Lett blanding

David Vann: Jord

jordDavid Vann (1966) er født og oppvokst i Alaska, men bor i dag i Warwick i England hvor han for tiden er professor. Vann debuterte som forfatter i 2008 med novellesamlinga Legend of a Suicide (Legender om et selvmord). I et intervju i Dagbladet sier han at det tok ham sju år å få boka utgitt fordi tittelen inneholder ordet «selvmord». Faktisk ble den ikke utgitt før den vant en manuskonkurranse, men da den endelig kom, ble den snart en internasjonal bestselger. Boka er flittig oversatt og har vunnet en rekke priser. I 2011 kom Vanns første roman Caribou Island. Året etter kom Dirt, som ble utgitt på norsk tidligere i år som Jord. David Vann har i dag befestet sin plass i amerikansk samtidslitteratur og sammenliknes bl.a. med Cormac McCarthy og Annie Proulx. Vann legger ikke skjul på at han bruker selvbiografisk materiale i sitt forfatterskap.

Hovedpersonen i Jord er 22 år gamle Galen, som bor alene sammen med mora på en valnøttfarm i Carmichael i California. Galens bestemor er satt på pleiehjem, tanta og kusinen er kastet ut. Familien lever på et eksistensminimum til tross for at de slett ikke mangler penger. Det viser seg nemlig etter hvert at Galens mor holder familien i et jerngrep ved å nekte dem tilgang til formuen. Årsaken er antakelig en gammel familietragedie, som gjennom fornektelse stadig tvinger frem nye.

Hvorom allting er. Galen nektes penger til universitetsutdannelse og blir gående hjemme år etter år uten noe å ta seg til. Da boka åpner er han så isolert at han ikke har kontakt med noen andre enn familiemedlemmene: Med mora som han føler har gjort ham til sin ektemann, med bestemora som han er glad i, med tanta som bare er ute etter penger, og med kusinen som med sin promiskuøse adferd driver ham til vanvidd. Slik er den sørgelige ståa da boka åpner, og herfra går det strake veien til helvete. For Galen har ikke lenger kontakt med virkeligheta. Forholdet til mora har påført ham anoreksi og bulimi, og for å få utløp for sitt undertrykte raseri har han vendt seg til New Age og meditasjon, som han ikke akkurat har noe sundt forhold til…

Jeg likte Legender om et selvmord svært godt, og var derfor spent på Jord. Og hva skal jeg si? Dette er heftige saker! Som i Legender om et selvmord undersøker Vann isolasjonens og galskapens ytterste konsekvenser. Av det blir det ingen koselektyre. Det jeg liker spesielt godt med Vanns romaner er imidlertid de bisarre scenene han skaper. Jeg fikk litt samme følelse da jeg leste Gerard Donovans Vinter i Maine. Her er et eksempel fra Galens forsøk på å bli kjent med ørreten i den lille dammen. Dammen er grunn og steinete. Vannet er iskaldt. Men Galen gir ikke opp. Han må bli kjent med ørreten for å kunne fange den. Han senker seg i dammen, finner en passende stilling og åpner øynene:

Ørreten var rundt omkring ham. Hvis han kunne roe seg ned, ville han kunne føle bevegelsene deres. Mine brødre ørretene, tenkte han. Nå er jeg hos dere. (74)

En annen scene er Galens forsøk på å bli kjent med ei jente på New Age-bokhandelen:

[…] de hadde bedt ham om ikke å komme tilbake, påstått at han plaget og forfulgte en av kvinnene som jobbet der, enda alt han hadde gjort, var å utvide auraen sin mot hennes. Hun var en yngre sjel, skjønn men redd, ute av stand til å se. Han hadde prøvd å hjelpe henne. Det virket best når han sto rett bak henne og strakte fram armene, men hun likte det ikke. (92)

Avsnittene over danner, sammen med den øvrige beskrivelsen av Galen, et bilde av en spik spenna gæren New Age-fanatiker helt ute av kurs. Bildet av ham er imidlertid ikke stereotypisk, og samme regel gjelder skildringa av bokas øvrige personer, som fremstår som troverdige til tross for sine mer eller mindre motbydelige karaktertrekk. Galen er et virkelig menneske av kjøtt og blod, ødelagt av sine omgivelser. Nettopp det er det som gjør boka så rystende. At man forstår hva som driver Galen til å handle som han gjør, er nemlig svært foruroligende. Heri ligger også bokas styrke.

Med Jord hever David Vann nok en gang den dysfunksjonelle familien opp fra den amerikanske underklassen til øvre middelklasse, og med det illustrerer han at galskap trives like godt i alle miljøer. Jeg har få innvendinger mot boka. Eneste måtte være at tredje og avsluttende del kunne tjent på en innstramming. Jord en brutal og ekte beskrivelse av en familie på kanten av stupet, og boka er brennaktuell i ei tid hvor forstyrrede mennesker gjerne tyr til vold og terrorisme for å bli sett.

Andre blogger om boka: Den boka, Kari Nygaard

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s