Michael Ende (1929-1995) var teaterutdannet og jobbet som regissør, filmkritiker og manusforfatter, men er mest kjent for sine barne- og ungdomsbøker. Hans desidert mest kjente verk er Den uendelige historie (1979), etterfulgt av Momo, eller kampen om tiden (1973) og Jim Knapp og Lukas lokomotivfører (1960). Den uendelige historie ble filmatisert i 1984, Momo i 1986. Michael Ende var en av de mest berømte tyske forfattere i forrige århundre. Bøkene hans er oversatt til over 40 språk, og har solgt i mer enn 20 millioner eksemplarer. Michael Ende sammenliknes ofte med J.R.R. Tolkien.
Momo, eller kampen om tiden handler om den fattige, lille jenta Momo, som bor alene i en amfiteaterruin i utkanten av byen. Med litt hjelp av sine venner i byen, klarer Momo seg fint alene. Ja, spør du henne om hvor hun helst vil bo, er svaret nettopp amfiteateret. Ikke under noen omstendigheter vil hun på barnehjem. Momo har mange venner. Barna kommer ofte og leker med henne, de voksne kommer for å prate. Momo er nemlig en eksepsjonelt god lytter i tillegg til å være et oppfinnsomt og lekent barn, og livet hennes er i begynnelsen av boka fullt av eventyr, lek og moro. Men så en dag blir idyllen plutselig truet. I byen dukker det opp en grå skare. Sigarførende menn i grå dresser lurer menneskene til å opprette kontoer i tidssparekassen. Ved å effektivisere hverdagen, sparer de tid og tjener masse penger. Det de ikke vet, er at de grå mennene stjeler all den tiden de sparer. Konsekvensen er at ingen lenger har tid til noe som helst, heller ikke til Momo. Momo skal imidlertid snart vise seg å bli et problem for tidssparekassen. Ikke bare klarer hun å overtale vennene sine til å begynne å bruke tid på henne igjen, hun avslører også tidssparekassens svindelvirksomhet. Dermed blir hun en risiko for de grå, som ikke skyr noen midler for å få henne ryddet av veien…
Fordi historiens overførte betydning er så åpenbar, er Momo, eller kampen om tiden en allegori i like høy grad som en fantasyfortelling. Boka er en kritikk av det gjennomregulerte, moderne samfunnet, og den setter blant annet spørsmålstegn ved hvordan vi bruker tiden vår. Folk arbeider stadig mer, de har ikke lenger tid til det som er viktig: til fortellinger, til lek, til dialog, til hverandre. Tid er penger. Dette temaet har ikke mistet sin aktualitet. Momo, eller kampen om tiden er dessverre like aktuell i dag som da den ble utgitt for 40 år siden.
Jeg leste Momo som lydbok på bilferie sammen med familien min i sommer, og alle likte boka veldig godt. Helt i begynnelsen var det en passasje om bruk av fantasi i lek som jeg synes ble litt langdryg, men etter det tok spenninga seg voldsomt opp. Både store og små lyttet med andakt til Momos kamp mot de iskalde tidstyvene, som lever på stjålet tid. Det jeg likte best med boka, var selve underteksten, kritikken av det moderne samfunnet. Spesielt festlig var beskrivelsen av Momos lek med dukken som stadig vil ha flere ting. Her fikk Barbie gjennomgå. De yngste leserne får nok ikke med seg tekstens dobbeltbunn, men de lar seg fascinere av den nervepirrende historien. Momo, eller kampen om tiden er nemlig ikke bare aktuell og viktig, den har også meget spennende. Passer for barn mellom åtte og åtti.
Karis bokprat 