Mary Roberts Rinehart: Vindeltrappen

vindeltrappenMary Roberts Rinehart (1876-1958), amerikansk forfatter, kalles ofte Amerikas Agatha Christie til tross for at hennes første kriminalroman kom ut fjorten år før Agatha Christie debuterte. Rinehart ga ut sine første kriminalfortellinger i 1904, påskyndet av børskrakket som året før ruinerte familien hennes. Hun hadde en rekke fortellinger og en roman på samvittigheten da hun i 1908 brøt gjennom som forfatter med Vindeltrappen, som har blitt stående som hennes beste roman. Rinehart regnes som opphavskvinnen til Had I But Known-retningen i kriminallitteraturen. Den går ut på at hovedpersonen ved en tilfeldighet snubler over løsningen, men ikke klarer å tolke informasjonen riktig før det er for sent.

Vindeltrappen fortelles i første person av bokas hovedperson – peppermøen Rachel Innes. Hun har leid det majestetiske landstedet Sunnyside for sommeren til seg, niesen og nevøen, og ikke før er hun installert, så begynner det å skje merkelige ting. Om natten høres støy og dunkelyder, og et par dager etter ankomsten vekkes hun av et skudd i natten: En ukjent mannsperson er skutt og drept i bunnen av vindeltrappen. Det viser seg snart at den ukjente er sønnen til husets eier, Paul Armstrong. Men de merkelige hendelsene avtar ikke med dette mordet. Tvert imot. Det høres til stadighet dunkelyder i natten, i tillegg er en eller annen fast bestemt på å ta seg inn i huset…

I Vindeltrappen er detektiven den gamle peppermøen Rachel Innes. Sammen med kriminalbetjent Jamieson, nevøen, niesen og et par andre hjelpere, løser hun mysteriet i boka. Rachel fungerer som bokas forteller, og historien er fortalt i etterpåklokskapens lys. Denne fortellerteknikken gjør at vi ikke kommer inn i de andre personenes tanker, og et gjennomgående trekk ved boka er da også at alle personene så helt tydelig holder tilbake informasjon, både for Rachel og for politiet. Boka er for øvrig full av gotiske motiver: handlingen er lagt til et viktoriansk herskapshus, strømmen tas hver natt og levner huset i stummende mørke, beboerne plages av bankelyder i natten og huset inneholder et hemmelig rom og en vindeltrapp.

Vindeltrappen er en handlingsmettet roman hvor nye mystiske hendelser etterfølger de forrige i en tilsynelatende uendelig rekke, og nye personer introduseres til stadighet. Boka er kanskje en smule overbefolket, for etter hvert er det så mange personer involvert og så mange tråder å nøste i at man aner en stor floke mot slutten. Alle løse tråder knyttes imidlertid elegant sammen på slutten av boka, og det trekker opp. At mange av kapitlene avsluttes med en cliffhanger som driver leseren videre, er heller ikke noen ulempe. Fortellingen kunne kanskje hatt en litt strammere komposisjon, men alt i alt er Vindeltrappen en god og spennende kriminalroman. Anbefales alle krimelskere.

8 kommentarer

  1. Det er mange fine klassikere å velge i. Jeg liker spesielt godt John Dickson Carrs «Sort messe» og Dorothy Sayers «Dødsklokkene». Også er Dashiell Hammets «Malteserfalken» uforglemmelig, sammen med fortellingene om Sherlock Holmes. Blant de norske er jo Andre Bjerkes fortellinger strålende.

    Liker

  2. Det er nok på tide å lese noe av Bjerke. Jeg har på følelsen av noe ble lest på skolen, men kan ikke erindre noe eksakt – det er jo ganske lenge siden 🙂

    Liker

    • Jeg har og noen Bjerke-bøker igjen å lese. Kanskje til høsten… Jeg kan ikke si at jeg husker så nøye hva jeg leste på skolen jeg heller, men jeg husker at jeg leste Wassmo og Elstad og Ibsen og Allende… Resten er fortrengt 🙂

      Liker

Legg igjen en kommentar