Klassikere

Sir Arthur Conan Doyle: De fires tegn

de fires tegnArthur Ignatius Conan Doyle ble født i Edinburgh i Skottland 22. mai i 1859. Han var lege og forfatter, men er mest kjent for sine fortellinger om mesterdetektiven Sherlock Holmes. Conan Doyles første Sherlock Holmes-roman, En studie i rødt, kom i 1887. Senere kom tre romaner og en rekke fortellinger om denne populære figuren, som skulle få så stor betydning for den senere utviklingen av kriminallitteraturen. Blant de mest kjente fortellingene er De fires tegn (1890), Sherlock Holmes eventyr (1891) og Hunden fra Baskerville (1902).

De fires tegn er Conan Doyles andre Sherlock Holmes-roman, og bokas åpningsscene er mye omdiskutert. Holmes setter et skudd kokain i Baker Street 221 B med Dr. Watson som vitne. Han har ikke hatt noen sak på lenge, og bruker narkorus som flukt fra en grå og kjedelig hverdag:

Sherlock Holmes tok den lille flasken fra kaminhyllen og den hypodermiske sprøyten fra det sirlige saffianetuiet. Med sine lange, hvite, nervøse fingre skrudde han den fine nålen på sprøyten og brettet opp det venstre skjorteermet. (s. 17)

Like etter får Holmes besøk av en ung dame i vanskeligheter. Mary Morstans far forsvant for ti år siden, og de siste seks årene har Mary hvert år fått en kostbar perle i posten. Nå har velgjøreren bedt om et møte, og Mary ønsker assistanse og støtte fra Holmes og Watson. Det viser seg snart at Marys far, som tjenestegjorde ved et indisk regiment, var i besittelse av en kostbar skatt. Men det er ikke bare Marys velgjører som vet om den. En mann med trebein og hans fæle kompanjong er på jakt etter skatten, og de går gjerne over lik for å få fatt i den.

De fires tegn er et klassisk lukket rom-mysterium. Mordet er begått i et rom gjerningsmannen ikke kan ha kommet seg inn i, vinduene er lukket og døra er låst. Lukket rom-mysteriet har sitt opphav i Edgar Allan Poes Mordene i Rue Morgue, og denne fortellingens detektiv – den overmenneskelige Auguste Dupin – er den klassiske detektivens far. Som Sherlock Holmes løser han saken ved hjelp av fornuften, så det er ikke helt tilfeldig at iakttakelse, deduksjon og kunnskap er Sherlock Holmes viktigste egenskaper. Også kontellasjonen den intelligente, overmenneskelige detektiven kontra den litt naive og godmodige fortelleren, har Conan Doyle hentet fra Poe. Men hos Conan Doyle er fortelleren helt klart også en hjelper. Konstellasjonen detektiv – hjelper finner man igjen i utallige senere detektivromaner: Poirot – Hastings er kanskje det mest kjente paret etter Holmes – Watson. Holmes er også opphavet til den klassiske detektivens attributt eller lyte: Mens den eksentriske Holmes er narkoman og spiller på en Stradivarius, er Poirot liten av vekst, har et eggformet hode, en velstelt mustasje og et meget eksentrisk sinnelag.

Som i de andre Holmes-romanene, er det Dr. Watson som fungerer som forteller i De fires tegn. Denne fortellerteknikken resulterer i at selve mysteriet fremheves på bekostning av det psykologiske aspektet: Man kommer hverken inn i detektivens eller skurkens sinn. Dr. Watson forteller historien i kronologisk orden. Detektivens, skurkens og de andre personenes tanker og gjerninger avsløres gjennom dialog. Dette oppfattes ofte som en hemsko fordi personene gjerne blir litt flate. Men jeg synes ikke at det gjør noe. Tvert imot er jeg lei av den rådende fortellerteknikken i moderne kriminallitteratur, hvor synsvinkelen skifter fra person til person fra kapittel til kapittel for på denne måten å komme inn i sinnet deres.

Det er mange år siden jeg sist leste Sherlock Holmes, og av en eller annen grunn hadde jeg ikke så store forventninger til De fires tegn. Og gjett om jeg ble positivt overrasket! Sherlock Holmes kan ikke bare konkurrere med de største heltene i moderne kriminallitteratur, han er faktisk mye bedre enn de fleste av dem. Ikke bare er boka godt skrevet og oser av godmodig humor og sjarm, fortellingen har også et godt driv. Jeg frydet meg mer og mer etter hvert som de klassiske motivene poppet opp: det lukkede rom, skattekartet, skatten, forstørrelsesglasset, trebeinet, forkledningseksperten, det store blinde huset badet i måneskinn (det burde vært mosegrodd) og jakten på skurken. At fortellingen innbefattet en liten, fæl kannibal fra en den gang ukjent verden, toppet det hele. Jeg elsket denne boka, og jeg sverger på at dette ikke er mitt siste møte med Sherlock Holmes. Anbefales alle som liker klassisk krim. Og alle dere andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s