Kategoriarkiv: Krim og spenning

Neverworld Wake av Marisha Pessl

Marisha Pessls siste roman er både spooky og herlig. En sann fryd for grøsserentusiaster. Hovedpersonen i boka er Beatrice Hartley. Beatrice sliter med sorg etter kjærestens mystiske død på Darrow-Harker School. Hun har ikke lenger kontakt med vennegjengen fra skolen. Men ett år etter skoleavslutningen tar gjengen kontakt og Beatrice reiser til Wincroft for å få svar på hva som skjedde med Jim.

Så skjer det utenkelige. Bilen med de seks ungdommene kolliderer, og Beatrice og de fem vennene hennes blir sittende fast i et slags limbo som de ikke kommer ut av før de har avgjort hvem av de seks som skal få leve. De kan bare velge én. Dette er selvsagt ingen av dem interessert i, men hva skal de gjøre når de morgen etter morgen våkner på samme sted, i samme bil, på samme dag. De gjennomlever den samme dagen igjen og igjen i det uendelige og snart oppstår det splid i gruppa. Dermed blir det vanskeligere å finne ut hva som skjedde med Jim.

Neverworld wake er den herligste grøsseren jeg har lest på lenge. Boka er vel egentlig ikke så fryktelig skummel, men det er noe med stemninga, med det repetitive og de utallige variantene av repetisjon som gjør at historien likevel blir uhyggelig. Som et mareritt. Og hva skjedde egentlig med Jim? Jeg skal ikke røpe hvordan det går. Det kan du selv finne ut av, for denne boka bør du absolutt få med deg

  • Marisha Pessl
  • Neverworld wake
  • Delacorte, 2018
  • Grøsser, ungdom
  • 327 s.

 

Psykologisk thriller med overraskende vri. Clare Mackintosh: Jeg lar deg gå

Clare Mackintoshs Jeg lar deg gå er en intrikat thriller med en ytterst overraskende vri midtveis i historien.

Ei mor og den fem år gamle sønnen hennes er på tur hjem da det utenkelige skjer. Mora slipper sønnens hånd, sønnen løper over veien, blir påkjørt og drept og sjåføren stikker av. For mora blir møtet med politiet og egen skyldfølelse for mye. Hun kan ikke bli værende.

Jenna Gray forlater Bristol og drar til den avsidesliggende kystbyen Port Ellis i Wales, hvor hun leier seg en hytte langt fra folk. Jenna er kunstner, men en skade gjør at hun ikke kan fortsette å jobbe med keramikk. Hun bruker dagene på å fotografere landskapet i Wales og lage kort med hilsener skrevet i sanden. Tidsfordrivet blir etter hvert en inntektskilde, og med møtet med den kjekke dyrlegen på stedet ser det ut som om sola endelig skinner på Jenna igjen. Men Jenna sliter med skyldfølelse og klarer ikke å betro seg til Patrick. Hverken om barnet hun mistet eller om den fatale ulykken.

Jeg lar deg gå er ikke noen heseblesende thriller. Person- og miljøskildringene er vektlagt og vi blir godt kjent med bokas hovedperson, Jenna Gray. Historien er i og for seg ikke så veldig original, det er vendingene den tar som utgjør hele forskjellen. Macintosh vet å overraske sine lesere, og etter den første vendingen tar historien en helt ny retning.

Boka sammenliknes gjerne med Gillian Flynns Flink pike og Paula Hawkins Piken på toget. Hjemlig uhygge står sentralt i de tre bøkene, som alle tematiserer psykopati. Personlig likte jeg ikke Piken på toget så godt. Slutten er i overkant melodramatisk. Jeg lar deg gå går jeg imidlertid god for. Etter min mening er den hakket bedre enn Flink pike som jeg likte veldig godt.

 

Fantastisk kriminalroman med guffen atmosfære: C. J Tudors Krittmannen

Det er lenge siden jeg ble så forelsket i en historie som i denne. Krittmannen har alt ei god kriminalfortelling skal inneholde: fine person- og miljøskildringer, mysterier, atmosfære og godt språk.

Krittmannen er ikke noen heseblesende kriminalroman. Den gufne atmosfæren og beskrivelsen av miljøet rundt hovedpersonen Eddie som tolvåring og senere som middelaldrende mann 30 år senere er bærebjelken i historien. Da Eddie er tolv finner han og vennegjengen hans et oppkappet lik i skogen. Kroppsdelene ligger på forskjellige steder, med kittmarkeringer som skilting til neste kroppsdel. Men hodet mangler og det finner man heller aldri.

Gjengen har brukt krittegninger som hemmelig kommunikasjon hele sommeren. Men det makabre funnet setter en stopper for leken, og og den sammensveisede gjengen oppløses.

Den døde viser seg å være den vakre tekoppjenta som ble lemlestet i en ulykke på tivoliet tidligere samme år. Hun som Eddie og skolelærer Halloran holdt i live til ambulansepersonalet kunne ta over. Hvem i all verden ønsket den hardt skadede jenta død?

I nåtid får den gamle saken fornyet aktualitet etter at alle i gjengen mottar krittegninger utformet som en hangman. Like etter blir det klart at en av guttene i gjengen har bestemt seg for å skrive bok om den gamle saken. For Eddis del utløser dette stadig tilbakevendende mareritt. Gamle minner og nye funn fører han stadig nærmere en løsning på saken. Men opprullingen fører også med seg en rekke uforklarlige episoder, som krittegningene i stua hans og frakken som forsvinner for så å dukke opp igjen i skapet hans tilsølt med blod…

Atmosfæren og miljøskildringene er som sagt det holder historien i Krittmannen oppe. Her er halvkvedede viser fra senile gamlinger, vage antydninger og fatale ulykker. I tillegg har vi en forteller som er kleptoman og som slett ikke alltid er like pålitelig. Viktige personer i hovedpersonens nærmiljø er den vennlige, litt merkelige albino-læreren, faren som er startfasen av Alzheimer, mora som er lege og som trakasseres av abortmotstandere, bestevenninnas manipulerende prestefar, gjengen og den unge leieboeren i nåtidshistorien, alle med en tilknytning til saken som slett ikke er innlysende for leseren.

Krittmannen har fått fantastisk mottakelse med noen få unntak hvor man klager på drivet i fortellinga. Krittmannen er imidlertid ikke bare en kriminalroman, den er også en oppvekstskildring. Er du kun ute etter action bør du altså styre unna. Men hvis du liker intrikate kriminalromaner med sjel og dybde, er dette boka for deg.

C.J. Tudor
Krittmannen
Oversatt av Guro Dimmen
Cappelen Damm, 2018
Krim
351 s.

Andre om boka:
VG
Tine
My criminal mind
Heartart
Bjørnebok

En skikkelig sidevender

Den stille flokken (2017), bok tre i krimserien om psykologetterforsker Ina Grieg, er en frittstående fortsettelse av Den mørke porten (2013) og Linnés dystre lærdom (2014).

En psykiatrisk pasient rømmer fra lukka avdeling på Hagaheimen. Dagen etter blir to damer funnet myrdet på et avsidesliggende sted på Solåsen. Det blir snart klart at de to sakene har tilknytning til noe som skjedde i 1960 på Svanviken arbeidsleir – en fornorskningsleir for sigøynere.

Historien er fortalt i tredjeperson og vi følger først og fremst psykolog Ina Grieg og arkivar Hugo Fannrem i opprullinga av saken. Ina blandes inn fordi hun i si tid oppnådde god kontakt med Arnold Johansen – en taus pasient på Hagaheimen. Som vanlig begynner hun straks å leke detektiv og ender i den ene farlige situasjonen etter den andre…

Hugo jobbet i politiet på 80-tallet og etterforsket en drapssak i en leiegård i Oslo i 1987. I anledning foreldelsesfristen dukker en journalist opp på døra hans. Hugo begynner å nøste i den gamle saken og snart krysser Ina hans vei. Hugo får like stor plass i historien som Ina, og sammen løser de denne svært vanskelige saken.

Tittelen Den stille flokken henspiller på den behandlinga sigøynerbarna fikk på arbeidsleirens skole. Seksuelle overgrep, fysisk og psykisk vold gjorde dem til en stille flokk. Bokas hovedtema er altså statens overgrep mot sigøynerne i forrige århundre. Den historiske fremstillinga av sigøynernes skjebne er etter mi mening også bokas sterkeste side. Den gjør historien både aktuell og interessant.

Selve plottet er snedig sammensnekret. Likevel klarte jeg ikke helt å tro på den psykologiske beveggrunnen bak forbrytelsene, noe som antakelig har sammenheng med at vi ikke settes godt nok inn i alle gjerningsmennenes psykologi. Når det er sagt er både person og miljøkarakteristikkene i boka gode. Hugos sorgreaksjon over konas død er fint skildret, imidlertid har jeg har litt problemer med å forstå hvorfor han rømmer hjemmefra når dattera endelig kommer hjem på besøk. Samlet sett er dette likevel en over gjennomsnittlig godt fortalt historie. Mæhle skriver som vanlig veldig bra og man dras rett inn i en historie som man siden nødig vil forlate. En skikkelig sidevender som jeg helt klart gjerne anbefaler videre.

Om forfatteren: Lars Mæhle (f. 1971) debuterte i 2002 med ungdomsboka Keeperen til Tunisia. Siden har han skrevet en rekke bøker for barn og unge. Sitt gjennombrudd fikk Mæhle i 2009 med fantasyromanen Landet under isen. Boka ble tildelt uPrisen, Fabelprisen og Kulturdepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur. Lars Mæhle har hovedfag i litteraturvitenskap og var forlagsredaktør for pocketbøker i Gyldendal før han gikk over til å arbeide som forfatter på heltid.

  • Lars Mæhle
  • Den stille flokken
  • Kriminalroman, voksen
  • Samlaget, 2017
  • 365 s.

Herlig Lofotkrim fra Granhus

Kistemakeren Rino har tatt med seg treskoene sine og flyttet fra Bodø til Reine i Lofoten hvor han skal jobbe som lensmann. Han savner Guro som han føler har sviktet ham, og hun er vel også den egentlige grunnen til at han har rømt. Ikke før har han installert seg på lensmannskontoret sitt, så begynner ting å skje. Et lik blir funnet oppe på fjellet i et bratt heng, samtidig som en gammel sak dukker opp på Rinos skrivebord. To år tidligere påstår ei ung jente at hun har blitt holdt innestengt i ei kiste i et helt døgn, men ingen tror henne selv om en jevngammel gutt hevder å være utsatt for det samme. Saken blir lagt død helt til nytt bevismateriale plutselig dumper ned på Rinos kontor…

Kistemakeren er Granhus´ fjerde roman om Rino Carlsen, og boka har både vriene og det heseblesende tempoet som er så karakteristisk for denne serien. Enkelte vil nok hevde at Granhus tøyer strikken vel langt, at det går på troverdigheten løs, men personlig synes jeg at han holder seg innenfor grensa. Så vidt! Og det er akkurat det som er så herlig med bøkene hans, at historien er såpass drøy at vi helst ikke vil tro at den kan ha funnet sted i virkelighetens verden. Men siden dette er fiksjon, ikke virkelighet, spiller det ingen rolle. Jeg har absolutt ingen problemer med å skjønne hvorfor Kistemakeren ble nominert til Brageprisen. Granhus vet hvordan man forteller en god historie. Boka er åndeløst spennende, og har du glemt den gysende følelsen du fikk av barndommens frøken detektiver, er det bare å kaste seg over denne…

Litt om forfatteren: Frode Granhus (1965) debuterte i 2003 med kriminalromanen Hevneren. I 2006 kom Be en bønn for Sikas. Sitt gjennombrudd fikk Granhus i 2010 med Malstrømmen, som er første bok om Rino Carlsen. I Kistemakeren møter vi Rino for fjerde gang.

Andre om boka: Anita, Tine, Geir, Elin, Åslaug 

Jo Nesbø: Blod på snø

Blod på snøForfatter: Jo Nesbø
Tittel: Blod på snø
Forlag: Aschehoug, 2015
Sjanger: Krim
Sidetall: 172

Blod på snø er helt ulik alle de andre kriminalromanene til Jo Nesbø med tanke på tykkelsen, den er ei lita flis på bare 172 sider. Ellers kan den minne om Hodejegerne, hvis man ser bort fra at handlinga er lagt til 70-tallet, da. Som i Hodejegerne er det en skurk som er hovedperson og som blir jaktet på av en enda større skurk. Egentlig minner begge disse bøkene om Sigrun Karin Kristiansens thriller Bortreist på ubestemt tid fra 1972, hvor spørsmålet er om hovedpersonen kommer unna med forbrytelsen heller enn om han har begått den. Forviklinger er et annet fellestrekk.

I Blod på snø er hovedpersonen den dyslektiske leiemorderen Olav Johansen. Olav får i oppdrag å myrde kona til sjefen sin. Men det klarer han ikke. Han er nemlig forelsket i henne. Når han så velger å redde henne i stedet for å ta livet av henne, setter han seg selv i en vanskelig situasjon. Eneste løsninga blir å kverke sjefen…

terningkast4Jeg liker Nesbøs kriminalromaner og jeg likte også Blod på snø. Boka er kort, lettlest og til tider veldig morsom. Voldsscenene har et komisk-grotesk skjær over seg og fremstår ikke som så veldig brutale selv om de egentlig er det, det trekker opp. Blod på snø er likevel ikke den beste kriminalromanen jeg har lest. Plottet er nokså uoriginalt til tross for at hovedpersonen er en dyslektisk leiemorder, og kvalitetsmessig ligger nok boka et sted like over midt på treet. Blod på snø er imidlertid spennende, den er lest i et jafs og underholdningsfaktoren er høy, så jeg anbefaler den likevel med glede videre. Terningkast 4

 Kari

Andre om boka: VG, NRK, Tine, Aftenposten, Geir, Dagsavisen, Berit, Astrid, Åslaug

Er dette neste års Rivertonvinner? Ingebjørg Berg Holm: Stjerner over, mørke under

Stjerner over

Kriminalroman. Schibsted (2015). 233 s.

Det er ikke ofte jeg blir vilt begeistret for bøker, men det ble jeg av denne. Ingebjørg Berg Holm har med Stjerner over, mørke under skrevet en usedvanlig sterk debutroman som fort kan finne på å stikke av med kriminalromanenes hederspris – Rivertonprisen, Den gylne revolver. Boka er faktisk så stemningsfull og velkomponert at jeg snart kom til å tenke på Vidar Sundstøls Drømmenes land, som så vidt jeg kan huske flere steder ble kalt «litterær krim», en betegnelse som gjerne brukes om kriminalromaner med høy litterær kvalitet. Selv synes jeg ikke noe om den betegnelsen, og vil heller beskrive Stjerner over, mørke under som ei stillferdig, men bunnsolid fortelling, kjemisk fri for stereotyper.

Handlinga i Stjerner over, mørke under er lagt til Hurumlandet i hamskifteperioden, nærmere bestemt til i 1875. En mann blir funnet myrdet i skogen. Bakhodet er knust. Liket er pent dandert og den naturlige konklusjonen blir at han er lagt der av noen som er glad i ham. Lensmannen får snart identifisert mannen som Lars Holte – broren til Ole, bonden på Holte. Lars forlot Holte ti år tidligere og reiste til Canada. Nå har han altså kommet hjem igjen, bare for å bli myrdet i skogen. Men hvorfor forlot Lars kona på Holte og hvem ønsket ham død?

Lensmannen på Hurumlandet og bokas hovedperson er den taktfulle og sympatiske juristen Thomas Tinnvik, som egentlig er overkvalifisert for stillingen sin. Thomas er i likhet med majoriteten av krimhelter utstyrt med en svakhet, han får angst av blod, og denne blodangsten er en av grunnene til at han velger å bli lensmann i stedet for dommer. Som dommer ville han vært tvunget til indirekte å spille andre menneskers blod.

Fortellinga er skrevet i førsteperson og formet som et langt brev fra Thomas til broren Tobias, men synsvinkelen skifter undertiden til Lars’ kone, bror og sønn. Her er imidlertid fortellerstemmen autoral, men fordi fortelleren ser gjennom personenes øyne, kommer leseren inn i tankene til disse også. Til å begynne med var det litt vanskelig å skille personene og fortellerstemmene fra hverandre, men etter hvert som jeg ble vant til fortellerstilen, gikk det greit.

Handlinga i boka er lagt til overgangen mellom det gamle jordbrukssamfunnet og det moderne, og overtro kontra fornuft blir et sentralt motiv. Folketro og myter er sømløst integrert i historien, og det mytiske får til slutt en naturlig forklaring med Thomas, som er representant for den nye tiden. Andre viktige motiver i boka er skyld, soning og tilgivelse, og dette er også temaet i Thomas’ brev til broren.

Bokas styrke ligger etter min mening i tidskoloritten og i personskildringene. Særlig likte jeg beskrivelsen av hovedpersonen og det lille kvekersamfunnet på Holte gård. Stjerner over, mørke under er ikke en actionpreget roman, og det psykologiske perspektivet, hvorfor, er sammen med spørsmålet om hvorvidt saken kan knyttes til mytene rundt Ole Holtes sønn Jørgen, langt viktigere enn hvem som har gjort det. Løsninga kommer derfor ikke som noen overraskelse, men boka er ikke mindre fengslende av den grunn. Stjerner over, mørke under er en forførende kriminalroman. Anbefales varmt!

Litt om forfatteren: Ingebjørg Berg Holm (f. 1980) er utdannet interiørarkitekt og bor i Bergen med mann og to barn. Stjerner over, mørke under er hennes første roman.

Ti attributter og lyter i kriminallitteraturen

Det er kanskje ikke helt politisk korrekt å bruke betegnelsen lyte på laster og skavanker, likevel synes jeg at det er betegnende på den klassiske krimheltens skjønnhetsplett. Kriminallitteraturen er full av helter med lyter, og de klassiske heltene er ofte også utstyrt med attributter. Mens lytene gjør heltene mer menneskelig, er attributtene i klassisk krim med på å skape den eksentriske karakteren. Under er et knippe eksempler:

 

En studie i rødtSherlock Holmes er som alle sikkert husker narkoman, han bruker kokain intravenøst. Attributtet hans er først og fremst stradivariusen. Også røyker han pipe.

 

 

 

 

 

jernvognenAsbjørn Krag er i Jernvognen en gåtefull mann med skallet isse og et sarkastisk gjennomborende blikk. Som den klassiske detektiven han er, er han selvsagt utstyrt med et atributt. Han spiller riktignok ikke på noen stradivarius, men bruker lorgnett. Som Sherlock Holmes er han en forkledningskunstner.

 

 

 

 

doktorenHercule Poirot er liten av vekst, har eggeformet hode og en velstelt mustasje som han stadig ordner på. Poirot snakker flytende engelsk, men har lagt seg til en bred aksent for at folk skal se ned på ham. Poirot er halt og bruker stokk på grunn av en skade han pådro seg under første verdenskrig. Også har han lakksko.

 

 

 

 

rik mannHerb Eccles, hjelperen til politimannen Eddie Chavez og den virkelige detektiven i Hillary Waughs Rik mann, død mann, har som den hardkokte helten han er, hardkokte lyter: Ikke bare drikker han, han er også usedvanlig feit.

 

 

 

 

Holmgren-saken

Den omgjengelige oppdagelsesbetjenten Webster hos Arthur Omre er flintskallet. Særegenheten hans er en forkjærlighet for trikker. Webster er en heftig tilhenger av trikkelinjer fra Oslo til Hammerfest.

 

 

 

 

det gule romGaston Leroux’ Rouiltabille har et hode så rundt som ei biljardkule. Blir han opphisset, blir ansiktet i det kulerunde hodet knallrødt og øynene buler ut. Rouiltabille, som er kallenavnet hans, betyr trill kula mi.

 

 

 

 

 

PolitiHarry Hole er som alle sikkert husker alkoholiker. Spesielt eksentrisk er han ikke, som helten i den hardkokte romanen er han heller en typisk antihelt.

 

 

 

 

 

Den 13. disippelTom Egelands krimhelt Bjørn Beltø er en lettere nevrotisk albino. Usikker som han er, er han usedvanlig klønete når det kommer til damer…

 

 

 

 

 

kamelonHans Olav Lahlums Patricia Louise I. E. Borchmann, Kolbjørn «K2» Kristiansens hemmelige rådgiver, er en klassisk lenestolsdetektiv. hun sitter nemlig i rullestol.

 

 

 

 

 

DjevelangerFrode Granhus’ godmodige helt Rino Carlsen er en av mine absolutt favoritter. Lytet hans er morsomt nok hockeysveis, mens attributtet, det er treskoene.

 

 

 

 

 

Dette er hva jeg kom på i farta. Kommer du på gode eksempler fra andre kriminalromaner? Bruk kommentarfeltet under eller lag din egen bloggpost 🙂

Kari

Lars Mæhle: Linnés dystre lærdom

linnesLinnés dystre lærdom (2014), bok to i den frittstående serien om psykologetterforskeren Ina Grieg, starter sånn sirka der forrige bok slutter. Ina er invitert på gjenforeningsfest for gymnaset. Hun har egentlig ikke lyst til å dra, men tenker at møtet med den gamle klassen kan hjelpe henne å bearbeide skyldfølelsen for ikke å ha grepet inn i mobbingen mot klassens huggestabbe, Sonja, som forsvant på mystisk vis i 1984 og som senere aldri ble funnet igjen. Sonjas hemmelige kjæreste, Tom Kaser, ble mistenkt for å ha drept henne. Politiet manglet imidlertid beviser, saken mot ham ble henlagt og Tom flyttet. Nå er han tilbake i bygda, og folk er mildt sagt opprørte.

Ina klarer ikke å la være å rote i den gamle forsvinningssaken etter at hun ankommer farens hytte ved Skårnes, noe ikke alle er like begeistret for. Det tar ikke lang tid før hun mottar første trussel-melding, men hun gir seg ikke. Hva skjedde med Sonja? Rømte hun? Ble hun drept eller holdes hun fortsatt i fangenskap? Hva er det Tom Kaser holder på med ute i skogen? Hva er det den den gang så fryktede tyrannen Halvor forsøker å fortelle Ina? Og hvem er det som forsøker å skyve skylden over på henne?

Linnés dystre lærdom er fortalt i tredjeperson og synsvinkelen flyttes stadig mellom Sonja, Oda Vange (Halvors bror), Ina og Tom, samtidig som vi hopper frem og tilbake i tid mellom 1984, 1989 og 2014. Mysteriet avdekkes trinn for trinn. Det er kanskje noe frøken detektiv-aktig over denne boka, uten at det egentlig gjør så mye: Ina er en skikkelig snushane som opererer på egenhånd, hun snubler seg frem i etterforskninga og utsetter seg stadig for fare. Som i forrige bok, sliter hun også her med seg selv som menneske, og skildringa av henne er like god og nyansert som skildringa av de andre personene i boka. Hvis jeg i det hele tatt skal klage på noe ved person- og miljøskildringene, må det være beskrivelsen av selve festen, som jeg synes fremstår som både melodramatisk og urealistisk.

Styrken i boka ligger etter min mening i språket og i selve spenningskurven. Linnés dystre lærdom er skrevet på et flott, lettlest nynorsk, og historien har et voldsomt driv over seg. Man klarer rett og slett ikke å legge boka fra seg. Bokas største svakhet ligger i plottet, som er litt for lite originalt og utstudert. Jeg ble ikke overrasket over hvem som var drapsmannen, for å si det sånn. I tillegg hadde jeg litt problemer med å tro på foranledningen for forsvinningen. Summa summarum er Linnés dystre lærdom likevel en god kriminalroman. En skikkelig sidevender som jeg med glede anbefaler videre!

Takk til Samlaget for anmeldereksemplar

Tom Egeland: Den 13. disippel

Den 13. disippelTom Egeland er Norges svar på Dan Brown. Eller var det kanskje motsatt? At Dan Brown er USAs svar på Tom Egeland? Egeland var jo som kjent tidligere ute enn Brown med si «Jesus døde ikke på korset-bok» Sirkelens ende (2001), som tematisk sett er veldig lik Da Vinci-koden (2003). Likheter til tross. Jeg liker Tom Egeland mye bedre enn Dan Brown. Så hvis du er tilhenger av kodekrim men ikke har lest Egeland, bør du absolutt prøve deg på serien om Bjørn Beltø. Den beste boka er etter mi mening den første, Sirkelens ende, etterfulgt av den siste, Den 13. disippel (2014), som tematisk sett er tett knyttet til førstnevnte.

Den 13. disippel er Egelands femte bok om den lettere nevrotiske albinoen Bjørn Beltø, førsteamanuensis i arkeologi på universitetet i Oslo. I denne boka overlater Bjørns venninne og kollega Victoria, som ligger for døden, et mysterium til ham i form av en nøkkel og et brev. Brevet setter Bjørn på sporet av en hemmelighet av dimensjoner i Israel. I 1978 oppdaget den israelske arkeologen Moshe Mendelssohn ei grav fra oldtida. Like etter forsvant han sporløst og grava ble forseglet. Hva var det egentlig Mendelssohn fant og hvorfor er israelske myndigheter så opptatt av å legge lokk på funnet hans? Hva har denne utgravninga egentlig med Victoria å gjøre, og hvorfor avstedkommer Bjørns undersøkelser i at Victorias mann og sønn henholdsvis blir drept og forsøkt drept?

Den 13. disippel inneholder alle ingrediensene en koderoman skal inneholde: En religiøs gåte, konspirasjonsteorier, gamle symboler og dokumenter. Det beste med boka er imidlertid at den utfordrer den kristne kanon og stetter spørsmålstegn ved oppleste og vedtatte sannheter. Som bonus inneholderr den tillegg to rene kriminalsaker: Moshe Mendelssohns forsvinning og drapet på Victorias mann. Hvordan disse sakene er knyttet til Mendelssohns funn, skal jeg selvsagt ikke røpe her. Les heller boka. Det kommer du ikke til å angre på!

Andre bloggere om boka: Marianne, Geir, Anita, Tine, Berit og Rita

Anders Leser

Bokanmeldelser

Lesejenta

bøker

ei bok kanskje...

Bokanmeldelser

drømmeland

Bokanmeldelser

marits mat

Hverdagsglimt, betraktninger og oppskrifter fra fjern og nær fra en matentusiast

"Braut med bok" har flytta.

Vil du vera med, så heng på!

Beathes bibliotek

En blogg om bøker

Lydbokbloggen

Bokanmeldelser

Reading Randi

Bokanmeldelser

Kultursnobb.no

Bokanmeldelser

Winthervarme

Bokanmeldelser

Betraktninger

tanker om bøker

Anne-Helene Ose-Johansen

- mine perspektiver på samfunn, helse og litteratur

Beathesbokhylle

Bokanmeldelser

Meldingar til massane

Meldt av Merete Røsvik

I Ninas Bokverden

En blogg fylt med bokomtaler og andre bokrelaterte ting.

OP-5

En blogg om tv, film og krimlitteratur

Boktanker

Bokanmeldelser

Moshonista

Bokanmeldelser

JegLeser

Bokanmeldelser

ellikkens bokhylle

Bokanmeldelser

Gråbekka`s bokblogg

Bokanmeldelser

Groskro leser

Bokanmeldelser

Anitas blogg

Read, run, write, dream...

BOKELSKERINNEN

Bokanmeldelser

Bokstavelig talt

Bokanmeldelser

Bokhylla mi

Bokanmeldelser

Bokhydna - Blogg

Bokanmeldelser

Min bok- og maleblogg

Bokanmeldelser

Les mye

Bokanmeldelser

Av en annen verden

Bokanmeldelser

Boktaxen

KAJSAS BOKBLOGG

NUBB

Bokanmeldelser

anettesbokboble

Bokanmeldelser

Boksnakk og lesetips

Bokanmeldelser

Barnebokkritikk.no

Bokanmeldelser

Geir Tangen

Krimforfatter

Bokvrimmel

Opplevelser mellom to permer

%d bloggere like this: