The Haunting of Hill House: Shirley Jackson

Nå på nyåret har jeg stort sett bare lest klassiske grøssere for å oppdatere meg på sjangeren. I den anledning falt det seg naturlig å lese Shirley Jacksons (1916-1965) The Haunting of Hill House (1959). Jackson har vært inspirasjonskilde for Stephen King, Neil Gaiman og Sarah Waters, og det er umulig ikke å tenke på Stephen Kings The Shining mens man leser The Haunting of Hill House: gammel viktoriansk bygning på et isolerte sted, noen tilfeldige folk flytter midlertidig inn, huset er hjemsøkt, galskap er en del av plottet osv.

The Haunting of Hill House har fått fornyet aktualitet med Netflix-serien med samme navn. Selv så jeg serien før jeg leste boka. Og ja, serien er mye skumlere enn boka, men boka har i alle fall en sekvens som er så krypende ekkel at håret reiste seg i nakken på meg. Det er ikke noe problem å se serien før man leser boka. De to har egentlig ganske lite til felles bortsett fra faktorene ovenfor, gammel viktoriansk bygning, noen flytter midlertidig inn og huset er hjemsøkt. I filmen flytter en familie inn for å renovere huset, i boka søker en forsker, dr. Montague, etter assistenter til et prosjekt – måling av paranormal aktivitet i Hill house. Han får napp fra to unge damer, Eleanore og Theodora. Disse tre, forskeren og damene, skal bo i huset over sommeren sammen med husets arvtaker, Luke Sanderson.

Det tar ikke lang tid før merkelige ting begynner å skje: spøkelser i gangene om natten, dører som blir forsøkt åpnet, skrift på veggene, spiritistiske seanser med ubehagelige budskap osv. Eleanore er imidlertid mer utsatt enn de andre. Har hun særlige gaver eller er hun bare nevrotisk?

The haunting of Hill house er ei bok du absolutt bør få med deg hvis du liker nygotiske grøssere. Her finner du alle de klassiske motivene i sjangeren konsentrert i en kort historie på 180 sider. Slutten er kanskje litt banal for den moderne grøsser-entusiasten, siden den gang har den rukket å bli en velbrukt klisje som man bare trekker på skuldrene av. På den annen side så har tv-serien sånn noenlunde samme slutt, men her har man lagt inn noen skikkelig ekle frampek som sammen med vrien på slutten slår pusten ut av deg. Les og se selv. Du kommer ikke til å angre.

 

❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤  From Finnsnes with love  ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤

Beste bøker 2018

Under er lista over de beste bøkene fra 2018. Lista er 100 prosent subjektiv og valgt ut fra de 145 bøkene jeg har lest i år.

 

Krim og spenning

A.J Finn: Kvinnen i vinduet (oversatt). Psykologisk thriller om Anna som ikke har forlatt huset sitt på lang tid. Herlig, skrullete hovedperson og et plott fullt av overraskelser.

 

 

 

 

Peter May: Lewisbrikkene (oversatt). Siste del av Lewis-trilogien kom i vår. Herlig krimserie fra Hebridene, full av hemmeligheter og havsprøyt.

 

 

 

 

 

Emelie Schepp: Pappas gutt (oversatt). Ble helt hektet på serien om den sære Jana Berzelius og slukte alle fire bøkene på rappen. Pappas gutt er siste bok i denne serien, som må leses kronologisk.

 

 

 

 

 

Frode Granhus: Forsvinningen (bokmål). Forelsket meg hodestups i den godmodige politietterforskeren Rino Carlsen som både har hockeysveis og tresko. Knallgod sistebok og et trist farvel med Rino Carlsen og Berger Falch. RIP Frode Granhus ❤

 

 

 

 

Camilla Grebe: Husdyret (oversatt). Fabelaktig historie og troverdig skildring av livet i de svenske skogene. Mørk, klaustrofobisk krim med en vri som slår pusten av deg på slutten. Vinner av Glassnøkkelen, 2018.

 

 

 

 

Mads Peder Nordbo: Jenta uten hud (oversatt). Dansk krim med handling fra Grønnland. Sosialrealistisk, fæl historie om seksuelle og statlige overgrep. Superspennende, med en smak av isøde og isfjell.

 

 

 

 

C.J. Tudor: Krittmannen (oversatt). Hvem drepte jenta som Eddie reddet på tivoliet? Og hvem er ute etter gjengen som fant henne, 30 år senere? Utspekulert kriminalroman med guffen atmosfære og finurlig vri.

 

 

 

 

Graeme Macrae Burnett: Med blodig forsett (oversatt). Strålende oppbygd historisk krim med handling fra det skotske høylandet. Ikke noe whodonnit-mysterium, vi vet hele tiden hvem den skyldige er, spørsmålet er mer hvorfor. Fabelaktige person- og miljøskildringer i en kriminalroman helt utenom det vanlige.

 

 

 

Barn og unge

Jessica Townsend: Ingenlund (oversatt). Fantasy for barn og voksne. Mørkt, deilig fantasyunivers og den beste fantasyhistorien jeg har lest på år og dag. På høyde med Harry Potter.

 

 

 

 

Sara Holland: Everless (engelsk). Klassisk fantasy for unge, med et univers hvor ordtaket «tid er penger undersøkes».  Overraskende bra. Fortsettelsen Evermore kom i desember.

 

 

 

 

Monika Steinholm: Ankh. Mumiene våkner (bokmål). Monika Steinholms barnebokserie ble ikke kjøpt inn av kulturrådet. Litt ufortjent synes jeg, men jeg tror det skyldes at historien ikke har noen tydelig etisk eller kognitiv forankring. Spennende serie med gøyale tegneseriestriper og ei bok som passer utmerket for barnebokslukeren.

 

 

 

Dana Simpson: Anjas Enhjørning (oversatt). Denne tegneserien gikk rett hjem hos åtteåringen, som leste den fra perm til perm i ett strekk og som lo så hun gråt. Oversettelsen ødelegger litt, men en god inngang til bokens verden.

 

 

 

 

 

Krystal Sutherland: En nesten endelig liste over verste mareritt: (oversatt). Galgenhumoristisk om en familie hvor alle lider av en eller annen form for fobi. Lista over verste mareritt er det hovedpersonen selv som står for og som bruker i et forsøk på å utfordre sin frykt.

 

 

 

 Jennifer Mathieu: Moxie (oversatt). Årets amerikanske #metoo-roman for ungdom og en fengslende historie om seksuell trakassering og forskjellsbehandling.

 

 

 

 

Liv Marit Weberg: Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge (bokmål). Humoristisk om det å skille seg ut i en verden hvor de sosiale reglene er fastspikret og hvor den indre justisen er beinhard.

 

 

 

 

Marisha Pessl: Neverworld wake (engelsk). Spooky krimgrøsser hvor hovedpersonen sitter fast i et slags limbo og gjenopplever den samme dagen igjen og igjen, til det mystiske dødsfallet til kjæresten hennes er oppklart. En skikkelig sidevinder! Kommer snart på norsk.

 

 

 

 

Voksen

Lars Mytting: Søsterklokkene (bokmål). For en historieforteller! Magisk om stavkirkenes skjebne på 1800-tallet, samt et uhyre fengslende trekantdrama.

 

 

 

 

Camara Lundestad Joof: Eg snakkar om det heile tida (nynorsk). Kloke, slagferdige korttekster om hverdagsrasisme. Burde bli pensum på videregående.

 

 

 

 

 

Ellen Sofie Lauritzen: Snakkes til uka (bokmål). Hvem skulle tro at en tekst om nettdating kunne være så engasjerende. Fordeler og ulemper (mest ulemper) ved et nettsamfunn jeg ikke visste noe om.

 

 

 

 

Azra Gilani: En muslimsk mors kamp (bokmål). En sakprosatekst som tar integrering på alvor. Rystende om ukultur i det pakistanske miljøet i Norge fra 70-tallet, til i dag.

 

 

 

 

Elizabeth Strout: Hva som helst er mulig (oversatt). Heidundrende avslutning av Olive Kitteridge-trilogien. En moderne klassiker!

 

 

 

 

Olaug Nilssen: Tung tids tale (nynorsk). Klok, selvbiografisk roman om livet med et autistisk barn. Et must!

 

 

 

 

 

Nå er det mange bøker jeg ikke har fått lest i år. Skulle absolutt fått med meg Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger, Byens spor. Maj av Lars Saabye Christensen og Hun ba om det av Louise O´Neill, bare for å nevne noen.

Hva er de beste bøkene du har lest i år?

 

Et must! Eg snakkar om det heile tida av Camara Lundestad Joof

Jeg har flere ganger havnet i diskusjoner hvor man snakker om stigmatiserende ord. Ofte argumenterer man for at det burde være greit å bruke ord som sigøyner og handikappa, og at det er tullete å endre på formuleringer i skjønnlitterære verk, som å forandre negerkonge i Pippi-bøkene til sydhavskonge. Argumenter som at vi er for følsomme går igjen, vi lever i en kultur hvor vi altfor lett blir forulempet, i en slags krenkelseskultur. Slike argumenter kjøper jeg ikke. Det er ikke jeg som skal definere hva andre kan eller ikke bør bli krenket av, på samme måte som andre ikke skal definere hva jeg kan eller ikke bør bli krenket av. Det er klart at ord og formuleringer som har vært brukt i en nedsettende kontekst over tid, får en negativ konnotasjon. Dette får konsekvenser for språket, og negative ord og uttrykk byttes logisk nok ut med mer nøytrale.

I Eg snakkar om det heile tida, forklarer Camara Lundestad Joof kort og konsist, uten føleri, hvorfor ord som neger er havnet på fy-lista:

Den viktigste samtalen om N-ordet hadde eg med min eigen familie. Mange år etter at bror min hadde prøvd på det same.

I forkant gjekk eg på biblioteket, søkte på nettet, henta artiklar og historikk, og så sa eg: Det er dette de kallar oss. Dette er slaveri og segregering, dette er raseteori og dehumanisering, dette er postkonolianisme, lingvistikk og ignoranse, dette er rasisme. (42)

Eg snakkar om det heile tida tar for seg hverdagsrasisme, og boka er usedvanlig godt og klokt skrevet. Den har korte kapitler og hvert kapittel tar for seg en situasjon hvor forfatteren er blitt stemplet og forhåndsdømt på grunn av hudfargen sin, eller hvor hudfargen hindrer henne i å bevege seg fritt og ubekymret i det offentlige rom:

Å REISE MED FLY

Eg sitt på Gardemoen, skal med fly til Helsingfors for å halde foredrag. Dama bak skranken seier det er prioroty bording, og at dei som har det, kan gå først på flyet. Eg reiser meg og går bort til scannaren. Ein mann i dress tar meg på skuldra og seier: Unnskyld, men no er det dei på første klasse som får sjekke inn først. Ja, seier eg. Og ser på han. (54)

Eg snakkar om det heile tida er ei bok alle bør lese. Her er det mye å lære. Boka bør bli pensum på ungdomsskolen eller på videregående, og om den ikke blir det, bør enhver lærer med respekt for seg selv lese noen kapitler høyt for klassen sin når temaet rasisme er på dagsordenen. Camara Lundestad Joof har med Eg snakkar om det heile tida skrevet en av årets viktigste og beste bøker, så denne bør du absolutt få med deg. Les den! Det tar deg bare et par timer og du kommer ikke til å angre.

Litt om forfatteren: Camara Lundestad Joof (f. 1988) har norsk mor og gambisk far. Hun er scenekunstner og dramatiker, og nå også forfatter.

• Camara Lundestad Joof
• Eg snakkar om det heile tida
• Samlaget, 2018
• Sakprosa, voksen
• 93 s.

Neverworld Wake av Marisha Pessl

Marisha Pessls siste roman er både spooky og herlig. En sann fryd for grøsserentusiaster. Hovedpersonen i boka er Beatrice Hartley. Beatrice sliter med sorg etter kjærestens mystiske død på Darrow-Harker School. Hun har ikke lenger kontakt med vennegjengen fra skolen. Men ett år etter skoleavslutningen tar gjengen kontakt og Beatrice reiser til Wincroft for å få svar på hva som skjedde med Jim.

Så skjer det utenkelige. Bilen med de seks ungdommene kolliderer, og Beatrice og de fem vennene hennes blir sittende fast i et slags limbo som de ikke kommer ut av før de har avgjort hvem av de seks som skal få leve. De kan bare velge én. Dette er selvsagt ingen av dem interessert i, men hva skal de gjøre når de morgen etter morgen våkner på samme sted, i samme bil, på samme dag. De gjennomlever den samme dagen igjen og igjen i det uendelige og snart oppstår det splid i gruppa. Dermed blir det vanskeligere å finne ut hva som skjedde med Jim.

Neverworld wake er den herligste grøsseren jeg har lest på lenge. Boka er vel egentlig ikke så fryktelig skummel, men det er noe med stemninga, med det repetitive og de utallige variantene av repetisjon som gjør at historien likevel blir uhyggelig. Som et mareritt. Og hva skjedde egentlig med Jim? Jeg skal ikke røpe hvordan det går. Det kan du selv finne ut av, for denne boka bør du absolutt få med deg

• Marisha Pessl
• Neverworld wake
• Delacorte, 2018
• Grøsser, ungdom
• 327 s.

 

Psykologisk thriller med overraskende vri. Clare Mackintosh: Jeg lar deg gå

Clare Mackintoshs Jeg lar deg gå er en intrikat thriller med en ytterst overraskende vri midtveis i historien.

Ei mor og den fem år gamle sønnen hennes er på tur hjem da det utenkelige skjer. Mora slipper sønnens hånd, sønnen løper over veien, blir påkjørt og drept og sjåføren stikker av. For mora blir møtet med politiet og egen skyldfølelse for mye. Hun kan ikke bli værende.

Jenna Gray forlater Bristol og drar til den avsidesliggende kystbyen Port Ellis i Wales, hvor hun leier seg en hytte langt fra folk. Jenna er kunstner, men en skade gjør at hun ikke kan fortsette å jobbe med keramikk. Hun bruker dagene på å fotografere landskapet i Wales og lage kort med hilsener skrevet i sanden. Tidsfordrivet blir etter hvert en inntektskilde, og med møtet med den kjekke dyrlegen på stedet ser det ut som om sola endelig skinner på Jenna igjen. Men Jenna sliter med skyldfølelse og klarer ikke å betro seg til Patrick. Hverken om barnet hun mistet eller om den fatale ulykken.

Jeg lar deg gå er ikke noen heseblesende thriller. Person- og miljøskildringene er vektlagt og vi blir godt kjent med bokas hovedperson, Jenna Gray. Historien er i og for seg ikke så veldig original, det er vendingene den tar som utgjør hele forskjellen. Macintosh vet å overraske sine lesere, og etter den første vendingen tar historien en helt ny retning.

Boka sammenliknes gjerne med Gillian Flynns Flink pike og Paula Hawkins Piken på toget. Hjemlig uhygge står sentralt i de tre bøkene, som alle tematiserer psykopati. Personlig likte jeg ikke Piken på toget så godt. Slutten er i overkant melodramatisk. Jeg lar deg gå går jeg imidlertid god for. Etter min mening er den hakket bedre enn Flink pike som jeg likte veldig godt.

 

Fantastisk kriminalroman med guffen atmosfære: C. J Tudors Krittmannen

Det er lenge siden jeg ble så forelsket i en historie som i denne. Krittmannen har alt ei god kriminalfortelling skal inneholde: fine person- og miljøskildringer, mysterier, atmosfære og godt språk.

Krittmannen er ikke noen heseblesende kriminalroman. Den gufne atmosfæren og beskrivelsen av miljøet rundt hovedpersonen Eddie som tolvåring og senere som middelaldrende mann 30 år senere er bærebjelken i historien. Da Eddie er tolv finner han og vennegjengen hans et oppkappet lik i skogen. Kroppsdelene ligger på forskjellige steder, med kittmarkeringer som skilting til neste kroppsdel. Men hodet mangler og det finner man heller aldri.

Gjengen har brukt krittegninger som hemmelig kommunikasjon hele sommeren. Men det makabre funnet setter en stopper for leken, og og den sammensveisede gjengen oppløses.

Den døde viser seg å være den vakre tekoppjenta som ble lemlestet i en ulykke på tivoliet tidligere samme år. Hun som Eddie og skolelærer Halloran holdt i live til ambulansepersonalet kunne ta over. Hvem i all verden ønsket den hardt skadede jenta død?

I nåtid får den gamle saken fornyet aktualitet etter at alle i gjengen mottar krittegninger utformet som en hangman. Like etter blir det klart at en av guttene i gjengen har bestemt seg for å skrive bok om den gamle saken. For Eddis del utløser dette stadig tilbakevendende mareritt. Gamle minner og nye funn fører han stadig nærmere en løsning på saken. Men opprullingen fører også med seg en rekke uforklarlige episoder, som krittegningene i stua hans og frakken som forsvinner for så å dukke opp igjen i skapet hans tilsølt med blod…

Atmosfæren og miljøskildringene er som sagt det holder historien i Krittmannen oppe. Her er halvkvedede viser fra senile gamlinger, vage antydninger og fatale ulykker. I tillegg har vi en forteller som er kleptoman og som slett ikke alltid er like pålitelig. Viktige personer i hovedpersonens nærmiljø er den vennlige, litt merkelige albino-læreren, faren som er startfasen av Alzheimer, mora som er lege og som trakasseres av abortmotstandere, bestevenninnas manipulerende prestefar, gjengen og den unge leieboeren i nåtidshistorien, alle med en tilknytning til saken som slett ikke er innlysende for leseren.

Krittmannen har fått fantastisk mottakelse med noen få unntak hvor man klager på drivet i fortellinga. Krittmannen er imidlertid ikke bare en kriminalroman, den er også en oppvekstskildring. Er du kun ute etter action bør du altså styre unna. Men hvis du liker intrikate kriminalromaner med sjel og dybde, er dette boka for deg.

C.J. Tudor
Krittmannen
Oversatt av Guro Dimmen
Cappelen Damm, 2018
Krim
351 s.

Andre om boka:
VG
Tine
My criminal mind
Heartart
Bjørnebok

Beste bøker 2017

Jeg har lest 140 bøker i 2017, 40.567 sider. Noen av bøkene har jeg allerede glemt, andre har gjort inntrykk. Under finner du en liste over de beste bøkene i 2017. Jeg har utelatt eldre utgivelser som Tørk ikke tårer uten hansker, Mysteriet mamma, Monsteret kommer, Alltid Alice, Ringenes herre og The Lovely Bones.

Demian Vitanzas Dette livet eller det neste er en biografisk fremstilling av radikalisering og radikal islamisme. Romanen er blitt til etter et intervju med en fremmedkriger som sitter i fengsel i Norge. En tankevekkende og aktuell roman som understreker hvor viktig integrering er.

 

 

 

 

Peter Mays Lewis-trilogi  er i vinden for tiden. Jeg har hørt alle de tre bøkene i Storytel i jula og jeg likte dem veldig godt. Hovedpersonen, politimannen Finn, reiser tilbake til Lewis på Hebridene hvor han vokste opp. Oppdraget er å etterforske et brutalt drap på en gammel kjenning. Svarthuset er både en oppvekstskildring og en kriminalroman. Natur- og miljøskildringene er veldig gode og jeg anbefaler hele serien varmt.

 

 

 

Katherine Ardens The Bear and the Nightingale er første bok i en planlagt serie. Handlinga foregår i Russland på 1300-tallet. Gamle myter får nytt liv i denne vakre fantasyfortellingen, som jeg vil anbefale for de av dere som liker russisk historie og fantasy.

 

 

 

 

Cara Delevingnes Mirror, Mirror med handling fra et ungdomsmiljø i London hadde jeg overhodet ingen forventninger til. Her ble jeg virkelig positivt overrasket. Historien er hyperspennende og karakterskildringene er sterke. En skikkelig sidevender!

 

 

 

 

Monika Flatbøs En sånn jente er en sterk leseopplevelse. Flatbø har intervjuet en rekke voldtektsofre og den holdningen til voldtekt som avdekkes i denne dokumentaren er rystende. Et must i disse #metoo-tider.

 

 

 

 

En av årets absolutt beste bøker. The Gentleman´s guide to Vice and Virtue er en humoristisk dannelsesreise og en røverhistorie som det står respekt av. Denne MÅ dere få med dere.

 

 

 

 

En positiv overraskelse. De tre miljø-fortellingene i Bienes historie knyttes elegant sammen på slutten av boka. Og ja, den er mye bedre enn Blå, som til sammenlikning fremstår som både flat og triviell.

 

 

 

 

Hallstrøm kan ikke beskyldes for å gjenta seg selv. I årets bok tar han oss med på en sær reise i en miljøkatastrofe. Et lite utvalg mennesker fra Europa er på tur til nærmeste beboelige planet. Livet på jorda er i ferd med å utslettes som følge av solstormer. Minnene til personene ombord er slettet, og når Norges minner gjenopprettes er ikke det nødvendigvis en god ting på det stedet hvor han befinner seg…

 

 

 

Et lite sukkertøy av ei ungdomsbok. En flott skildring av ungdomstida, en roman om å finne seg selv og kjærligheten. Oppvekst og homofili er hovedtemaene her.

 

 

 

 

Lyst til å vite mer om æresdrap? I så fall er dette boka for deg. Æresdrap har egentlig ikke noe med islam å gjøre, men med miljø. Med hva din omgangskrets forventer av deg. I Ære være mine døtre intervjuer Lene Wold en kvinne som har overlevd et drapsforsøk og faren hennes.

 

 

 

 

Ei sterk, men langsom fortelling. Hovedtemaet er skyld og uskyld. Kan man være skyldig i noe man ikke har gjort, men har hatt lyst til å gjøre? Er unnlatelsessynd en forbrytelse? Et ektepar stilles for retten etter sønnens død fordi de har nektet ham behandling. De frikjennes. En pedofil dømmes for en forbrytelse han ikke har gjort. Er de like skyldige?

 

 

 

Det er krig i Europa, men uroen har ennå ikke nådd Grønnland. Styrken i fortellinga ligger i natur- og miljøskildringene. Ei fantastisk reise til en verden langt mot nord.

 

 

 

 

Julie Buxbaums ungdomsbøker bør absolutt oversettes til norsk. Årets utgivelse kan best beskrives som en krysning mellom Verden er en boble og Dager med blå himmel. Kit er veltilpasset, men sørger over farens død. David er enstøingen uten venner. De to blir venner. Tema i romanen er sorg, døden, mobbing, isolasjon og identitet.

 

 

 

 

Ei original krigsfortelling. Det meste av historien skjer i etterkrigstida. Her er det følger av krig og forsoning som er temaet. Kvinnene på slottet er etterkommerne etter de som forsøkte å ta livet av Hitler. Anbefales varmt!

 

 

 

 

En flott fortelling om homofili og sorg. Hovedpersonen, som plages av tvangstanker, sørger over tapet av sin første, store kjærlighet. En fortelling om å finne seg selv og sin plass i verden.

 

 

 

 

Jeg elsket den andre boka i Monika Steinholms trilogi for ungdom. Spesielt morsomt er det at handlinga utspiller seg på hjemplassen min. Boka står på ingen måte tilbake for blockbustere som Will Grayson, Will Grayson. Faktisk synes jeg at den er bedre. En fabelaktig kjærlighetshistorie!

 

 

 

 

The Way I Used to Be tar for seg konsekvensene av voldtekt. Jeg ble skikkelig grepet av denne fortellinga og anbefaler den herved varmt.

 

 

 

 

Cinder ble utgitt på norsk i år. Ei regelrett herlig overskriving av eventyret om Askepott og en historie som jeg ble fullstendig oppslukt av. Det norske omslaget til boka er omdiskutert fordi det viser en hvit, blond jente selv om handlinga foregår i Asia. Selv klarer jeg ikke å huske hvordan Cinder beskrives i boka, men jeg reagerte ikke på coveret i og med at Cinder er hentet fra Europa og opprinnelig er fra månen. Her er bokas amerikanske cover.

 

 

The one memory of Flora Banks hadde fortjent mer oppmerksomhet. En fantastisk beskrivelse av hukommelsestap i ung alder.

 

 

 

 

Lars Mæhles krimserie om psykologetterforsker Ina Grieg er en av mine krimfavoritter. Årets bok belyser hvordan sigøynerne ble behandlet i forrige århundre. Et must for krimelskere.

 

 

 

 

En vanskelig bok å beskrive. En ape er hovedperson i denne herlige røverhistorien som handler om Sally Jones krunglete reise mot friheten. Morderens ape er en fortsettelse av Legenden om Sally Jones. Begge bøkene har vunnet Augustprisen.

 

 

Broren til Hugo er ei oppvekstskildring fra et lite kystsamfunn i nord hvor det ikke er lov å være annerledes. En bok om utenforskap og homofili. Sterk kost!

 

 

 

 

Asbjørn Rydland skuffer ikke. Galderstjerna er en nervepirrende fantasyfortelling for ungdom og en herlig miks av norrøn mytologi og gaming.

 

 

 

 

Joda, jeg likte den jeg også. Vigdis Hjorth skriver som vanlig fantastisk bra. Denne gangen om et overgrep og et arveoppgjør som fører til en familiefeide.

 

 

 

 

Shusterman tar det helt ut! Fiksjonsuniverset i årets dystopiske ungdomroman er en tilsynelatende utopisk verden hvor sult, sykdommer, fattigdom og nød er utryddet. Til og med døden er beseiret. Men fare for overbefolkning tvinger frem en erstatning for den naturlige døden og en ljå-orden hvis oppgave er å drepe. En spekulativ, men særdeles underholdende roman.

 

 

En interessant roman om arvesynd. I En forbrytelse i familien kaster Batthyany lys over familiehemmeligheter – gamle krigsforbrytelser som har vært feiet under teppet i over et halvt århundre. Anbefales varmt.

 

 

 

Svikne dagar er en roman om skilsmisse og sorg. «Er det mulig?» tenkte jeg flere ganger underveis i denne lille romanen, som er et fyrverkeri av raseri som gradvis ebber ut i forsoning. Fantastisk!

 

 

 

 

Breakfast club med et kriminalmysterium. Fem elever må sitte igjen etter skoletid: nerden Bronwyn, skjønnheten Addy, forbryteren Nate, sportsstjerna Cooper og enstøingen Simon. Bare fire kommer ut med livet i behold. Simon, som driver skolens sladreapp, dør. Han er myrdet. En av de fire er skyldig. Men hvem?

 

 

 

 

Lars har Downs syndrom og Amanda får æren av å være fadderen hans, en oppgave hun ikke takler spesielt bra. En roman om utenforskap og mobbing.

 

 

 

 

Anything is possible er en frittstående fortsettelse av Olive Kitteridge og Jeg heter Lucy Barton. Serien tar for seg livet og problemene til vanlige folk. En serie som du absolutt bør få med deg.

 

 

 

 

Herlig, humoristisk barne- og ungdomsbok om oppvekst og grensesetting. Jeg fniste meg gjennom denne lille perla og jeg anbefaler at du tar en titt på den hvis du ikke allerede har gjort det.

Hyperaktuell roman om Syria-farere

Demian Vitanzas Dette livet eller det neste er en biografisk fremstilling av radikalisering og radikal islamisme. Romanen er blitt til etter et langt intervju med en returnert fremmedkriger som sitter i fengsel i Norge. I etterordet til romanen sier Vitanza at boka er basert på kildens historie, men han understreker samtidig at «det er lagt inn større eller mindre grad av fiksjonalisering, både fra kildens og forfatterens side». Blant annet er navnet og fødestedet til fortelleren endret.

Bokas tittel er hentet fra farvelscenen mellom Abdi, Tariq og kameraten Carlos: «vi ses inshallah, i dette livet eller det neste». Abdi var kameraten til hovedpersonen Tariq. Han omkom i krigen i likhet med Carlos, som reiste til Syria på et litt senere tidspunkt.

Boka handler om årene før avreisen til Syria, selve krigen og Tariqs refleksjoner i ettertid. Tariq, som er andregenerasjonsinnvandrer, klarer i likhet med mange av vennene sine ikke å finne seg til rette i Norge. Allerede på skolen begynner han å selge dop, senere tar han seg en deltidsjobb på et butikklager i Sverige, rett over grensa fra hjemstedet Halden. Hovedbeskjeftigelsen hans er imidlertid langing. Religionen blir på en måte redninga fra dopmiljøet, men derfra går veien til et radikalt antivestlig, islamistisk miljø.

Boka er hyperaktuell og viser hvorfor en del unge muslimer er så mottakelig for radikal islamisme. Hva det er som gjør at de velger denne veien fremfor en mer forsonlig retning. Språket er dialektpreget, men teksten har en del fremmedord som vi heldigvis finner forklart i ordlista bakerst i boka. I motsetning til i mange andre biografiske romaner, blir forfatteren i Dette livet eller det neste nærmest synlig i sitt fravær. Kun Tariqs del av dialogen er nedtegnet:

Men læreren gadd ikke forklare. «Sånne som dere skjønner ikke en dritt uansett, det eneste dere lærer der dere kommer fra, er hvordan man sprenger seg i lufta»

Jo, han sa det.

Historien er både tankevekkende og aktuell, og den understreker hvor viktig integrering er.

Litt om forfatteren: Demian Vitanza er norsk forfatter og dramatiker. Han debuterte i 2011 med romanen Urak. Dette livet eller det neste er hans tredje roman.

• Demian Vitanza
• Dette livet eller det neste
• Biografisk roman, voksen
• Aschehoug, 2017
• 342 s.

Les mer hos:

• VG
• NRK
• Dagbladet

Tidligere publisert i Bibliotekbloggen

Gripende kjærlighetsroman med overraskende vri

De siste årene er det skrevet hauger og dunger av kjærlighetsromaner for ungdom hvor den ene eller begge hovedpersonene er syke. Det kan dreie seg om kreft, en sjelden diagnose eller en psykisk lidelse. Som eksempel kan nevnes Jennifer Nivens Holding up the universe (2016, Fordi du ser meg) og All the bright places (2015, Dager med blå himmel). Førstnevnte handler om det gryende kjærlighetsforholdet mellom Amerikas (engang) feiteste ungjente og en gutt som er ansiktsblind. Sistnevnte om ei jente som er deprimert og lider av skyldfølelse, og om en bipolar gutt. Sykdom og forelskelse er blitt en populær trend etter John Greens kassasuksess The fault in our stars (2012, Faen ta skjebnen), som tar for seg  kjærlighetshistorien mellom to unge kreftpasienter. Nicola Yoons Verden er en boble (2016, Everything, everything, 2015) tilhører denne sjangeren. Boka handler om forholdet mellom Madeline som lider av SCID og er allergisk mot nesten alt i hele verden, og den spreke, atletiske unggutten Olly. En av grunnene til at denne typen litteratur er blitt så populær, er at den lærer oss å forstå andre mennesker, hvordan det er å være ung og syk eller ung og slite.

Hovedpersonen i Verden er en boble, 18 år gamle Madeline, er altså allergisk mot alt og har ikke forlatt huset på årevis. Hun undervises over Internett, bruker masse tid på å lese bøker og forholder seg utelukkende til mora og sykepleieren, Carla. Så en dag får hun nye naboer. Gutten i nabohuset er utrolig kjekk. Etter en tid begynner de å chatte med hverandre og snart får Olly besøke Madeline. Kontakten med livet utenfor gjør at Madeline ikke lenger kan fortsette å leve slik som hun har gjort til nå…

Som sagt er styrken til denne typen litteratur at vi får innblikk i andre menneskers liv, i dette tilfellet i hvordan det er å leve med en sjelden, alvorlig diagnose. Verden er en boble er lettlest, språket enkelt, kapitlene (ultra)korte og består blant annet av e-poster, chatt, notater og postit-lapper. Boka er gripende og spenningen er til å ta og føle på etter hvert som vi nærmer oss slutten. Historien har et par overraskende vrier, men hvis jeg skal pirke på noe må det være den melodramatiske, litt billige slutten. Historien er imidlertid ikke helt urealistisk, og siden jeg ikke ble opprørt over slutten lar jeg det hele passere. Verden er en boble er nemlig både en sidevender og en lesefest. Hvis du liker bøker som Et helt halvt år bør du absolutt titte på denne. PS. Ikke sniktitt bakerst i boka!!

• Nicola Yoon
• verden er en boble
• Aschehoug, 2016
• Roman, ungdom
• 306 s.
• Oversatt av Tonje Røed, Everything, everything, 2015

 

Tidligere publisert i Bibliotekbloggen

Lesefest av dimensjoner

Det er sjelden jeg blir så oppslukt i bøker som jeg ble i denne. Jandy Nelsons Jeg gir deg sola er en lesefest av dimensjoner.

Det er to hovedpersoner i Jeg gir deg sola. Tvillingparet Noah og Jude. Synsvinkelen skifter mellom disse to fra kapittel til kapittel. Noahs forteller sin historie når han er 13, Jude tre år senere når hun er 16.

Noah er ikke som alle andre og føler ikke at han passer inn i miljøet på skolen sin, så da mora foreslår at han og søstera skal søke på kunstskole, blir han overlykkelig. Det samme gjelder ikke for Jude. Hun er lykkelig med livet slik det er og har ikke lyst til å bytte skole. Hun synes ikke at hun ikke er like flink som broren, og etter hvert blir hun utrolig sjalu fordi hun føler at mora bare ser Noah, og ikke henne.

I Noahs del av historien dreier det seg for det meste om kunst og kjærlighet. Han har sin seksuelle oppvåkning og finner ut at han liker gutter bedre enn jenter. Han får seg til og med en kjæreste, men forholdet ødelegges på grunn av fordommer og andre konflikter som oppstår underveis. Det blir et tøft år for Noah, som etter hvert både mister kjærligheten og kunsten.

I Judes del av historien handler det om å rette opp i udådene hun har begått de siste årene. Hun og broren snakker ikke lenger sammen, de er nesten som fiender å regne. Jude ønsker både å bli venner med broren igjen og forsone seg med forholdet til mora, som plutselig døde i en trafikkulykke.

Jeg gir deg sola er en intens og superspennende leseopplevelse, og boka tar for seg temaer som homofili, oppvekst, sjalusi og sorg. Jandy Nelsen er også kjent for boka Himmelen begynner her. 

• Jandy Nelson
• Jeg gir deg sola
• Roman, ungdom
• Gyldendal, 2015
• 421 s.