Frode Granhus: Djevelanger

Frode Granhus’ Djevelanger, den tredje romanen i serien om Rino Carlsen, den lurvete politimannen fra Bodø med hockeysveis og tresko, kom nylig ut på Schibsted forlag. I denne boka har Rino fått seg en ny makker, betjent Guro Hammer. Sammen får de en intrikat sak å løse.

Lille Ida, dattera til den klarsynte emissæren Einar Halvorsen, forsvinner plutselig en dag fra hjemmet sitt i Bodø. Emissæren tar til politiets overraskelse forsvinninga svært rolig, og hevder hardnakket at Ida vil komme hjem igjen om tre dager. Forsvinningssaken settes snart i sammenheng med en gammel sak, der to småjenter ble kidnappet fra hjemmene sine i Tromsø og Svolvær. Den ene jenta kom til rette etter tre dager, den andre ble sporløst borte. Saken ble henlagt etter at politiets hovedmistenkte, en nylig løslatt pedofil, forsvant og etter hvert ble antatt død, så hvordan kan disse sakene henge sammen? Er ikke den mistenkte fra den gang død likevel? Og har predikanten rett? Vil Ida komme hjem om tre dager, eller er hun tvert imot borte for alltid?

Djevelanger er den typen politiroman hvor synsvinkelen skifter mellom politi, forbryter og offer fra kapittel til kapittel uten å avsløre hvem den skyldige er. Et litt oppbrukt virkemiddel vil kanskje noen hevde, uten at det gjør boka dårligere av den grunn. Etter en litt treg start tar spenninga seg opp og slutten av boka har et voldsomt driv. Både person- og miljøskildringene er fine, særlig liker jeg beskrivelsen av Rinos nye makker Guro Hammer, som sliter med å finne sin plass i verden og som ikke helt vet hvordan hun skal forholde seg til den karismatiske emissær Halvorsen. Enkelte vil nok hevde at det er for mange tilfeldigheter i denne historien, at den er for utrolig til å være sann, men etter min mening er dette bokas styrke, det er det som gjør at den skiller seg ut i mengden av utgivelser. Djevelanger er nemlig en kriminalroman med en utrolig intrikat intrige, og det er mange løse tråder som skal knyttes sammen mot slutten av boka. Med en vri faller imidlertid alle brikkene elegant på plass, og med det viser Frode Granhus en gang for alle at han tilhører kremen av norske krimforfattere. Jeg begynte riktignok å bli bekymret for at Rino skulle ha mistet treskoene sine i Stormen, men kunne puste lettet ut da han hentet dem frem igjen på slutten av boka.

Andre om boka: VG, Lofotposten, Tine sin blogg, Bøker og bokhyller, Artemisias verden, Berit sin bokblogg, Born to be a reader