Linnés dystre lærdom (2014), bok to i den frittstående serien om psykologetterforskeren Ina Grieg, starter sånn sirka der forrige bok slutter. Ina er invitert på gjenforeningsfest for gymnaset. Hun har egentlig ikke lyst til å dra, men tenker at møtet med den gamle klassen kan hjelpe henne å bearbeide skyldfølelsen for ikke å ha grepet inn i mobbingen mot klassens huggestabbe, Sonja, som forsvant på mystisk vis i 1984 og som senere aldri ble funnet igjen. Sonjas hemmelige kjæreste, Tom Kaser, ble mistenkt for å ha drept henne. Politiet manglet imidlertid beviser, saken mot ham ble henlagt og Tom flyttet. Nå er han tilbake i bygda, og folk er mildt sagt opprørte.
Ina klarer ikke å la være å rote i den gamle forsvinningssaken etter at hun ankommer farens hytte ved Skårnes, noe ikke alle er like begeistret for. Det tar ikke lang tid før hun mottar første trussel-melding, men hun gir seg ikke. Hva skjedde med Sonja? Rømte hun? Ble hun drept eller holdes hun fortsatt i fangenskap? Hva er det Tom Kaser holder på med ute i skogen? Hva er det den den gang så fryktede tyrannen Halvor forsøker å fortelle Ina? Og hvem er det som forsøker å skyve skylden over på henne?
Linnés dystre lærdom er fortalt i tredjeperson og synsvinkelen flyttes stadig mellom Sonja, Oda Vange (Halvors bror), Ina og Tom, samtidig som vi hopper frem og tilbake i tid mellom 1984, 1989 og 2014. Mysteriet avdekkes trinn for trinn. Det er kanskje noe frøken detektiv-aktig over denne boka, uten at det egentlig gjør så mye: Ina er en skikkelig snushane som opererer på egenhånd, hun snubler seg frem i etterforskninga og utsetter seg stadig for fare. Som i forrige bok, sliter hun også her med seg selv som menneske, og skildringa av henne er like god og nyansert som skildringa av de andre personene i boka. Hvis jeg i det hele tatt skal klage på noe ved person- og miljøskildringene, må det være beskrivelsen av selve festen, som jeg synes fremstår som både melodramatisk og urealistisk.
Styrken i boka ligger etter min mening i språket og i selve spenningskurven. Linnés dystre lærdom er skrevet på et flott, lettlest nynorsk, og historien har et voldsomt driv over seg. Man klarer rett og slett ikke å legge boka fra seg. Bokas største svakhet ligger i plottet, som er litt for lite originalt og utstudert. Jeg ble ikke overrasket over hvem som var drapsmannen, for å si det sånn. I tillegg hadde jeg litt problemer med å tro på foranledningen for forsvinningen. Summa summarum er Linnés dystre lærdom likevel en god kriminalroman. En skikkelig sidevender som jeg med glede anbefaler videre!
Takk til Samlaget for anmeldereksemplar
Karis bokprat 