H. K. Fauskanger: Skarlagenssalen

Helge Fauskanger (f. 1971) er forfatter og filolog. Han har studert hebraisk, gresk, koptisk og religionsvitenskap, og debuterte som forfatter i 2009 med den satiriske romanen Fullmåne over Uroba. I 2012 kom hans første kriminalroman, Sherlock Holmes-pastisjen Skrinet. I år kom den frittstående oppfølgeren Skarlagenssalen. De to kriminalromanene har samme forteller, Oskar Prods Brattenschlag.

Skarlagenssalen er utgivelsen av de etterlatte papirene til den fiktive Oskar Prods Brattenschlag. Som ung student i Kristiania i 1897 får han i oppdrag å tolke under en seanse for det britiske mediet Celia Fay. Fay er en stor selebritet i internasjonale spiritistiske sirkler, og skeptikeren og skuespilleren Fredrik Lange oppsøker Brattenschlag for å komme i kontakt med henne. Lange som ikke tror på det overnaturlige, har nemlig inngått et veddemål om hvorvidt han tør overnatte i den beryktede skarlagenssalen i kjelleren på Ugge gård i Østfold. Ifølge et gammelt sagn skal salen være hjemsøkt av svartebokpresten Ulstadius Ugge som solgte sjelen sin til djevelen engang på 1700-tallet. For å sikre seg tilgang til gården av Ugges etterkommer forstmesterinne Blegestad, som er medlem i Psykisk Selskap og initiativtaker til seansen i Kristiania, tenker Lange å invitere med seg det berømte mediet som vitne. Blegestad vil nemlig ikke uten videre tillate noen tilgang til huset, og Lange tror han kan klare å overbevise henne hvis selebriteten blir med ham. Etter mye om og men får Lange overtalt Fay til å bli med, og tilgangen til gården er dermed sikret. Sammen med forstmesterinnen, student Brattenschlag, Brattenschlags forlovede Ada, teologiamanuensis Sebastian Lagergren, presten og satanologen Jon Lauritz Quisling og hans sønn Vidkun, setter Lange kursen mot Ugge gård for å undersøke de paranormale aktivitetene i skarlagenssalen, men ting går ikke helt som planlagt…

Skarlagenssalen er en kriminalroman i André Bjerkes ånd, hvor hendelsene balanserer på grensen mellom det naturlige og det overnaturlige. Som i Bjerkes bøker, tar også Fauskangers fortelling utgangspunkt i et gammelt sagn – en gammel spøkelseshistorie. I Bjerkes romaner er Bernard Borge forteller, forfatter eller utgiver, hos Fauskanger er Brattenschlag forteller og forfatter. Brattenschlag skriver historien ned i ettertid, etter ca. 50 år. Dette gir ham en viss ironisk distanse til hendelsene, samtidig som han ser dem i etterpåklokskapens lys. Fortellingen ble av forskjellige årsaker ikke gitt ut da manuset var ferdig, det måtte vente nesten 70 år til før den endelig ble utgitt av Brattenschlags etterkommer Synnøve Brattenschlag.

Fauskanger opererer i Skarlagenssalen med en personal forteller, en jeg-forteller som er øyevitne til hendelsene. Denne fortellerstemmen passer veldig godt i fantastiske fortellinger. Den personale fortelleren er nemlig ikke alltid like pålitelig, og virkelig fantastiske fortellinger krever at leseren tviler på det overnaturlige i hendelsene. I Skarlagenssalen tviler han med Brattenschlag, som ikke alltid stoler på sin egen dømmekraft. Fauskanger benytter med hell også andre virkemidler typisk for denne typen fortellinger. Hver gang det skjer noe som er på kant med naturlovene, når det dukker opp spøkelser, når ting forsvinner, når forutsigelser går i oppfyllelse, tilbys leseren en alternativ naturlig forklaring: narkorus, skuespill, hallusinasjoner osv. Fortellingen tar dermed aldri steget over i det virkelig overnaturlige. Både den naturlige og den overnaturlige fortolkningsmåten er mulig utover bokas slutt. Som fantastisk fortelling er boka dermed utrolig vellykket.

Selv om Skarlagenssalen ikke er spesielt skummel, kan den med sine overnaturlige hendelser karakteriseres som en krimgrøsser. I oppbygginga er den veldig klassisk, og det er derfor ikke overraskende at den inneholder en lukket rom-gåte. «Forbrytelsen» skjer i et lukket rom ingen kan ha kommet seg inn eller ut av, og utenfor rommet står flere vitner. Løsninga på lukket rom-mysteriet er veldig god, jeg har ingenting å utsette på den. Også her lykkes Fauskanger.

Som grøsser er Skarlagenssalen mer komisk enn skummel, og det komiske bunner i Fauskangers lek med den gamle krimgrøssjangeren. Ulstadius Ugge, svartebokpresten som ikke eier et eneste forsonende trekk, fikk meg umiddelbart til å tenke på Bjerkes Jørgen Uhl, den demoniske «kaperpresten». Fauskanger må åpenbart ha hentet inspirasjon fra Bjerke. Som gammel krimnerd holdt jeg på å le meg skakk da jeg så navnet. Den ironiske distansen til det overnaturlige fant jeg også sjarmerende. Følgende avsnitt er hentet fra begynnelsen av boka. Noen har nettopp skutt etter Herr Eckhart, et medlem i Psykisk Selskap, og Brattenschlag føler seg ikke helt trygg da de bærer ham bort:

Det er en skam å innrømme, men jeg husker jeg tenkte at hvis den ukjente i mørket skulle skyte noen av oss, kunne han jammen ta sikte på en av disse som var så overbevist om at deres liv ville fortsette i åndeverden. (46)

Boka er proppfull av denne typen humor, og jeg humret meg gjennom store deler av den. Til og med forklaringen på hvorfor Quisling ble som han ble, er morsom. Jeg har faktisk ingenting å utsette på boka. Skarlagenssalen er en uhyre velkonstruert krimgrøsser tilført en ikke ubetydelig dose humor. Den er en av de beste bøkene jeg har lest i år, og jeg anbefaler den for alle krimnerder.

Andre blogger om boka: Betraktninger, Bokvrimmel