Kategoriarkiv: Grøssere

The Haunting of Hill House: Shirley Jackson

Nå på nyåret har jeg stort sett bare lest klassiske grøssere for å oppdatere meg på sjangeren. I den anledning falt det seg naturlig å lese Shirley Jacksons (1916-1965) The Haunting of Hill House (1959). Jackson har vært inspirasjonskilde for Stephen King, Neil Gaiman og Sarah Waters, og det er umulig ikke å tenke på Stephen Kings The Shining mens man leser The Haunting of Hill House: gammel viktoriansk bygning på et isolerte sted, noen tilfeldige folk flytter midlertidig inn, huset er hjemsøkt, galskap er en del av plottet osv.

The Haunting of Hill House har fått fornyet aktualitet med Netflix-serien med samme navn. Selv så jeg serien før jeg leste boka. Og ja, serien er mye skumlere enn boka, men boka har i alle fall en sekvens som er så krypende ekkel at håret reiste seg i nakken på meg. Det er ikke noe problem å se serien før man leser boka. De to har egentlig ganske lite til felles bortsett fra faktorene ovenfor, gammel viktoriansk bygning, noen flytter midlertidig inn og huset er hjemsøkt. I filmen flytter en familie inn for å renovere huset, i boka søker en forsker, dr. Montague, etter assistenter til et prosjekt – måling av paranormal aktivitet i Hill house. Han får napp fra to unge damer, Eleanore og Theodora. Disse tre, forskeren og damene, skal bo i huset over sommeren sammen med husets arvtaker, Luke Sanderson.

Det tar ikke lang tid før merkelige ting begynner å skje: spøkelser i gangene om natten, dører som blir forsøkt åpnet, skrift på veggene, spiritistiske seanser med ubehagelige budskap osv. Eleanore er imidlertid mer utsatt enn de andre. Har hun særlige gaver eller er hun bare nevrotisk?

The haunting of Hill house er ei bok du absolutt bør få med deg hvis du liker nygotiske grøssere. Her finner du alle de klassiske motivene i sjangeren konsentrert i en kort historie på 180 sider. Slutten er kanskje litt banal for den moderne grøsser-entusiasten, siden den gang har den rukket å bli en velbrukt klisje som man bare trekker på skuldrene av. På den annen side så har tv-serien sånn noenlunde samme slutt, men her har man lagt inn noen skikkelig ekle frampek som sammen med vrien på slutten slår pusten ut av deg. Les og se selv. Du kommer ikke til å angre.

 

❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤  From Finnsnes with love  ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤

Neverworld Wake av Marisha Pessl

Marisha Pessls siste roman er både spooky og herlig. En sann fryd for grøsserentusiaster. Hovedpersonen i boka er Beatrice Hartley. Beatrice sliter med sorg etter kjærestens mystiske død på Darrow-Harker School. Hun har ikke lenger kontakt med vennegjengen fra skolen. Men ett år etter skoleavslutningen tar gjengen kontakt og Beatrice reiser til Wincroft for å få svar på hva som skjedde med Jim.

Så skjer det utenkelige. Bilen med de seks ungdommene kolliderer, og Beatrice og de fem vennene hennes blir sittende fast i et slags limbo som de ikke kommer ut av før de har avgjort hvem av de seks som skal få leve. De kan bare velge én. Dette er selvsagt ingen av dem interessert i, men hva skal de gjøre når de morgen etter morgen våkner på samme sted, i samme bil, på samme dag. De gjennomlever den samme dagen igjen og igjen i det uendelige og snart oppstår det splid i gruppa. Dermed blir det vanskeligere å finne ut hva som skjedde med Jim.

Neverworld wake er den herligste grøsseren jeg har lest på lenge. Boka er vel egentlig ikke så fryktelig skummel, men det er noe med stemninga, med det repetitive og de utallige variantene av repetisjon som gjør at historien likevel blir uhyggelig. Som et mareritt. Og hva skjedde egentlig med Jim? Jeg skal ikke røpe hvordan det går. Det kan du selv finne ut av, for denne boka bør du absolutt få med deg

  • Marisha Pessl
  • Neverworld wake
  • Delacorte, 2018
  • Grøsser, ungdom
  • 327 s.

 

Kari leser rare ting: Théophile Gautiers Den döda älskarinnan

den-doda-alskarinnanForfatter: Théophile Gautier
Tittel: 
Den döda älskarinnan
Originaltittel: La morte amoureuse
Forlag: Ellerströms
Sider: 44 s.
Sjanger: Fantastisk

Pierre Jules Théophile Gautier (1811-1872) var fransk forfatter, journalist og litteraturkritiker og skrev samtidig med Victor Hugo og Gérard de Nerval. Han var talsmann for slagordet ”kunst for kunstens skyld” og han øvde stor innflytelse på parnassdikterne i Frankrike. Gautier er mest kjent for diktsamlinga Emaux et camées (1852), men skrev også en rekke romaner, fortellinger og reiseskildringer. Mademoiselle de Maupin (1835), en vågal roman i si samtid, var som en bibel å regne blant de dekadente. Også reiseskildringene hans var svært populære i samtida.  

Den delen av forfatterskapet hans som jeg er mest interessert i, er de fantastiske fortellingene i E.T.A. Hoffmanns ånd. Dessverre fins ikke Gautier på norsk med unntak av et utdrag av La morte amoureuse (Min døde kjæreste) i Det grønne uhyret og andre fortellinger. Heldigvis er naboene våre flinkere til å oversette klassikere enn oss, og i samlinga Den döda älskarinnan finner vi fire av Gautiers fantastiske fortellinger.

Hovedpersonen i Den döda älskarinnan er unge Romuald. Den dagen han avlegger presteløftet sitt, forelsker han seg hodestups i kurtisanen Clarimonde – grev Concinis elskerinne. Clarimonde fortsetter å spøke i minnet hans etter seremonien og lenge etter at han er installert på prestegården sin i C***. Tiden går sin skjeve gang helt til han en dag tilkalles til slottet i *** hvor Clarimonde ligger for døden. Men når han kommer frem, er hun allerede død. Vill av begjær på våkenatta kysser Romuald den døde, med fatale konsekvenser…

Hennes ögan öppnades och återfick en smula av sin glans. Hon suckade och efter at hon lösgjort armarna från deras korsade ställning lindade hon dem om min hals med ett uttryck av outsäglig hänförelse. ”Åh, är det du Romuald”, sade hon med en röst ljuv och drömmande som en harpas toner. ”Vad gjör du? Jag har väntat dig så länge att jag hunnit dö. Nu är vi trolovade. Nu får jag se dig och och komma till dig. Farväl, Romuald, farväl. Jag älskar dig. Det er allt jag ville säga dig. Jäg skänker dig det liv du återgivit mig för en minut med en kyss. På återseende.”

Som sagt så gjort. Clarimonde vender tilbake. Hver eneste natt! Og spørsmålet er, klarer Romuald å fri seg fra sitt begjær eller går han til grunne sammen med sin døde elskerinne?

Når jeg leser gjennom sammendraget mitt ser jeg at historien fremstår som en stor klisje. Men som vi jo vet har klisjeene et opphav, så fortellinga er likevel helt klart veldig interessant i et litteraturhistorisk perspektiv. ”Kjærligheten er sterkere enn døden”, sier Clarimonde morsomt nok på et tidspunkt i fortellinga, som en bekreftelse av ordtaket.

Den döda älskarinnan er en krysning mellom en vampyrfortelling og en spøkelseshistorie. Vampyren fremstår her mer som et mareritt og et spøkelse enn som en fysisk blodsuger. Riktignok lokaliseres hun på slutten av historien, fysisk intakt i kisten med en bloddråpe i munnviken, men i motsetning til den tradisjonelle vampyren som elimineres med en stake gjennom brystet og ved brenning av levningene, pulveriseres Clarimonde med vievann. Til forskjell fra mange andre vampyrfortellinger, bevarer denne i tillegg lenge den fantastiske fortellingens dobbeltbunn: Den döda älskarinnan har en upålitelig førstepersonforteller som ikke klarer å skille drøm fra virkelighet, og selv om nettene med Clarimonde synes virkelige nok, er Romuald lenge i tvil. Som i den klassiske fantastiske fortellingen er dobbeltgjengermotivet også her sentralt. Romuald lever et dobbeltliv som Clarimondes elsker om natta, mens han om dagen er prest, og det er vanskelig ikke å lese historien som en kritikk av sølibatet.

Et must for små og store grøsserentusiaster!

9788252188684 framside.ashxForfatter: Tor Arve Røssland
Tittel: Glimt
Forlag: Samlaget, nynorsk
Sjanger: Grøsser, 12-16 år
Sider: 223

Tor Arve Røssland (f. 1971) debuterte som forfatter i 1999. Siden har han skrevet en rekke bøker for barn, ungdom og voksne. Mest kjent er han for serien om Svarte-Mathilda, som sammen med dystopiske Soledad (2014) sikret han plass på nominasjonslista til Uprisen i 2011, 2014 og 2015. Også i år er han nominert. Denne gang for grøsseren Glimt (2015), og det skulle ikke forbause meg om han stikker av med seieren denne gangen.

Glimt er satt sammen av to parallelle fortellinger. En i fortid og en i nåtid. I nåtidshistorien møter vi 15 år gamle Jon. Jon er outsider, plages med stamming og har ikke så veldig mange venner. Da han og mora flytter til lille Grovøy får han imidlertid en mulighet til å starte på nytt. Grovøy er et knøttlite sted, det bor ikke så mange ungdommer der og Jon presenteres snart for Alex, Petter og Rebekka som spiller i band på ungdomshuset. Alt vel så langt, men snart begynner merkelige ting å skje på ungdomshuset. Er det noen som holder Jon for narr eller er huset hjemsøkt?

I fortidshistorien møter vi 15 år gamle Solveig i startfasen av 2. verdenskrig. Solveigs foreldre er døde og Solveig skal sendes på barnehjem på fastlandet da tyskerne ankommer øya. Men Kaptein Wilhelm Storm, mannen som overtar huset til Solveigs foreldre, trenger en hushjelp, og barnehjemstilværelsen skrinlegges. Men er egentlig livet i tysk tjeneste noe enklere enn en oppvekst på barnehjem?

Glimt leste jeg høyt for sønnen min og vi koset oss gjennom hele historien. Dette er ikke noen tradisjonell spøkelseshistorie, boka har flere lag og handler om mobbing, om å finne sin plass i verden, om kjærlighet og om vennskap, samtidig som den setter andre, viktige temaer på dagsorden, som voldtekt og den mistenksomheten de som var tvunget til å jobbe for tyskerne ble møtt med. Glimt er en original, spennende og godt gjennomarbeidet grøsser som passer godt for høytlesning. Bedre enn Svarte-Mathilda og et must for små og store grøsserentusiaster!

Verdens herligste vampyrfortelling?

517fP2D1m+L

Forfatter: Sheridan Le Fanu
Tittel: Carmilla
Sjanger: Fantastisk litteratur, grøsser, gotisk
Forlag: Valancourt
Sidetall: 86

 

Sheridan Le Fanus Carmilla ble første gang utgitt i tidsskriftet The Dark Blue i 1871. Året etter ble den gjenutgitt i samlinga In a Glass Darkly. I et litteraturhistorisk perspektiv kan Carmilla kanskje kalles Bram Stokers Draculas (1897) mor. Og ikke nok med det. Hun er også verdens første minneverdige, kvinnelige, litterære vampyr. Forførende er hun, og livsfarlig, og hun er også veldig glad i unge kvinner. Med Carmilla har Le Fanu faktisk skrevet en vampyrhistorie hvor et av de sentrale motivene kan sies å være lesbisk kjærlighet. Sånt var det selvsagt forbudt å skrive om på den tida, men i den fantastiske fortellingen kunne man skjule det tabubelagte og forbudte. Det var mange fristerinner i den fantastiske litteraturen tidlig på 1800-tallet. Et eksempel finner vi i polske Jan Potockijs merkverdige roman Manuskriptet fra Zaragoza fra 1804, men Carmilla er nok den første som foretrekker kvinner.

Carmilla er en av fem historier i In a Glass Darkly, som utgjør den fiktive Dr. Hesselius´ etterlatte papirer. Carmilla er den av historiene i boka hvor det overnaturlige er mest åpenbart, hvor det ikke lar seg bortforklare. Historien er lagt til Steiermark sørøst i Østerrike på grensa mot det østeuropeiske beltet som er vampyrenes arnested. Laura, historiens forteller, bor på et stort slott sammen med faren sin, mora er død. Da Laura er seks år gammel, opplever hun noe skremmende. En nydelig ungjente kryper opp i senga hennes og biter henne i brystet, saken blir aldri oppklart og historien går snart i glemmeboka.

Mange år senere dukker den unge kvinnen opp på nytt. Laura kjenner henne straks igjen. Carmilla, som er overlatt i Lauras fars varetekt etter en kjerreulykke, bortforklarer den gamle historien som en felles drøm, og Laura lar seg overtale til å tro på henne. Hun blir snart veldig glad i Carmilla, til tross for humørsvingningene og særegenhetene hennes, som det at hun stadig vekk legger an på Laura og snakker i gåter: «I live in your warm life, and you shall die – die, sweetly die – into mine». Omtrent samtidig begynner unge jenter å dø i nabolaget, og Laura begynner å miste krefter. Skikkelig mystisk blir det da det dukker opp et portrett av en gammel formoder, Mircalla, som er på en prikk lik Carmilla…

Jeg skal ikke røpe mer av handlinga, jeg nøyer meg med å si at Carmilla er en kompleks og gjennomarbeidet fantastisk fortelling som du absolutt bør få med deg. Særlig hvis du liker gotiske romaner. Boka holder uten tvil stand også i dag, 143 år etter utgivelsen. Historien er riktignok ikke særlig skummel, men det er ikke det som er poenget. Denne boka leser du fordi du er interessert i sjangeren. Er du det, kommer du til å nyte historien fra A til Å. I Carmilla finner du nemlig ikke bare opphavet til alle sjangerens klisjeer – gotiske slott, ruiner og kirkegårder – morsomst av alt er det å se hvordan folketroens spøkelse, den stedfaste, fysiske blodsugeren som står opp av grava si og suger livet ut av folk i nærområdet, får nytt liv gjennom Carmilla, som kan ses på som en krysning mellom folketroens vampyr og den moderne. Dette er bare så utrolig herlig! Ikke la deg skremme av at Carmilla er skrevet på et noe arkaisk engelsk. Boka er både spennende og lettlest, og best av alt, du finner den gratis i Project Gutenberg. Abonener du på Storytel, kan du høre den også der.

In a glass darkly står på Boxalls liste 1001 bøker du må lese før du dør.

Atle Hansen: Svartedalen

SvartedalenTittel: Svartedalen
Forfatter: Atle Hansen
Forlag: Samlaget, 2015
Sjanger: Lettlest grøsser for ungdom
Sider: 111

Atle Hansen er journalist, visesanger og forfatter. Han debuterte i 1997 Sjørøvar-Jenny og Einauge-Bill. Siden har han gitt ut en rekke bøker for barn og voksne. Han er best kjent for sine spenningsbøker for barn og unge, blant andre Heksa (2001), Ulvestova (2004), Den svarte oksen (2009) og Flukt (2013). Svartedalen, som kom på Samlaget tidligere i år, er en lettlest grøsser for ungdom i alderen 12-16 år.

Hovedpersonen i Svartedalen er på ferie sammen med mora og faren sin i bygda hvor faren vokste opp. De bor i et gammelt hus som faren har arvet hos en gammel slektning. Det er knyttet en myte til det gamle huset, som på folkemunne går under navnet Kapteinshuset. Kapteinen som bygde huset forsvant nemlig sporløst. I følge myten skal han ha kommet i krangel med Svarten i Svartedalen etter å ha stjålet en gullskatt fra ham, og Svarten skal angivelig ha drept ham. Og ikke nok med det. Myten sier også at Kapteinen stadig viser seg for folk som sover på rommet hans…

Svartedalen er en godt komponert grøsser med motiver fra spøkelseshistoriene og fra norsk folketro. Fordi myter og overtro kombineres med en jeg-forteller som ikke helt vet hvordan han skal tolke hendelsene, skapes en nerve som heldigvis opprettholdes gjennom hele historien. Er det en naturlig forklaring på hendelsene, eller en overnaturlig?

Svartedalen er utgitt med støtte fra Leser søker bok. Boka er lettlest, med korte setninger og mye luft på sidene, og den passer både for yngre og eldre ungdom som trenger litt å lese på nynorsk, og også for høytlesning. Jeg leste boka høyt for sønnen min på 10 år. Han ble dratt rett inn i historien, lyttet med andakt og nektet meg å avslutte før siste linje var lest. Jeg likte også boka veldig godt og anbefaler den herved varmt for barn og ungdom fra ti år og oppover. Bunnsolid spøkelseshistorie for grøsserentusiaster!

Jan Tore Noreng: Skyggefødt

SkyggefødtJan Tore Noreng debuterte som forfatter i 2011 med ungdomsboka Dødens skole. To år senere kom science fiction-romanen Drømmejegeren og i år kom grøsseren Skyggefødt. Jan Tore Noreng bor i Mefjordvær på Senja, hvor han jobber som lærer. Noreng har gått på forfatterstudiet i Tromsø.

Fire vanskeligstilte ungdommer, Jon, Pia, Kalle og Andreas, stjeler en bil og rømmer fra ungdomshjemmet de bor på. De havner helt tilfeldig på en gammel forlatt, falleferdig gård langt inni skogen, og det tar ikke lang tid før de begynner å ane at de ikke er alene på gården. Det hjelper ikke at de blir uenige og at gruppen splittes…

Skyggefødt er en grøsser med utgangspunkt i folketroens underjordiske, i hulderfolk og tusseliknende skapninger, og det er faktisk veldig ok å lese en grøsser som ikke handler om spøkelser. Imidlertid synes jeg at det blir litt for opplagt hvem som skal komme til å overleve de underjordiske og hvem som skal komme til å dø, noe som har sin årsak i stereotypiene. Når det er sagt, er Skyggefødt en spennende grøsser. Det er godt driv i fortellinga, og slutten, som er skikkelig uhyggelig, kan nok skremme vannet av noen hver. Skyggefødt passer best for målgruppa som er ungdom fra 12-16, og boka kan så absolutt anbefales.

Andre blogger om boka: I bokhylla, Ubok

Kristina Ohlsson: Glassbarna

GlassbarnaSvenske Kristina Ohlsson (f. 1979) er utdannet statsviter og har jobbet som sikkerhetspolitisk rådgiver og analytiker for politiet og utenriksdepartementet, og med terrorspørsmål for OSSE i Wien. Ohlsson debuterte som forfatter i 2009 med Askungar, og har siden gitt ut en rekke kriminalromaner. I fjor kom hennes første barnebok Glasbarnen, som nylig ble utgitt på norsk med tittelen Glassbarna.

Etter at Billies far dør, flytter Billie med mora fra byen til et gammelt hus i Åhus. Av en eller annen merkelig grunn forlot de forrige eierne huset i hui og hast og eltet flere av tingene sine der, blant annet en del gamle møbler og bøker som Billie og mora overtar. Billie liker ikke huset, det er en trykkende stemning der, og det tar da heller ikke lang tid før det begynner å skje merkelige ting: Taklampa i stua har en tendens til å svinge frem og tilbake av seg selv, og på et bord på gjesterommet ser Billie et avtrykk av en barnehånd. Sammen med venninna Simona og vennen Aladdin begynner hun å undersøke husets historie, og de finner snart ut at beboerne har vært forfulgt av ulykker…

Glassbarna er en klassisk spøkelseshistorie beregnet på barn i alderen 9-12 år, og den unge uerfarne leseren vil nok finne boka grøssende god. For en voksen leser med mange spøkelseshistorier bak seg, fremstår imidlertid historien både som forutsigbar og ordinær. Ja, til og med slutten, som er en vri, er forventet. Men ikke for det, boka er grei nok, den, og sønnen min likte den faktisk veldig godt. Vi leste Glassbarna som lydbok på biltur til Finnmark, og boka var med på å gjøre en lang kjøretur kort. Slutten falt spesielt godt i smak, selv om den er litt brå, og historien er akkurat skummel nok til å trigge mørkeredselen…

Andre blogger om boka: Pervoluto, Barnebokelskeren

Lajla Rolstad: Nekronauten

nekronautenLajla Rolstad (1978) er født og oppvokst på Lillehammer. Hun har studert filosofi og litteraturvitenskap og skrev sin hovedoppgave i litteraturvitenskap om Bram Stokers Dracula. Rolstad debuterte som forfatter i 2009 med Nekronauten, siden har det vært stilt fra henne. Det er synd, for Rolstad er en virkelig original stemme i norsk litteratur.

Nekronautens hovedperson er legen Martinus Janss. En kveld blir han kontaktet av vakre Celeste, grossererens datter. Celeste er bekymret for faren sin, som har oppført seg merkelig de siste dagene. Han har vært direkte ondsinnet. Janss oppsøker grossereren, finner ham i psykisk ubalanse og planlegger en tvangsinnleggelse. Men dagen etter er grossereren død. Merkelig nok tilsier forråtnelsesprosessen at grossereren må ha vært død i en uke, og Janss blir tilkalt av borgermesteren for å bistå politiet i den medisinske etterforskningen. Sammen med vennen og psykiateren Jonas, begynner han å nøste i saken. Til sist klarer de å løse den, men før de kommer så langt er flere prominente innbyggere i byen brutalt myrdet…

Nekronauten kan best beskrives som en blanding av steampunk og kriminallitteratur. Settingen i boka er lagt til byen Comulodunum i det viktorianskinspirerte imperiet Britannia, en stor og brutal kolonimakt. Fiksjonsuniverset er foruroligende, mørkt og dystert, og både moten, kunsten og arkitekturen er gotisk og grotesk. Ja, boka er faktisk oversvømt av groteske motiver. Her nevnes evighetsmaskiner, tidsmaskiner, tidsreiser, dødsreiser, katatone tilstander, skinndødhet, roboter, varulver og vampyrer, og vold, sadisme, masochisme og tortur er langt fra uvanlig.

I denne mørke, voldelige verden lever legen Janss, en heller myk mann. Han er opp etter ørene forelsket i Celeste, og er villig til å gjøre hva som helst for å finne ut hvem som drepte faren hennes. Janss er i boka fremstilt som en typisk Watson-figur. Han er den eminente detektiven Jonas underlegen, og han er også Jonas’ hjelper. Jonas på sin side setter som Sherlock Holmes sin lit til vitenskapen, og som den Holmes-figuren han er, er han selvsagt både forkledningskunstner og narkoman. Rolstad har faktisk fulgt sjangerkravene for både streampunk og detektivromanen til punkt og prikke. Og hva er resultatet? Jo, en meget vellykket, beksvart gotisk kriminalroman. Rolstad leker i boka så helt opplagt med motivene i de kjente klassiske grøsserne, hun tjuvlåner litt både her og der. Nekronauten fremstår dermed som en krysning mellom Sannheten om tilfellet M. Valdemar, Hunden fra Baskerville, Frankenstein og En verdensomseiling under havet, bare for å nevne noen. Jeg likte boka kjempegodt, og anbefaler den for alle som liker gotiske romaner og krimgrøssere.

Andre blogger om boka: Bokelskerinnen, Bokvrimmel, Litteratur i Vestfold, Læringssenterets boktips, Tones bokside, Idasofen, Bokpyrens lesedagbok, Siljes skriblerier, Hverdagsrusk, Marielle nerder om ting

Nikolaj Frobenius: Jeg skal vise dere frykten

Jeg skal vise dere fryktenJeg begynte å lese Nikolaj Frobenius Jeg skal vise dere frykten for noen år siden, men la den til side fordi tidspunktet var feil. Det var ikke noe galt med boka. Med jevne mellomrom legger jeg bort bøker fordi de ikke passer for øyeblikket. Da jeg for noen uker siden fikk tak i boka som lydbok, kastet jeg meg imidlertid over den. Jeg liker nemlig lydbøker og er en stor fan av Edgar Allan Poe.

Jeg skal vise dere frykten er mitt første møte med Nikolaj Frobenius. Frobenius debuterte som forfatter i 1986 med en samling dikt og tekster, og har siden gitt ut en rekke romaner. Hans gjennombrudd som forfatter kom med Latours katalog i 1996 – en biografisk roman om forholdet mellom marki de Sade og Latour. Med Jeg skal vise dere frykten i 2008, vender Frobenius nok engang tilbake til den biografiske romanen. Denne gangen skriver han om den amerikanske forfatteren, redaktøren og litteraturkritikeren Edgar Allan Poe.

Edgar Allan Poe ble født i Boston i 1809 og ble foreldreløs som toåring da mora hans døde. Han ble satt bort og vokste opp hos den rike Allan-familien, men forholdet til fosterfaren var vanskelig. I 1826 begynte Poe på Universitetet i Virginia, men sluttet et halvt år senere etter å ha sløst bort alle pengene sine . Han vervet seg i hæren, steg i gradene og ble opptatt på militærakademiet i Westpoint i 1830, men derfra ble han utvist i 1831. Han ønsket å slutte, fikk ikke den nødvendige sluttanbefalingen hos stefaren og fremprovoserte ei utvisning.

Som forfatter debuterte Poe i 1827 med diktsamlinga Tamerlane and Other Poems, senere skrev han både poesi og prosa. For å livnære seg jobbet han som redaktør i forskjellige magasiner, skrev bokanmeldelser og artikler i tillegg til å jobbe med sine egne ting. Det store gjennombruddet som forfatter kom i 1845 med diktet The Raven. Det har sammen med andre stemningsmettede dikt og groteske fortellinger sørget for hans ettermæle som forfatter.

Edgar Allan Poe døde i 1849 etter å ha blitt funnet på gaten i delirisk tilstand. Sykejournalen hans er forsvunnet og dødsårsaken er ukjent. Man har heller aldri klart å finne ut hvorfor Poe ikke hadde på seg sine egne klær da han ble funnet. Før han døde skal han gjentatte ganger ha ropt på Raynolds, som ingen vet hvem er. Mysteriet rundt Poes død har ført til mange spekulasjoner. Livet hans var preget av fattigdom og alkoholisme.

Jeg skal vise dere frykten åpner med historiens slutt – dødsfallet til Rufus Wilmot Griswold. Den historiske Griswold var kritiker og redaktør, og forholdet hans til Poe var problematisk. I tillegg til Griswold har Frobenius skrevet inn albinoen Samuel Raynolds som er oppdiktet. Fra Griswolds dødsfall hopper fortellingen til begynnelsen, til sykdomsforløpet og dødsfallet til Poes mor og oppveksten hos fosterforeldrene Allan. Størstedelen av boka er imidlertid viet historien til den voksne forfatteren Poe.

Synsvinkelen i boka skifter stadig mellom Poe, Griswold og Raynolds, og gjennom deres problematiske forhold skildres livet til forfatteren Poe. I virkeligheten hatet Griswold Poe og gjorde alt han kunne for å ødelegge hans rykte og ettermæle. Han gikk faktisk så langt i sin svertekampanje som til å forfalske dokumenter, og gjennom sin Poe-biografi som ble utgitt etter forfatterens død, klarte han faktisk å ødelegge Poes rykte i samtiden. Griswold føler seg i boka både tiltrukket og frastøtt av Poes fortellinger. Han mener at kunsten skal foredle menneskesinnet, og lar seg forurolige av at han kjenner seg igjen i fortellinger om ondskap og angst. Han gjør det til en kampsak å bekjempe amoralen i Poes fortellinger for å kunne leve med seg.

For å mane frem uhyggen i Poes fortellinger, tar Frobenius i bruk mytene rundt Poes død og mysteriet Raynolds. I boka blir Raynolds Poes største fan og en sinnsforvirret leser som sørger for å omsette forfatterens groteske fantasier til virkelighet . Blant fortellingene som iscenesettes av Raynolds i boka er Mordene i Rue Morgue og Berenice. Gjennom forholdet til Raynolds og Griswold, sørger Frobenius for å gi Poes liv et marerittaktig preg.

Jeg skal vise dere frykten er en spennende skildring av Poes liv. Gjennom den sinnsforvirrede leseren som omsetter forfatterens fortellinger til virkelighet, skriver Frobenius Poes forfatterskap inn i historien sammen med all dets uhygge. Og gjennom den religiøse Griswold, som så på Poes dikt og fortellinger som umoralsk vederstyggelighet og gjorde alt han kunne for å knuse forfatteren og ødelegge hans virke, belyses Poes slit med å skape seg et verdig liv som forfatter. Forholdet mellom Poe og Griswold belyser også hvordan ryktene rundt mennesket og forfatteren Poe oppsto i virkeligheten. Jeg skal vise dere frykten er som sagt den første boka jeg har lest av Frobenius, og møtet ga mersmak. Boka anbefales på det sterkeste. Terningkast 5.

Anders Leser

Bokanmeldelser

Lesejenta

bøker

ei bok kanskje...

Bokanmeldelser

drømmeland

Bokanmeldelser

marits mat

Hverdagsglimt, betraktninger og oppskrifter fra fjern og nær fra en matentusiast

"Braut med bok" har flytta.

Vil du vera med, så heng på!

Beathes bibliotek

En blogg om bøker

Lydbokbloggen

Bokanmeldelser

Reading Randi

Bokanmeldelser

Kultursnobb.no

Bokanmeldelser

Winthervarme

Bokanmeldelser

Betraktninger

tanker om bøker

Anne-Helene Ose-Johansen

- mine perspektiver på samfunn, helse og litteratur

Beathesbokhylle

Bokanmeldelser

Meldingar til massane

Meldt av Merete Røsvik

I Ninas Bokverden

En blogg fylt med bokomtaler og andre bokrelaterte ting.

OP-5

En blogg om tv, film og krimlitteratur

Boktanker

Bokanmeldelser

Moshonista

Bokanmeldelser

JegLeser

Bokanmeldelser

ellikkens bokhylle

Bokanmeldelser

Gråbekka`s bokblogg

Bokanmeldelser

Groskro leser

Bokanmeldelser

Anitas blogg

Read, run, write, dream...

BOKELSKERINNEN

Bokanmeldelser

Bokstavelig talt

Bokanmeldelser

Bokhylla mi

Bokanmeldelser

Bokhydna - Blogg

Bokanmeldelser

Min bok- og maleblogg

Bokanmeldelser

Les mye

Bokanmeldelser

Av en annen verden

Bokanmeldelser

Boktaxen

KAJSAS BOKBLOGG

NUBB

Bokanmeldelser

anettesbokboble

Bokanmeldelser

Boksnakk og lesetips

Bokanmeldelser

Barnebokkritikk.no

Bokanmeldelser

Geir Tangen

Krimforfatter

Bokvrimmel

Opplevelser mellom to permer

%d bloggere like this: