint.

OP-5

En blogg om tv, film og krimlitteratur

Boktanker

Bokanmeldelser

Moshonista

Bokanmeldelser

Melusinesplace

Bokanmeldelser

ellikkens bokhylle

Bokanmeldelser

Gråbekka`s bokblogg

Bokanmeldelser

Ritaleser.com

Anmeldelser og boktips

Groskro's verden

Bokanmeldelser

Anitas blogg

Read, run, write, dream...

BOKELSKERINNEN

Bokanmeldelser

Bokstavelig talt

Bokanmeldelser

Bokhylla mi

Bokanmeldelser

Bokhydna - Blogg

Bokanmeldelser

Min bok- og maleblogg

Bokanmeldelser

Les mye

Bokanmeldelser

Av en annen verden

Bokanmeldelser

Kajsas bokblogg

Sida upp och sida ner...

NUBB

Bokanmeldelser

anettesbokboble

Bokanmeldelser

BokBloggBerit

Bokanmeldelser

Barnebokkritikk.no

Bokanmeldelser

Bokbloggeir

Alt om krim & thrillere ...

Bokvrimmel

Opplevelser mellom to permer

%d bloggers like this: