Beste bøker 2018

Under er lista over de beste bøkene fra 2018. Lista er 100 prosent subjektiv og valgt ut fra de 145 bøkene jeg har lest i år.

 

Krim og spenning

A.J Finn: Kvinnen i vinduet (oversatt). Psykologisk thriller om Anna som ikke har forlatt huset sitt på lang tid. Herlig, skrullete hovedperson og et plott fullt av overraskelser.

 

 

 

 

Peter May: Lewisbrikkene (oversatt). Siste del av Lewis-trilogien kom i vår. Herlig krimserie fra Hebridene, full av hemmeligheter og havsprøyt.

 

 

 

 

 

Emelie Schepp: Pappas gutt (oversatt). Ble helt hektet på serien om den sære Jana Berzelius og slukte alle fire bøkene på rappen. Pappas gutt er siste bok i denne serien, som må leses kronologisk.

 

 

 

 

 

Frode Granhus: Forsvinningen (bokmål). Forelsket meg hodestups i den godmodige politietterforskeren Rino Carlsen som både har hockeysveis og tresko. Knallgod sistebok og et trist farvel med Rino Carlsen og Berger Falch. RIP Frode Granhus ❤

 

 

 

 

Camilla Grebe: Husdyret (oversatt). Fabelaktig historie og troverdig skildring av livet i de svenske skogene. Mørk, klaustrofobisk krim med en vri som slår pusten av deg på slutten. Vinner av Glassnøkkelen, 2018.

 

 

 

 

Mads Peder Nordbo: Jenta uten hud (oversatt). Dansk krim med handling fra Grønnland. Sosialrealistisk, fæl historie om seksuelle og statlige overgrep. Superspennende, med en smak av isøde og isfjell.

 

 

 

 

C.J. Tudor: Krittmannen (oversatt). Hvem drepte jenta som Eddie reddet på tivoliet? Og hvem er ute etter gjengen som fant henne, 30 år senere? Utspekulert kriminalroman med guffen atmosfære og finurlig vri.

 

 

 

 

Graeme Macrae Burnett: Med blodig forsett (oversatt). Strålende oppbygd historisk krim med handling fra det skotske høylandet. Ikke noe whodonnit-mysterium, vi vet hele tiden hvem den skyldige er, spørsmålet er mer hvorfor. Fabelaktige person- og miljøskildringer i en kriminalroman helt utenom det vanlige.

 

 

 

Barn og unge

Jessica Townsend: Ingenlund (oversatt). Fantasy for barn og voksne. Mørkt, deilig fantasyunivers og den beste fantasyhistorien jeg har lest på år og dag. På høyde med Harry Potter.

 

 

 

 

Sara Holland: Everless (engelsk). Klassisk fantasy for unge, med et univers hvor ordtaket «tid er penger undersøkes».  Overraskende bra. Fortsettelsen Evermore kom i desember.

 

 

 

 

Monika Steinholm: Ankh. Mumiene våkner (bokmål). Monika Steinholms barnebokserie ble ikke kjøpt inn av kulturrådet. Litt ufortjent synes jeg, men jeg tror det skyldes at historien ikke har noen tydelig etisk eller kognitiv forankring. Spennende serie med gøyale tegneseriestriper og ei bok som passer utmerket for barnebokslukeren.

 

 

 

Dana Simpson: Anjas Enhjørning (oversatt). Denne tegneserien gikk rett hjem hos åtteåringen, som leste den fra perm til perm i ett strekk og som lo så hun gråt. Oversettelsen ødelegger litt, men en god inngang til bokens verden.

 

 

 

 

 

Krystal Sutherland: En nesten endelig liste over verste mareritt: (oversatt). Galgenhumoristisk om en familie hvor alle lider av en eller annen form for fobi. Lista over verste mareritt er det hovedpersonen selv som står for og som bruker i et forsøk på å utfordre sin frykt.

 

 

 

 Jennifer Mathieu: Moxie (oversatt). Årets amerikanske #metoo-roman for ungdom og en fengslende historie om seksuell trakassering og forskjellsbehandling.

 

 

 

 

Liv Marit Weberg: Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge (bokmål). Humoristisk om det å skille seg ut i en verden hvor de sosiale reglene er fastspikret og hvor den indre justisen er beinhard.

 

 

 

 

Marisha Pessl: Neverworld wake (engelsk). Spooky krimgrøsser hvor hovedpersonen sitter fast i et slags limbo og gjenopplever den samme dagen igjen og igjen, til det mystiske dødsfallet til kjæresten hennes er oppklart. En skikkelig sidevinder! Kommer snart på norsk.

 

 

 

 

Voksen

Lars Mytting: Søsterklokkene (bokmål). For en historieforteller! Magisk om stavkirkenes skjebne på 1800-tallet, samt et uhyre fengslende trekantdrama.

 

 

 

 

Camara Lundestad Joof: Eg snakkar om det heile tida (nynorsk). Kloke, slagferdige korttekster om hverdagsrasisme. Burde bli pensum på videregående.

 

 

 

 

 

Ellen Sofie Lauritzen: Snakkes til uka (bokmål). Hvem skulle tro at en tekst om nettdating kunne være så engasjerende. Fordeler og ulemper (mest ulemper) ved et nettsamfunn jeg ikke visste noe om.

 

 

 

 

Azra Gilani: En muslimsk mors kamp (bokmål). En sakprosatekst som tar integrering på alvor. Rystende om ukultur i det pakistanske miljøet i Norge fra 70-tallet, til i dag.

 

 

 

 

Elizabeth Strout: Hva som helst er mulig (oversatt). Heidundrende avslutning av Olive Kitteridge-trilogien. En moderne klassiker!

 

 

 

 

Olaug Nilssen: Tung tids tale (nynorsk). Klok, selvbiografisk roman om livet med et autistisk barn. Et must!

 

 

 

 

 

Nå er det mange bøker jeg ikke har fått lest i år. Skulle absolutt fått med meg Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger, Byens spor. Maj av Lars Saabye Christensen og Hun ba om det av Louise O´Neill, bare for å nevne noen.

Hva er de beste bøkene du har lest i år?

 

Beste bøker 2017

Jeg har lest 140 bøker i 2017, 40.567 sider. Noen av bøkene har jeg allerede glemt, andre har gjort inntrykk. Under finner du en liste over de beste bøkene i 2017. Jeg har utelatt eldre utgivelser som Tørk ikke tårer uten hansker, Mysteriet mamma, Monsteret kommer, Alltid Alice, Ringenes herre og The Lovely Bones.

Demian Vitanzas Dette livet eller det neste er en biografisk fremstilling av radikalisering og radikal islamisme. Romanen er blitt til etter et intervju med en fremmedkriger som sitter i fengsel i Norge. En tankevekkende og aktuell roman som understreker hvor viktig integrering er.

 

 

 

 

Peter Mays Lewis-trilogi  er i vinden for tiden. Jeg har hørt alle de tre bøkene i Storytel i jula og jeg likte dem veldig godt. Hovedpersonen, politimannen Finn, reiser tilbake til Lewis på Hebridene hvor han vokste opp. Oppdraget er å etterforske et brutalt drap på en gammel kjenning. Svarthuset er både en oppvekstskildring og en kriminalroman. Natur- og miljøskildringene er veldig gode og jeg anbefaler hele serien varmt.

 

 

 

Katherine Ardens The Bear and the Nightingale er første bok i en planlagt serie. Handlinga foregår i Russland på 1300-tallet. Gamle myter får nytt liv i denne vakre fantasyfortellingen, som jeg vil anbefale for de av dere som liker russisk historie og fantasy.

 

 

 

 

Cara Delevingnes Mirror, Mirror med handling fra et ungdomsmiljø i London hadde jeg overhodet ingen forventninger til. Her ble jeg virkelig positivt overrasket. Historien er hyperspennende og karakterskildringene er sterke. En skikkelig sidevender!

 

 

 

 

Monika Flatbøs En sånn jente er en sterk leseopplevelse. Flatbø har intervjuet en rekke voldtektsofre og den holdningen til voldtekt som avdekkes i denne dokumentaren er rystende. Et must i disse #metoo-tider.

 

 

 

 

En av årets absolutt beste bøker. The Gentleman´s guide to Vice and Virtue er en humoristisk dannelsesreise og en røverhistorie som det står respekt av. Denne MÅ dere få med dere.

 

 

 

 

En positiv overraskelse. De tre miljø-fortellingene i Bienes historie knyttes elegant sammen på slutten av boka. Og ja, den er mye bedre enn Blå, som til sammenlikning fremstår som både flat og triviell.

 

 

 

 

Hallstrøm kan ikke beskyldes for å gjenta seg selv. I årets bok tar han oss med på en sær reise i en miljøkatastrofe. Et lite utvalg mennesker fra Europa er på tur til nærmeste beboelige planet. Livet på jorda er i ferd med å utslettes som følge av solstormer. Minnene til personene ombord er slettet, og når Norges minner gjenopprettes er ikke det nødvendigvis en god ting på det stedet hvor han befinner seg…

 

 

 

Et lite sukkertøy av ei ungdomsbok. En flott skildring av ungdomstida, en roman om å finne seg selv og kjærligheten. Oppvekst og homofili er hovedtemaene her.

 

 

 

 

Lyst til å vite mer om æresdrap? I så fall er dette boka for deg. Æresdrap har egentlig ikke noe med islam å gjøre, men med miljø. Med hva din omgangskrets forventer av deg. I Ære være mine døtre intervjuer Lene Wold en kvinne som har overlevd et drapsforsøk og faren hennes.

 

 

 

 

Ei sterk, men langsom fortelling. Hovedtemaet er skyld og uskyld. Kan man være skyldig i noe man ikke har gjort, men har hatt lyst til å gjøre? Er unnlatelsessynd en forbrytelse? Et ektepar stilles for retten etter sønnens død fordi de har nektet ham behandling. De frikjennes. En pedofil dømmes for en forbrytelse han ikke har gjort. Er de like skyldige?

 

 

 

Det er krig i Europa, men uroen har ennå ikke nådd Grønnland. Styrken i fortellinga ligger i natur- og miljøskildringene. Ei fantastisk reise til en verden langt mot nord.

 

 

 

 

Julie Buxbaums ungdomsbøker bør absolutt oversettes til norsk. Årets utgivelse kan best beskrives som en krysning mellom Verden er en boble og Dager med blå himmel. Kit er veltilpasset, men sørger over farens død. David er enstøingen uten venner. De to blir venner. Tema i romanen er sorg, døden, mobbing, isolasjon og identitet.

 

 

 

 

Ei original krigsfortelling. Det meste av historien skjer i etterkrigstida. Her er det følger av krig og forsoning som er temaet. Kvinnene på slottet er etterkommerne etter de som forsøkte å ta livet av Hitler. Anbefales varmt!

 

 

 

 

En flott fortelling om homofili og sorg. Hovedpersonen, som plages av tvangstanker, sørger over tapet av sin første, store kjærlighet. En fortelling om å finne seg selv og sin plass i verden.

 

 

 

 

Jeg elsket den andre boka i Monika Steinholms trilogi for ungdom. Spesielt morsomt er det at handlinga utspiller seg på hjemplassen min. Boka står på ingen måte tilbake for blockbustere som Will Grayson, Will Grayson. Faktisk synes jeg at den er bedre. En fabelaktig kjærlighetshistorie!

 

 

 

 

The Way I Used to Be tar for seg konsekvensene av voldtekt. Jeg ble skikkelig grepet av denne fortellinga og anbefaler den herved varmt.

 

 

 

 

Cinder ble utgitt på norsk i år. Ei regelrett herlig overskriving av eventyret om Askepott og en historie som jeg ble fullstendig oppslukt av. Det norske omslaget til boka er omdiskutert fordi det viser en hvit, blond jente selv om handlinga foregår i Asia. Selv klarer jeg ikke å huske hvordan Cinder beskrives i boka, men jeg reagerte ikke på coveret i og med at Cinder er hentet fra Europa og opprinnelig er fra månen. Her er bokas amerikanske cover.

 

 

The one memory of Flora Banks hadde fortjent mer oppmerksomhet. En fantastisk beskrivelse av hukommelsestap i ung alder.

 

 

 

 

Lars Mæhles krimserie om psykologetterforsker Ina Grieg er en av mine krimfavoritter. Årets bok belyser hvordan sigøynerne ble behandlet i forrige århundre. Et must for krimelskere.

 

 

 

 

En vanskelig bok å beskrive. En ape er hovedperson i denne herlige røverhistorien som handler om Sally Jones krunglete reise mot friheten. Morderens ape er en fortsettelse av Legenden om Sally Jones. Begge bøkene har vunnet Augustprisen.

 

 

Broren til Hugo er ei oppvekstskildring fra et lite kystsamfunn i nord hvor det ikke er lov å være annerledes. En bok om utenforskap og homofili. Sterk kost!

 

 

 

 

Asbjørn Rydland skuffer ikke. Galderstjerna er en nervepirrende fantasyfortelling for ungdom og en herlig miks av norrøn mytologi og gaming.

 

 

 

 

Joda, jeg likte den jeg også. Vigdis Hjorth skriver som vanlig fantastisk bra. Denne gangen om et overgrep og et arveoppgjør som fører til en familiefeide.

 

 

 

 

Shusterman tar det helt ut! Fiksjonsuniverset i årets dystopiske ungdomroman er en tilsynelatende utopisk verden hvor sult, sykdommer, fattigdom og nød er utryddet. Til og med døden er beseiret. Men fare for overbefolkning tvinger frem en erstatning for den naturlige døden og en ljå-orden hvis oppgave er å drepe. En spekulativ, men særdeles underholdende roman.

 

 

En interessant roman om arvesynd. I En forbrytelse i familien kaster Batthyany lys over familiehemmeligheter – gamle krigsforbrytelser som har vært feiet under teppet i over et halvt århundre. Anbefales varmt.

 

 

 

Svikne dagar er en roman om skilsmisse og sorg. «Er det mulig?» tenkte jeg flere ganger underveis i denne lille romanen, som er et fyrverkeri av raseri som gradvis ebber ut i forsoning. Fantastisk!

 

 

 

 

Breakfast club med et kriminalmysterium. Fem elever må sitte igjen etter skoletid: nerden Bronwyn, skjønnheten Addy, forbryteren Nate, sportsstjerna Cooper og enstøingen Simon. Bare fire kommer ut med livet i behold. Simon, som driver skolens sladreapp, dør. Han er myrdet. En av de fire er skyldig. Men hvem?

 

 

 

 

Lars har Downs syndrom og Amanda får æren av å være fadderen hans, en oppgave hun ikke takler spesielt bra. En roman om utenforskap og mobbing.

 

 

 

 

Anything is possible er en frittstående fortsettelse av Olive Kitteridge og Jeg heter Lucy Barton. Serien tar for seg livet og problemene til vanlige folk. En serie som du absolutt bør få med deg.

 

 

 

 

Herlig, humoristisk barne- og ungdomsbok om oppvekst og grensesetting. Jeg fniste meg gjennom denne lille perla og jeg anbefaler at du tar en titt på den hvis du ikke allerede har gjort det.

Fort og gæli om seks romaner

Ok, jeg må bare innse det. Jeg har hverken tid eller lyst til å skrive om alt jeg leser. Og det er helt ok. Under følger en oppsummering av noen av bøkene jeg har lest i 2016:

 

Joseph Conrads Mørkets hjerte gjorde større inntrykk på meg ved første gangs gjennomlesning for noen år siden. Interessant nok opplevde jeg boka helt forskjellig denne gangen. Mens jeg første gang fokuserte på skildringa av reisen til Afrika og tenkte at Marlow så på de innfødte med den fremmedes blikk, ble jeg nå mer oppmerksom på det rasistiske. Men en ting er sikkert. Uansett hvordan man tolker boka, er den god. Ei 1001-bok du absolutt bør få med deg. Les mer om den her.

 

 

Michel Houellebecq: Underkastelse. Til å begynne med ble jeg fryktelig provosert av denne boka. Hvordan kan man tro at muslimene kommer til å ta over makta i Frankrike? Veldig lite troverdig, tenkte jeg. I tillegg er det vanskelig å like bøker med så ufordragelige hovedpersoner som han i denne, som er en ekkel og stakkarslig mannssjåvinist. Etter hvert sluttet jeg å irritere meg. Forfatteren bruker jo person- og miljøkarakteristikker som virkemiddel nettopp for å provosere. Interessant bok, men ikke blant mine favoritter. Les mer om boka her.

 

Walter Scott: Ivanhoe. Yes! Dette er mer i mi gate. En historisk roman om middelalderens England og et skikkelig spennende eventyr! Personkarakteristikkene er riktignok veldig stereotypiske. Eksempelvis er den jødiske pengeutlåneren Isac av York beskrevet akkurat slik man kunne forvente, men med en god porsjon ironi. Ivanhoe må du lese! Den er et must, og den gir deg attpåtil et 1001-poeng. Les mer om boka her.

 

 

 

Eve Chase: Black rabbit hall. En liten nedtur. Egentlig trodde jeg at jeg skulle inn i en gotisk spenningsroman, men denne vil jeg heller beskrive som en melodramatisk dame- eller dannelsesroman ala Kate Morton, med en tydelig gotisk vri. Vi har to parallelle fortellinger som er uløselig knyttet sammen, en i fortid og en i nåtid. Mysteriet i fortidshistorien oppklares i nåtidshistorien, og slutten er en stor klisje. Litt skuffende. Les mer om boka her.

 

 

 

George Eliot: Adam Bede (1859). Helt ok, men langt fra blant de beste engelske 1800-talls romanene jeg har lest. Litt sjelløs og intetsigende. Har nesten glemt den allerede. Mulig at opplevelsen har sammenheng med at denne lydbokutgaven er forkortet,  så les heller den fullstendige utgaven på engelsk. Adam Bede er ei 1001-bok. Mer om den her.

 

 

 

H.P Lovecraft: Vanviddets fjell (1931). En krysning mellom reiseskildring og grøsser. Her utforsker vi de siste hvite flekkene på kartet, på Sydpolen. Og selvsagt finner vi noen helt fryktelige skapninger der. Ei bok for si tid. Litt for omstendelig for min smak, men absolutt verd og lese. Med på kjøpet får du et 1001-kryss. Mer om boka her.

Medrivende og vakker eller lettvekter med vaselin på linsa? Analyse av fem bokanmeldelser i norske medier

”Full enighet om litterær kvalitet vil aldri forekomme, heller ikke blant spesialister”, sier Erik Bjerk Hagen i boka Litteraturkritikk (Hagen 2004:16). Eksempler på dette finner vi overalt i bokbransjen. Eksempelvis ble Frode Granhus’ siste kriminalroman Kistemakeren (2015) nominert til Brageprisen, men nullet i Kulturrådet. Dagsavisen kaller Dan Browns Inferno ”En sikker Dan Brown-suksess” (Steinkjer 2013), mens Adresseavisen skilter med overskriften ”Mer gjesp enn inferno” (Hoel 2013). Hvordan kan én og samme bok vurderes så forskjellig? Dette skal jeg undersøke i denne artikkelen. Etter hvilke kriterier bedømmes ei bok? Er det ulike kriterier som vektlegges når konklusjonene blir så forskjellige, eller har det bare med smak og forventning å gjøre? For å finne ut av dette skal jeg se på fem anmeldelser av fjorårets Pulitzervinner, Anthony Doerrs Alt lyset vi ikke ser (2015). Anmeldelsene er hentet fra Nrk bok, Aftenposten, Fædrelandsvennen, VG og Klassekampen. Som teoretisk perspektiv støtter jeg meg til Per Thomas Andersens ”Kritikk og kriterier” (1987) og Erik Bjerck Hagens Litteraturkritikk (2004).

 

Teoretisk perspektiv

At kvalitetsforståelsen er så forskjellig, er i og for seg ikke så rart. Som Atle Christiansen sier i Kritikarboka (2010), finnes ikke kvaliteten ”i boka aleine, men i møtet mellom lesar og bok. Litterær kvalitet er ikkje fast og urokkeleg. For det første endrar han seg frå lesar til lesar, og for det andre endrar han seg over tid” (Christiansen 2010:61). Under renessansen søkte man f.eks. tilbake til antikkens idealer, etikk, erkjennelse og estetikk sto i høysetet, mens romantikerne forbandt kvalitet med originalitet. Den historisk-biografiske skolen var opptatt av innhold, formalistene av form. Strukturalistene konsentrerte seg om strukturer og mønstre, mens de leserorienterte retningene så på leserens bakgrunn og forståelseshorisont (Naper 1994:14-17).

Det finnes ingen normer for kvalitet, bare symptomer, sier Erick Bjerk Hagen i boka Litteraturkritikk (2004). Vi kan aldri være sikker på at det vi opplever faktisk er kvalitet, opplevelsen kan fort falme. På samme måte kan det hende at den boka som i utgangspunktet ikke gjorde noe inntrykk, sitter i oss mange år. Symptomer er forræderske, men er alt vi har. Hagen lister i boka si opp syv symptomer på kvalitet: en fysisk reaksjon, det verket som lar seg beskrive godt, er godt, at flere er enige i bedømmelsen din er en indikasjon på en riktig vurdering, at verket holder seg over tid, at boka har fått betydning i livet ditt, språklig kvalitet, og sist, men ikke minst originalitet og skjønnhet (Hagen 2004:25-31). Hagens symptomer bygger til dels på kvalitetskriteriene som Per Thomas Andersen lanserte i tidsskriftet Vinduet i 1987. De er som følger:

• Moralsk/politisk kriterium er utsagn som gir teksten politisk, moralsk eller sosial verdi. ”Det ligger en holdning i teksten, og denne blir gjenstand for litteraturkritikerens vurdering” (Andersen 1987:18). Moralsk/politisk kriterium sier ikke noe om kvaliteten på teksten, bare at den er viktig eller uviktig.
• Kognitivt kriterium sier noe om tankekraften bak teksten, dens intellektuelle nivå. Verket vurderes her på kognitivt grunnlag (Andersen 1987:19).
• Generisk kriterium tar for seg forhold som ligger forut for teksten: tradisjon, litteraturhistorisk sammenheng, påvirkning, originalitetsproblematikk og intensjon (Andersen 1987:21).
• Estetisk kriterium rommer tre tekstlige kriterier. Kompleksitet er det motsatte av entydighet, som i endimensjonale tekster og formellitteratur. En kompleks tekst har flere lag og fortolkningsnivåer. Integritet er et helhetskriterium som handler om summen mellom enkeltfaktorer og helheten, mens intensitet kan forstås som ”tekstens evne til å holde på leseren” (Andersen 1987:22-24).
• Affektivt kriterium, som egentlig ikke er noe kriterium, handler om å respondere i affektasjon. Affektive kriterier skjules gjerne i stilen, som ironi, sarkasmer, patos eller en nedlatende sjargong. Affektivt kriterium brukes ofte for å fastslå tekstens kvalitet på grunnlag av dens moralske eller politiske innhold, via affektasjon (Andersen 1987:25).

 

Verdig Pulitzervinner?

I fjor stakk Anthony Doerrs Alt lyset vi ikke ser av med Pulitzerprisen, en av USAs mest prestisjetunge priser. Pulitzerprisen er amerikanske journalisters pris, og i statuttene står det at skjønnlitteraturprisen skal gå til en amerikansk forfatter, fortrinnsvis en som skriver om amerikanerens liv (Administration of the prizes). Fjorårets Pulitzervinner har fått blandet mottakelse her hjemme. Klassekampen kaller boka ”en krigsfilm i romanform, med vaselin på linsa” (Øverland 2015). ”Skjønnhet tross mørke” (Kubens 2015) og terningkast 6 er dommen fra Fædrelandsvennen. Mellom de to ytterpunktene finner vi VG som kaller boka en medrivende og rørende krigshistorie og som triller terningkast 5 (Egeland 2015), NRK som synes at boka er overraskende lite original til Pulitzervinner å være (Straume 2015), og Aftenposten som plasserer den i lettvekterklassen (Prinos 2015).

I Alt lyset vi ikke ser møter vi den franske jenta Marie-Laure og den tyske gutten Werner, som vi følger i årene før og under andre verdenskrig. Werner er oppvokst på barnehjem, han er ekstremt opptatt av radioer og uhyre intelligent. Han unngår dermed skjebnen til de andre barna, som ender i gruvene, og kommer inn på en NPEA-skole – en nasjonalsosialistisk skole hvis mål er å oppdra en ny generasjon politiske, militære og administrative ledere i Nazityskland. Skyld blir dermed et sentralt motiv i fortellinga. Marie-Laure er blind. Hun vokser opp sammen med faren sin i Paris, men må flykte med ham til grandonkelen i Saint-Malo når krigen bryter ut. Med seg har de en verdifull edelsten. Denne edelstenen er sammen med grandonkelens radiosendinger limet i fortellinga, og det som til slutt tvinger de to separate fortellingene sammen i en grande finale, under de alliertes bombing av Saint-Malo.

 

Med vaselin på linsa

Janneken Øverland legger ikke skjul på at hun ikke liker Alt lyset vi ikke ser. Hun åpner litt nedlatende, i affekt, og hevder at boka ”har alt en episk roman trenger: hav, død og kjærlighet. Mest død. Den foregår stort sett i den lille franske kystbyen Saint-Malo, eller for å herme forfatterens stil, i ”kystperlen” Saint-Malo” (Øverland 2015). Deretter sveiper Øverland innom generisk kriterium, fastslår at boka ”ble en av fjorårets overraskende, litterære bestselgere” (Øverland 2015), og konstaterer deretter litt hånlig bokas kognitive verdi: den inneholder ”mange bestselgeringredienser: en dose krig, historiske omgivelser, litt mystikk, rørende skjebner, foreldreløse barn, et drag av nostalgi” (Øverland 2015). Hva det er som gjør boka så endimensjonal, altså boka vurdert etter estetisk kriterium, kompleksitet, sier Øverland ikke noe om, annet enn at ”personkarakteristikkene er dratt helt ut mot det unike” (Øverland 2015), og hun antyder vel også at personene enten er gode eller onde.

Estetisk kriterium, integritet, er Øverland også innom. Hun rekonstruerer fabelen, det kronologisk ordnede handlingssammendraget: Handlinga foregår i hovedsak i årene mellom 1934 og 1944, og boka avslutter med et ”bittersweet og vedmodig ”hvordan det gikk” til slutt” (Øverland 2015). Hun finner kronologien, eller rettere sagt mangelen på sådan, lett kryptisk. Øverland bruker nokså mye plass på moralsk/politisk kriterium, noe som i og for seg ikke er så rart, siden anmeldelsen er skrevet for Klassekampen. Også her får boka mye pepper. Det ideologiske er fraværende. Boka handler om personer, ikke om idéer, historiske hendelser eller politikk. Den tar ikke for seg det tragiske eller politiske aspektet ved de alliertes bombing av Saint-Malo. Etiske problemstillinger, god versus ond, behandles kun på personnivå. Det hjelper ikke at den verdifulle edelstenen som tiltrekker seg den onde tyskeren, plasseres i historien. Det gir fortellinga et eventyrlig drag som står i kontrast til krigens redsler, og som gjør at historien blir for nostalgisk og romantisk. Her beveger vi oss nok en gang over i Andersens integritets- eller helhetskriterium: Det blomstrende, adjektivtunge språket og nostalgien står i kontrast til krigs-problematikken og gjør krigen og storpolitikken til ”muzak, på smakløst vis” (Øverland 2015).

Øverland konkluderer med at Alt lyset vi ikke ser er en uviktig roman, og går dermed ikke i den fella Andersen advarer mot, nemlig å bestemme tekstens litterære eller estetiske kvalitet på bakgrunn av moralsk/politisk kriterium. Imidlertid konstaterer hun lettere ironisk at vi her beveger oss over mot underholdningslitteraturen. Alt lyset vi ikke ser er ”en krigsfilm i romanform, med vaselin på linsa” (Øverland 2015). Øverland har mange gode argumenter i anmeldelsen sin. Imidlertid tjener ikke den affektive, ironiske tonen anmeldelsen til fordel. Som Toril Moi sier i Språk og oppmerksomhet (2013) avslører ordvalget både noe om den som ser og det den ser, og hun understreker samtidig viktigheten av å rette et rettferdig, men kjærlig blikk mot virkeligheten og finne et språk som utrykker det som blikket ser:

Målet er å se det vanlige og det hverdagslige med et nytt blikk: å bruke oppmerksomheten til å oppdage det som ligger i dagen, men som vi likevel overser. Målet er også å utvikle evnen til å gripe det vanskelige ved virkeligheten, det vi ellers hopper over, det vi egentlig verken orker eller har lyst til å bruke oppmerksomhet på. Målet er å unngå å skape et skarpt skille mellom litteraturen, det dagligdagse og det politiske (Moi 2013:5).

Øverland hadde absolutt tjent på å bruke et rettferdig og kjærlig blikk. Brillene hun leser med fører til at hun forenkler og lukker teksten for andre nivåer og lesemåter, i stedet for å åpne den, som Andersen (1987:22) anbefaler at man gjør.

 

Medrivende og rørende krigshistorie

Det er en helt annen tone i Tom Egelands anmeldelse i VG. Egeland starter med en relativ lang parafrase av handlinga, og går rett over på estetisk integritet, eller helhetskriteriet, som han bruker forholdsvis mye plass på.

Anthony Doerr gjør flere spennende grep i fortellerstrukturen. Kapitlene er ekstremt korte, men de er vevet så godt sammen at tempoet ikke gjør lesingen stakkato. En roman på 634 sider kan knapt kalles kortprosa, men enkeltvis fremstår kapitlene som brokker i en mosaikk (Egeland 2015).

Deretter går Egeland videre til kronologien, som han i motsetning til Øverland ikke finner kryptisk. Handlinga utspiller seg i tidsperioden mellom 1934 og 2014, men historien starter 8. august 1944. Han går så over på det generiske, og forsøker å plassere boka i en litterær tradisjon. For å gjøre det bruker han estetisk kriterium, integritet. ”Den episke, dramatiske og fargerike fortellerstrukturen – som fører frem til et forventet og selvsagt klimaks” (Egeland 2015), gjør det lett å plassere boka i kategorien underholdningslitteratur, men den litterære atmosfæren og det særegne språket taler i mot. Egeland karakteriserer språket som annerledes, om ikke eksperimentelt. Det er korthugd og fortettet, ofte blomstrende. Han hopper videre til metaforer og språkbilder, før han sveiper over estetisk kriterium, intensitet, som handler om tekstens evne til å holde på leseren. Er boka kanskje for lang med sine 634 sider?

Det kognitive, tankekraften bak teksten, nevnes i forbifarta: ”Romanen er nok altfor episk, spennende og underholdende til å bli tatt alvorlig av det finlitterære etablissement” (Egeland 2015), men det synes Egeland at vi kan blåse i hvis vi liker godt fortalte og velskrevne historier, og her er vi over i det estetiske igjen. Egeland avslutter sin anmeldelse med et kroppslig perspektiv – et av Hagens kriterier – og sier at vi kommer til å lukke boka ”med et tilfreds sukk og et bedrøvet lite smil om munnen” (Egeland 2015 ) hvis vi liker denne typen fortellinger. Helt til slutt følger litt informasjon om forfatteren og boka, et generisk kriterium. Egelands leser boka med helt andre briller enn Øverland. Det kognitive er i hans anmeldelse underordnet den estetiske intensiteten, boka er spennende og underholdende. Det moralsk/politiske får heller ingen plass, og han gir Alt lyset vi ikke ser terningkast 5.

 

Overraskende lite original Pulitzervinner

Anne Cathrine Straumes anmeldelse i NRK bok er skrevet i lys av at boka vant Pulitzerprisen, og fordi hun leser med Pulitzerbriller bruker hun mye plass på det generiske aspektet, faktorer som ligger utenfor selve teksten. Hun nevner at Alt lyset vi ikke ser ble kåret til beste bok i en rekke amerikanske aviser og tidsskrifter, og sikkert kan bli en storslått Hollywoodfilm. Imidlertid spør hun seg om den er en verdig Pulitzervinner. Straume sveiper innom statuttene for prisen, som sier at den skal gå til en amerikansk forfatter som fortrinnsvis skriver om amerikanske liv, noe denne boka ikke gjør. Hun synes  Alt lyset vi ikke ser minner om fjorårets vinner, Donna Tartts Stillitsen, og fastslår samtidig at Cormac McCarthys Veien, en tidligere Pulitzervinner, er langt bedre.

Straume bruker relativt mye plass på det estetiske. I forbindelse med bokas kompleksitet brukes vendinger som ”full av klisjéer” og bekreftelser av ”forutinntatte oppfatninger” (Straume 2015). Imidlertid har Alt lyset vi ikke ser en del interessante karakterer, med unntak av de som er endimensjonale i fremstillinga. Integritets eller helhetsprinsippet er hun også innom: Boka veksler i korte kapitler mellom to fortellere. Historien fortelles ikke kronologisk, og spenner fra 1934-2014. Boka er snedig komponert, men hverken språket eller formen er original. Også tekstens intensitet nevnes. Historien er underholdende og fortalt med innlevelse.

Straume sier i grunnen mye av det samme som Øverland, men teksten hennes er kjemisk fri for affektasjon og arroganse. Straume fremhever tvert imot både det positive og det negative, og hun konkluderer på grunnlag av generiske, kognitive og estetiske kriterier:

Vel er romanen godt uttenkt, nydelig puslet sammen og fortalt med innlevelse og inderlige ambisjoner. Men den er verken original eller utfordrende på noe vis, det være seg i innhold, språk eller form. Derimot er den full av klisjéer à la den blinde ser mer enn den seende, eller det gode barnet som via faglige ambisjoner lokkes ut i det onde (les nazistenes myrderier) får sjansen til å gjøre godt igjen når alt kommer til alt (Straume 2015).

I likhet med Øverland er også Straume opptatt av bokas kognitive kvalitet. Alt lyset vi ikke ser har alt: Krig, kjærlighet, fascinasjon for fortellinger og jakten på en diamant. Det er ei bok som er lett å sluke. Den er underholdende, men ikke utfordrende. Den ”glir lett inn og litt for lett forbi” (Straume 2015). Hun får assosiasjoner til underholdningslitteraturen. Straume savner mer motstand i teksten.

 

Skjønnhet tross mørke

Fædrelandsvennens anmeldelse er veldig ulik de andre. Valerie Kubens bruker ganske mye plass på parafrasen, og er så vidt innom det estetiske, i det hun slår fast at fortellinga ikke er kronologisk, vi begynner med slutten. Vi følger de to hovedpersonene annethvert kapittel, historien er sterk og bevegende. Resten av anmeldelsen handler nesten utelukkende om bokas skjønnhet. ”Dette er noe så uvanlig som en vakker krigsbok”, sier Kubens (2015). Å si at boka er uvanlig er egentlig det samme som å si at den er original, som er et generisk kriterium. I Hagens sjuende symptom på kvalitet, som er oppsummerende, forbindes originalitet med annerledeshet og fremmedhet. ”Vi visste ikke at det var mulig å skrive helt på denne måten” (Hagen 2004:30). Vi føler oss personlig hilset av det store verket, det er skjønt. Her settes det ”likhetstegn mellom det klassiske begrepet skjønnhet og det mer moderne (og nøytrale) kvalitet” (Hagen 2004:31), og skjønnhet som kvalitet kan vel i denne sammenhengen tolkes som estetisk integritet. Uansett er det denne formen for kvalitet Kubens vektlegger: Selv om boka handler om krig og grusomhet, er det ”ikke det forferdelige eller mørke som holder fortellinga oppe, men små glimt av skjønnhet” (Kubens 2015). Det skjønne forbinder hun med lys, med kunst, musikk og naturfag:

Lys og mørke er gjennomgangsord i boka, både konkret, men ikke minst i overført betydning. Den tyske gutten er glup, setter sammen en ødelagt radio, og hører en franskmanns varme stemme holde foredrag der han spør: ”hvordan kan hjernen, som lever uten det minste glimt av lys, skape oss en verden full av lys?” Deretter spilles Debussys Måneskinnssonaten på kortbølgesenderen (Kubens 2015).

Kubens ser ikke Øverlands ”vaselin på linsa”. For henne er boka vakker. Hun gir den terningkast 6 til tross for epilogen, som hun finner helt overflødig.

 

I lettvekterklassen

Aftenpostens anmeldelse som er skrevet av Anne Merethe K. Prinos, har likhetstrekk både med Klassekampens og NRKs. Prinos starter i affektasjon allerede i ingressen: ”Skriv en roman fra annen verdenskrig, og sjansene for å få en litterær pris ser ut til å stige betraktelig” (Prinos 2015). Den litt ironiske undertonen dukker opp igjen også senere i anmeldelsen. I den generiske vurderinga under kommer hun ikke bare med sleivspark til boka, men også til forlaget og andre kritikere:

Romanen er solgt til 38 land, og det ser ut til at forlaget har hatt en lett jobb med å fylle bokomslaget med superlativer fra kritikere som fremfor alt roser utgivelsen for sin skjønnhet og evne til å trollbinde. Film skal det visstnok også bli (Prinos 2015).

Prinos bruker i likhet med Øverland og Straume plass på bokas kognitive verdi. Alt lyset vi ikke ser er for lettfordøyelig og lite utfordrende: ”Det glir for lett, det blir for mye velbehagelig estetisering og overflate” (Prinos 2015). Hun plasserer den dermed i lettvekterklassen. Her beveger vi oss over mot det moralsk/politiske. Krigens redsler kommer i bakgrunnen. Man fokuserer for mye på det som er skjønt og eventyrlig, og krigen blir omskapt til en eventyrhistorie.

Estetiske kriterier får også plass. Intensiteten nevnes. Historien er storslått, men også kjedelig. Integritets- eller helhetskriteriet er hun også innom. Boka er detaljrik, men de litterære bildene er bare halvgode. Det hjelper ikke at kontrasten mellom det skjønne og det grusomme er fraværende, det ødelegger helhetsinntrykket. Også kronologien kommenteres: I korte kapitler hopper vi frem og tilbake mellom scenen i Saint-Malo og de to historiene i fortid, helt til de to hovedpersonene møtes og skilles igjen. En oppskrift som ifølge Prinos er effektiv, men ikke original, og her er vi over på det generiske. Bokas kompleksitet behandles også. Her nevnes stereotypiene: Personene er endimensjonale, beskrivelsen av nazioffiseren von Rumpel grenser mot det parodiske. I tillegg brukes klisjéer som at den blinde ser mer enn den seende.

Prinos leser som Straume med Pulitzerbriller, og bruker relativt stor plass på det generiske. Blant annet sammenlikner hun boka med fjorårets vinner – en ”slitsom og uspennende røverhistorie” (Prinos 2015). Hun er også innom statuttene for prisen, for så å gå over til fjorårets Bookerprisvinner, Richard Flanagans Den smale veien til det dype nord, en melodramatisk lettvekter om krigen, ifølge Prinos. Hun spør seg om det kan være en sammenheng mellom pristildelingen og en fascinasjon for krigshistorier. Er vi kanskje vitne til en trend?

 

Konklusjon

I ”Formidling av læseopplevelse” sier Gitte Balling og Rasmus Grøn at leseopplevelsen ikke bare er avhengig av teksten, men også av konteksten: leserens livsfase, livssituasjon, samfunn og sosiale sammenhenger (Balling og Grøn 2012:9). Dermed er det kanskje ikke så rart at Alt lyset vi ikke ser har fått så lunken mottakelse i deler av det finlitterære etablissement i Norge, hvor den store episke romanen antakeligvis ikke har samme gjennomslagskraft som i USA, og hvor den gode historien er underordnet dens kognitive, intellektuelle nivå.

At de fem anmelderne i Norge kommer til så forskjellige konklusjoner er heller ikke til å undres over: De fokuserer på forskjellige faktorer. Fædrelandsvænnens Valerie Kubens ser nesten utelukkende på Hagens sjuende vurderingskriterium annerledeshet og skjønnhet. Det moralsk/politiske og det kognitive får ingen plass, det er underordnet alt det skjønne i boka. Tom Egeland i VG bruker på sin side mye plass på det estetiske, generiske faktorer nevnes også. Bokas politiske og moralske verdi nevnes imidlertid ikke med et ord. Det er, sammen med det kognitive, underordnet de estetiske kriteriene integritet og intensitet: Alt lyset vi ikke ser er spennende og underholdende, språket og atmosfæren er eiendommelig. Egeland utviser det Knut Oterholm i artikkelen ”folkebibliotek og kvaliteter i litteraturen: Et formidlingsperspektiv” (2016) kaller en åpen holdning til kvalitet. Kvalitet forstås her blant annet som en individuell smakspreferanse, litteraturen får verdi gjennom den opplevelsen den gir leseren (Oterholm 2016:145-146). Egeland øyner helt klart svakhetene i boka, men ser samtidig at den kan passe for lesere som ikke vil la seg irritere av dem, og han anbefaler den derfor for de som liker ”godt fortalte og velskrevne historier” (Egeland 2015).

Også selve mediet har betydning for kvalitetsvurderingen. For Klassekampens Janneken Øverland står moralsk/politisk kriterium i sentrum, og slik jeg forstår det bør det moralske og politiske her vurderes opp mot ideologi – idéer, historiske hendelser og politikk – ikke mot personlig moral, som i dette tilfellet er skyld på personlig nivå. Også bokas kognitive verdi og estetiske kvalitet får betydning i Øverlands bedømmelse, mens intensiteten, evnen til å holde på leseren, er tonet ned. Øverland har ikke samme åpne holdning til kvalitet som Egeland. Bestselgeringrediensene taler for henne ikke til bokas fordel.

Forventning har også betydning for kvalitetsvurderingen. Valerie Kubens og Anne Cathrine Straume leser boka med Pulitzerbriller og bruker ganske mye plass på det generiske. Når Alt lyset vi ikke ser faller igjennom, er det fordi de forventer mer av en prisvinner. I prinsippet har de ikke noe i mot lettvektere, men bokas estetiske og kognitive kvalitet er ikke en prisvinner verdig. Det er som vi ser mange faktorer som spiller inn i en kvalitetsvurdering. Dermed må man nesten forvente et stort sprik i anmeldelsene.

 

Litteraturliste

Administration of the prizes (2016): http://www.pulitzer.org/page/administration-prizes [Lesedato 22.04.2016]

Andersen, Per Thomas (1987): ”Kritikk og kriterier”. Vinduet. (41)3. s. 17-26.

Balling, Gitte & Grøn, Rasmus (2012): ”Formidling af læseoplevelser. En undersøgelse af læseoplevelsens karakter og mulige formidlingspotensiale” I: Nordisk tidsskrift for informationsvidenskab. (1)3. s. 7-17.

Christiansen, Atle (2010): Kritikarboka. Om litteratur, journalistikk og kvalitet. Oslo: Fagbokforlaget.

Doerr, Anthony (2015): Alt lyset vi ikke ser. Oslo: Pantagruel.

Egeland, Tom (2015): ”Medrivende og rørende krigshistorie” VG, 28.03.2015. s. 56.

Hagen, Erik Bjerck (2004): Litteraturkritikk. En introduksjon. Oslo: Universitetsforlaget.

Hoel, Ole Jacob (2013): ”Mer gjesp enn inferno”. Adresseavisen, 15.15.2013. Del 2, s. 3.

Kubens, Valerie (2015): ”Skjønnhet tross mørke”. Fædrelandsvænnen 14.04.2015.

Moi, Toril (2013): Språk og oppmerksomhet. Oslo: Aschehoug.

Naper, Cecilie (1994): Jakten på kvalitet. Litteraturteori og populærlitteratur. Oslo: Pax.

Oterholm, Knut (2016): ”Folkebibliotek og kvaliteter i litteraturen: Et formidlingsperspektiv”. I: Eliassen,  Knut Ove & Prytz, Øyvind (red.). Kvalitetsforståelser. Kvalitetsbegrepet i samtidens kunst og kultur. Oslo: Kulturrådet.

Prinos, Anne Merethe K. (2015): ”I Lettvekterklassen”. Aftenposten, 10.05.2015.

Steinkjer, Mode (2013): ”En sikker Dan Brown-suksess”. Adresseavisen, 15.15.2013. s 26.

Straume, Anne Cathrine (2015): ”Overraskende lite original Pulitzervinner”. NRK bok http://www.nrk.no/kultur/bok/anmeldelse-av-_alt-lyset-vi-ikke-ser_-av-anthony-doerr-1.12333733 [lesedato 12.04.2016].

Øverland; Janneken (2015): ”Med vaselin på linsa”. Klassekampen, 28.03.2015. s. 9.

Ti grøssere du bør få med deg

Det er Halloween i dag og noe bedre påskudd for å fremme grøsseren fins ikke. Jeg er over middels interessert i fantastisk litteratur. Bøkene trenger ikke nødvendigvis å være blodige, det holder med en liten antydning til et spøkelse, noe overnaturlig, uforklarlig eller ekkelt. De beste historiene er etter min mening de som holder deg på pinebenken og som gjør deg usikker på om det som skjer har opphav i hovedpersonens oppildnede fantasi eller i noe overnaturlig. Under er et knippe bøker som du absolutt bør få med deg. Lenkene leder til beskrivelse av boka i Bokelskere.no.

 

E.T.A. Hoffmann: Djevelens eliksirer. Hoffmann skrev sine bøker på begynnelsen av 1800-tallet og har i likhet med de gotiske forfatterne på 1700-tallet hatt stor betydning for utviklingen av grøssersjangeren. Hoffmann har skrevet en rekke fenomenale fantastiske fortellinger, blant annet Gullskålen og Sandmannen. Romanen Djevelens eliksirer – om trylleeliksiren og den splittede Kapusinermunken Metardus – er en av mine absolutt favoritter. Boka ble oversatt til norsk for noen år siden, den er en udødelig klassiker og ei bok du absolutt bør få med deg.

 

 

Fjodor Dostojevskij: Dobbeltgjengeren. Dobbeltgjengeren er vel strengt tatt ikke noen grøsser, men fordi den tar for seg et av de mest sentrale motivene i fantastikktradisjonen, nemlig dobbeltgjengermotivet, tar jeg den med. Goljadkins paranoia er stadig tiltagende, og til slutt gjør det nesten vondt å lese om ham. Et utmerket studie i menneskets skyggeside.

 

 

 

André Bjerke: Døde menn går i land. André Bjerke bør man absolutt lese hvis man liker krimgrøssere. Den mest kjente kriminalromanen hans er vel De dødes tjern, men personlig liker jeg Døde menn går i land bedre. Den handler om det som skjer da noen unge mennesker fra Oslo flytter inn i Kapergården, den beryktede sjørøver Korps gamle hus. Også denne er en udødelig klassiker.

 

 

 

H.K. Fauskanger: Skarlagenssalen. Når du først har lest om Jørgen Uhl, den demoniske kaperpresten i Døde menn går i land, kan du like godt fortsette med å lese om svartebokpresten Ulstadius Ugge som solgte sjelen sin til djevelen. Fauskanger leker i Skarlagenssalen med krimgrøssjangeren og boka kan vel egentlig leses som en kjærlighetserklæring til krimgrøsseren og til André Bjerke.

 

 

 

Henry James: Tommeskruen. Henry James var veldig glad i spøkelseshistorier og Tommeskruen, eller The Turn of the Screw som boka heter på engelsk, er en av hans mest kjente fantastiske fortellinger. I denne boka er det to barn som er vitner til det overnaturlige, men leseren kan ikke være sikker på om ondskapen barna tiltrekkes av er virkelig, eller om spøkelset har sin opprinnelse i guvernantens, altså fortellerens, oppildnede fantasi. En høyt elsket skatt i engelsk litteratur. Boka kan du lese helt gratis i Bokhylla (norsk) eller i Gutenberg (på engelsk).

 

 

Nikolaj Gogol: Portrettet. Gogol har jeg elsket siden jeg leste Portrettet, en av hans Peterburgnoveller, for over 20 år siden. Portrettet er ei kunstnerfortelling og handler om kunstmaleren som forhekses av et portrettmaleri og skusler bort talentet sitt for å skape seg en karriere som portrettmaler. Gogol er Russlands svar på Edgar Allan Poe og fortellingene hans er virkelig gode. Peterburgnoveller kan du lese gratis i Bokhylla.no.

 

 

 

Atle Hansens Svartedalen er en eminent grøsser for barn og ungdom i alderen 9-16 år. Svartedalen er ei kjekk lita bok som du leser på en time eller to sammen med barnet ditt. Hansen henter motiver fra spøkelseshistoriene og fra norsk folketro, og fordi myter og overtro kombineres med en jeg-forteller som ikke helt vet hvordan han skal tolke hendelsene, skapes en nerve som opprettholdes gjennom hele historien.

 

 

 

Yrsa Sigurđardottir: Jeg vet hvem du er. En uhyggelig krimgrøsser med en skikkelig kul vri på slutten. Islandske Yrsa Sigurđardottir er et must for deg som liker et skikkelig grøss. Her er to historier vevet sammen, en forsvinningssak viser seg etterhvert å ha forbindelse med uhyggelige ting som skjer på det nedlagte fiskeværet Hesteyri. Denne boka må du ikke lese alene i høstmørket….

 

 

 

Øystein Stene: Zombie nation. Av nye norske romaner innen sjangeren vil jeg anbefale Øystein Stenes Zombie nation. Her er det zombien som er hovedperson. Boka er ikke spesielt skummel, blodig er den heller ikke. Den kan faktisk leses av alle, også av de av dere som ikke er spesielt glad i zombieromaner. Boka forteller historien til zombien Johannes van der Linden, og inkorporert i historien finner vi alle zombiemytene og en rekke konspirasjonsteorier. Identitet er et stikkord her.

 

 

 

Lajla Rolstad: Nekronauren. Til slutt vil jeg anbefale Nekronauten, en blanding av steampunk og kriminalitteratur. Boka forteller om grossereren hvis lik er i en så ille forfatning i dødsøyeblikket at man nesten må anta at han har vært død lenge, kanskje til og med mens han var i live. En annerledes fortelling om levende døde…

 

 

 

 

Selvfølgelig må du lese Frankenstein, Dracula, Dr. Jekyll og Mr. Hyde og Bildet av Dorian Gray også. Men de er så selvsagte at jeg ikke har orket å ta dem med…

 

Ti attributter og lyter i kriminallitteraturen

Det er kanskje ikke helt politisk korrekt å bruke betegnelsen lyte på laster og skavanker, likevel synes jeg at det er betegnende på den klassiske krimheltens skjønnhetsplett. Kriminallitteraturen er full av helter med lyter, og de klassiske heltene er ofte også utstyrt med attributter. Mens lytene gjør heltene mer menneskelig, er attributtene i klassisk krim med på å skape den eksentriske karakteren. Under er et knippe eksempler:

 

Sherlock Holmes er som alle sikkert husker narkoman, han bruker kokain intravenøst. Attributtet hans er først og fremst stradivariusen. Også røyker han pipe.

 

 

 

 

 

Asbjørn Krag er i Jernvognen en gåtefull mann med skallet isse og et sarkastisk gjennomborende blikk. Som den klassiske detektiven han er, er han selvsagt utstyrt med et atributt. Han spiller riktignok ikke på noen stradivarius, men bruker lorgnett. Som Sherlock Holmes er han en forkledningskunstner.

 

 

 

 

Hercule Poirot er liten av vekst, har eggeformet hode og en velstelt mustasje som han stadig ordner på. Poirot snakker flytende engelsk, men har lagt seg til en bred aksent for at folk skal se ned på ham. Poirot er halt og bruker stokk på grunn av en skade han pådro seg under første verdenskrig. Også har han lakksko.

 

 

 

 

Herb Eccles, hjelperen til politimannen Eddie Chavez og den virkelige detektiven i Hillary Waughs Rik mann, død mann, har som den hardkokte helten han er, hardkokte lyter: Ikke bare drikker han, han er også usedvanlig feit.

 

 

 

 

Den omgjengelige oppdagelsesbetjenten Webster hos Arthur Omre er flintskallet. Særegenheten hans er en forkjærlighet for trikker. Webster er en heftig tilhenger av trikkelinjer fra Oslo til Hammerfest.

 

 

 

 

Gaston Leroux’ Rouiltabille har et hode så rundt som ei biljardkule. Blir han opphisset, blir ansiktet i det kulerunde hodet knallrødt og øynene buler ut. Rouiltabille, som er kallenavnet hans, betyr trill kula mi.

 

 

 

 

 

Harry Hole er som alle sikkert husker alkoholiker. Spesielt eksentrisk er han ikke, som helten i den hardkokte romanen er han heller en typisk antihelt.

 

 

 

 

 

Tom Egelands krimhelt Bjørn Beltø er en lettere nevrotisk albino. Usikker som han er, er han usedvanlig klønete når det kommer til damer…

 

 

 

 

 

Hans Olav Lahlums Patricia Louise I. E. Borchmann, Kolbjørn «K2» Kristiansens hemmelige rådgiver, er en klassisk lenestolsdetektiv. hun sitter nemlig i rullestol.

 

 

 

 

 

Frode Granhus’ godmodige helt Rino Carlsen er en av mine absolutt favoritter. Lytet hans er morsomt nok hockeysveis, mens attributtet, det er treskoene.

 

 

 

 

 

Dette er hva jeg kom på i farta. Kommer du på gode eksempler fra andre kriminalromaner? Bruk kommentarfeltet under eller lag din egen bloggpost 🙂

Kari

Tidenes beste kriminalromaner

For ei tid tilbake oppfordret jeg deg til å være med å kåre tidenes beste kriminalromaner ved å sende inn liste over de ti beste kriminalromanene du har lest. Jeg fikk ikke inn så mange svar: Tidspunktet er antakelig feil, i tillegg vil jeg tro at mange synes det er vanskelig å rangere krimfavorittene sine. En av de få som har sendt inn liste over sine favoritter, er Berit. Hun har i tillegg skrevet en veldig bra bloggpost om sine favoritter. Innlegget hennes kan du lese her.

Jeg kan dessverre ikke sette opp noen ordentlig liste med de få svarene jeg har fått inn. Men jeg har ikke gitt opp topplista, på ingen måte! For å få den til, ser jeg meg imidlertid nødt til å endre litt på spillereglene. Altså. I tiden fremover kommer jeg med jevne mellomrom til å oppdatere topplista, samtidig som jeg skal forsøke å si noe om ei av bøkene som ligger på toppen. Underveis holder jeg åpent for stemmegivning, og jeg håper at så mange som mulig hiver seg med og stemmer. Har du ikke ti favoritter, fører du opp så mange du har. Du kan stemme her.

Den foreløpige topplista ser slik ut, med poengsum til høyre. Heretter kommer hver bokstemme til å få ett poeng, og synes du bøkene på toppen har for mange poeng, får du la være å stemme på dem.

 

 

 

 

 

 

 

1. John Dickson Carr: Sort messe (30)
2. Bernhard Borge (André Bjerke): Døde menn går i land (18)
3. H.K. Fauskanger: Skarlagenssalen (15)
4. Umberto Eco: Rosens navn (15)
5. Bernhard Borge (André Bjerke): De dødes tjern (13)
6. Dashiell Hammet: Malteserfalken (12)
7. Agatha Christie: Mord på orientekspressen (10)
8. Sjövall og Wahlöö: Udyret fra Säffle (9)
9. John le Carré: Spionen som kom inn fra kulden (9)
10. Bernhard Borge: Enhjørningen (8)
11. Stein Riveron (Sven Elvestad): Jernvognen (8)
12. Dorothy L. Sayers: Dødsklokkene (7)
13. Raymond Chandler: Den lange søvnen (7)
14. Kurt Aust: Vredens dag (6)
15. Gunnar Staalesen: Falne engler (6)
16. John Dickson Carr: Dødstånet (5)
17. Agatha Christie: Og dermed var det ingen (5)
18. Sjövall og Wahlöö: Døden tar buss (5)
19. Tom Egeland: Sirkelens ende (4)
20. John le Carré: Muldvarpen (4)
21. Henning Mankell: Den hvite løvinnen (4)
22. Arthur Conan Doyle: En studie i rødt (4)
23. Håkon Nesser: Menneske uten hund (3)
24. John Ajvide Lindqvist: Menneskehavn (3)
25. Yrsa Sigurdardottir: Jeg vet hvem du er (2)
26. Stieg Larsson: Menn som hater kvinner (2)
27. Sigrun Christiansen: Bortreist på ubestemt tid (2)
28. Dan Brown: Engler og demoner (1)
29. Maurits Hansen: Mordet på maskinbygger Roolfsen (1)
30. Jo Nesbø: Snømannen (1)
31. Agatha Christie: Doktoren mister en pasient (1)

 

 

H. K. Fauskanger: Skarlagenssalen eller Det røde rom gjengitt etter Oskar Prods Brattenschlags etterlatte nedtegnelser

Som du ser av lista over, ligger H. K. Fauskangers Skarlagenssalen på en foreløpig tredjeplass. Vel fortjent, spør du meg. Helge Kåre Fauskanger (f. 1971) er forfatter og filolog. Han har studert hebraisk, gresk, koptisk og religionsvitenskap, og han debuterte i 2009 med den satiriske romanen Fullmåne over Uroba. I 2012 kom hans første kriminalroman, Sherlock Holmes-pastisjen Skrinet. I fjor kom den frittstående oppfølgeren Skarlagenssalen. De to kriminalromanene har samme forteller, Oskar Prods Brattenschlag.

Skarlagenssalen er en kriminalroman i André Bjerkes ånd, hvor hendelsene balanserer på grensen mellom det naturlige og det overnaturlige. Som i Bjerkes bøker, tar også Fauskangers Skarlagenssalen utgangspunkt i et gammelt sagn, og mens Bernard Borge fungerer som forteller, forfatter og/eller utgiver i Bjerkes romaner, er Fauskangers Brattenschlag forteller og forfatter i Skarlagenssalen. Jeg skal ikke si så mye mer om Skarlagenssalen enn at den er uhyre bra. Den er faktisk vellykket både som kriminalroman og fantastisk fortelling. Selv om boka kan karakteriseres som krimgrøsser, er den likevel ikke spesielt skummel. Den er faktisk mer humorisisk, noe som skyldes forfatteren lek med den gamle krimgrøssjangeren. Liker du André Bjerkes bøker, vil du helt sikkert glede deg over Fauskangers Skarlagenssalen også. Høres dette spennende ut? Jeg har skrevet en litt nerdete anmeldelse av boka her.

CWAs liste over tidenes hundre beste kriminalromaner ser slik ut. Det vi skal forsøke å få til her her, er ei liste som er mer representativ for norske forhold. Bli med og stem da vel på http://karibb.polldaddy.com/s/tidenes-beste-kriminalromaner

Ti klassikere jeg har lyst til å lese

Det går trått med lesinga for tida og enda verre går det med blogginga. Så ille er det imidlertid ikke at jeg ikke har latt meg inspirere av Julie til å tråkle sammen ei liste over klassikere jeg burde ha lest, eller rettere sagt har lyst til å lese.

 

 

 

 

 

 

1. Slottet i Otronto av Horace Walpole

Jeg har skrevet hovedoppgave om fantastisk litteratur, lest hauger og dunger av fantastiske fortellinger, men Slottet i Otronto har jeg ikke lest. Jeg lurer stadig på hvorfor den ikke er oversatt til norsk?

2. Mansfield Park av Jane Austen

Jeg er veldig glad i Jane Austen, men har ennå ikke lest Mansfield Park. Boka ligger i bokhylla.no, så jeg har egentlig ingen unnskyldning for ikke å ha lest den.

3. Kater Murrs refleksjoner og livsanskuelser av E.T.A. Hoffmann.

Djevelens eliksirer har jeg lest to ganger, og jeg kommer sikkert til å lese den en tredje gang. Kater Murr har jeg imidlertid ikke lest. Skulle ønske at den ble gjenoversatt til norsk og at Nasjonalbiblioteket digitaliserte den gamle oversettelsen.

4. Månesteinen eller Den hvite dame av Wilkie Collins

Jeg har lest Poes kriminalfortellinger, Doyles kriminalromaner, men ingenting av Wilkie Collins. Det må jeg få gjort noe med snart!

5. Idioten av Fjodor Dostojevskij

Dostojevskij er et must, og paranoiaromanen Dobbeltgjengeren er en favoritt sammen med Brødrene Karamasov. Jeg burde imidlertid absolutt ha lest Idioten. Jeg har lydfila liggende på iPoden min, så noen unnskyldning for ikke å ha lest den har jeg ikke, bortsett fra at den varer og varer og varer. Og selv om det er ei god nok unnskyldning for meg, er den vel ikke helt allment akseptert…

6. Kosakkene av Lev Tolstoj

Kosakkene plukket jeg frem på biblioteket i dag, men jeg klarte å glemme den igjen sammen med Vladimir Sorokins Snøstormen, som jeg hadde tenkt å skrive en ultrakort anmeldelse av. Anmeldelsen kommer likevel, Kosakkene får vente.

7. Vidunderlige nye verden av Adous Huxley.

Etter planen skulle jeg egentlig ha lest Vidunderlige nye verden allerede som del av et leseprosjekt. Men hele prosjektet strandet i Katie Kitamuras Inn i skogene, som tok knekken på leselysta og som jeg aldri klarte å fullføre…

8. Lord Peter og giftpennen av Dorothy L. Sayers

Dødsklokkene av Dorothy L. Sayers er en av de beste kriminalromanene jeg noensinne har lest, så jeg skal absolutt lese flere av romanene hennes.

9. Jorge Luis Borges’ Samlede fiksjoner

Labyrinter er noe av det mest fascinerende jeg noensinne har lest, så jeg har veldig lyst til å lese Borges Samlede fiksjoner.

1. Ivo Andrić Broen over Drina

Broen over Drina av Ivo Andić har jeg hatt lyst til å lese siden jeg leste Téa Obrechts Tigerens kone. Boka er tilgjengelig i bokhylla.no.

Hvilke klassikere har du lyst til å lese?

I tillegg til Julie, har også Beathe, Elida og Ann Helen laget liste 🙂

Vil du være med å lage liste over tidenes beste kriminalromaner?

Da jeg for ei stund siden delte CWAs liste over tidenes hundre beste kriminalromaner, ble jeg så grundig slått av sjefen min at selvbildet mitt holdt på å bli helt ødelagt. Jeg ble slått med hele 52 romaner og jeg innser at jeg aldri kommer til å ta igjen det forspranget. For moro skyld har jeg heller tenkt å lage ny liste. En egoistisk grunn? Joda, helt klart, men så er heller ikke det den egentlige grunnen til at jeg ønsker å lage ny liste. CWAs liste er fra 1990, den inneholder ingen norske titler og har for stor opphopning av enkeltforfattere. Lista er rett og slett ikke lenger så veldig representativ, og har vel egentlig heller aldri vært det sett fra et norsk ståsted…

Jeg håper selvsagt at DU vil være med på å lage ny liste ved å stemme frem dine favoritter. Skriv opp det du mener er tidenes ti beste kriminalromaner i kommentarfeltet under, på skjemaet under, eller send mail til karibrendenbech@gmail.com. Lista skal rangeres, så det er viktig at favoritten din står øverst. Jeg holder åpent for stemming ut juni.

GÅ RETT TIL UNDERSØKELSEN HER!

 

Under er mine favoritter:

1. John Dickson Carr: Sort messe
2. Bernhard Borge: Døde menn går i land
3. H. K. Fauskanger: Skarlagenssalen
4. Dorothy L. Sayers: Dødsklokkene
5. Dashiell Hammet: Malteserfalken
6. Umberto Eco: Rosens navn
7. Arthur Conan Doyle: En studie i rødt
8. John Ajvide Lindqvist: Menneskehavn
9. Sigrun Christiansen: Bortreist på ubestemt tid
10. Agatha Christie: Doktoren mister en pasient

 

BBCs topp hundre

BBCs klassikerliste begynner å dra på årene. Da den ble publisert, mente BBC at gjennomsnittsleseren bare har lest 6 av bøkene på lista. Jeg har heldigvis lest litt flere enn som så, og mange av de som jeg ikke har lest, står på leselista mi. Jeg har lest bøkene med uthevet skrift.

 

 

 

 

 

1. Pride and Prejudice – Jane Austen
2. The Lord of the Rings – JRR Tolkien
3. Jane Eyre – Charlotte Bronte
4. Harry Potter series – JK Rowling
5. To Kill a Mockingbird – Harper Lee
6. The Bible
7. Wuthering Heights – Emily Bronte
8. Nineteen Eighty Four – George Orwell
9. His Dark Materials – Philip Pullman
10. Great Expectations – Charles Dickens
11. Little Women – Louisa M Alcott
12. Tess of the D’Urbervilles – Thomas Hardy
13. Catch 22 – Joseph Heller
14. Complete Works of Shakespeare
15. Rebecca – Daphne Du Maurier
16. The Hobbit – JRR Tolkien
17. Birdsong – Sebastian Faulks
18. Catcher in the Rye – JD Salinger
19. The Time Traveller’s Wife – Audrey Niffenegger
20. Middlemarch – George Eliot
21. Gone With The Wind – Margaret Mitchell
22. The Great Gatsby – F Scott Fitzgerald
23. Bleak House – Charles Dickens
24. War and Peace – Leo Tolstoy
25. The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams
26. Brideshead Revisited – Evelyn Waugh
27. Crime and Punishment – Fyodor Dostoyevsky
28. Grapes of Wrath – John Steinbeck
29. Alice in Wonderland – Lewis Carroll
30. The Wind in the Willows – Kenneth Grahame
31. Anna Karenina – Leo Tolstoy
32. David Copperfield – Charles Dickens
33. Chronicles of Narnia – CS Lewis
34. Emma – Jane Austen
35. Persuasion – Jane Austen
36. The Lion, The Witch and The Wardrobe – CS Lewis
37. The Kite Runner – Khaled Hosseini
38. Captain Corelli’s Mandolin – Louis De Berniere
39. Memoirs of a Geisha – Arthur Golden
40. Winnie the Pooh – AA Milne
41. Animal Farm – George Orwell
42. The Da Vinci Code – Dan Brown
43. One Hundred Years of Solitude – Gabriel Garcia Marquez
44. A Prayer for Owen Meaney – John Irving
45. The Woman in White – Wilkie Collins
46. Anne of Green Gables – LM Montgomery
47. Far From The Madding Crowd – Thomas Hardy
48. The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood
49. Lord of the Flies – William Golding
50. Atonement – Ian McEwan
51. Life of Pi – Yann Martel
52. Dune – Frank Herbert
53. Cold Comfort Farm – Stella Gibbons
54. Sense and Sensibility – Jane Austen
55. A Suitable Boy – Vikram Seth
56. The Shadow of the Wind – Carlos Ruiz Zafon
57. A Tale Of Two Cities – Charles Dickens
58. Brave New World – Aldous Huxley
59. The Curious Incident of the Dog in the Night-time – Mark Haddon
60. Love In The Time Of Cholera – Gabriel Garcia Marquez
61. Of Mice and Men – John Steinbeck
62. Lolita – Vladimir Nabokov
63. The Secret History – Donna Tartt
64. The Lovely Bones – Alice Sebold
65. Count of Monte Cristo – Alexandre Dumas
66. On The Road – Jack Kerouac
67. Jude the Obscure – Thomas Hardy
68. Bridget Jones’s Diary – Helen Fielding
69. Midnight’s Children – Salman Rushdie
70. Moby Dick – Herman Melville
71. Oliver Twist – Charles Dickens
72. Dracula – Bram Stoker
73. The Secret Garden – Frances Hodgson Burnett
74. Notes From A Small Island – Bill Bryson
75. Ulysses – James Joyce
76. The Bell Jar – Sylvia Plath
77. Swallows and Amazons – Arthur Ransome
78. Germinal – Emile Zola
79. Vanity Fair – William Makepeace Thackeray
80. Possession – AS Byatt
81. A Christmas Carol – Charles Dickens
82. Cloud Atlas – David Mitchell
83. The Color Purple – Alice Walker
84. The Remains of the Day – Kazuo Ishiguro
85. Madame Bovary – Gustave Flaubert
86. A Fine Balance – Rohinton Mistry
87. Charlotte’s Web – EB White
88. The Five People You Meet In Heaven – Mitch Albom
89. Adventures of Sherlock Holmes – Sir Arthur Conan Doyle
90. The Faraway Tree Collection – Enid Blyton
91. Heart of Darkness – Joseph Conrad
92. The Little Prince – Antoine De Saint-Exupery
93. The Wasp Factory – Iain Banks
94. Watership Down – Richard Adams
95. A Confederacy of Dunces – John Kennedy Toole
96. A Town Like Alice – Nevil Shute
97. The Three Musketeers – Alexandre Dumas
98. Hamlet – William Shakespeare
99. Charlie and the Chocolate Factory – Roald Dahl
100. Les Miserables – Victor Hugo