Annet

Medrivende og vakker eller lettvekter med vaselin på linsa? Analyse av fem bokanmeldelser i norske medier

9788215005812_Hagen”Full enighet om litterær kvalitet vil aldri forekomme, heller ikke blant spesialister”, sier Erik Bjerk Hagen i boka Litteraturkritikk (Hagen 2004:16). Eksempler på dette finner vi overalt i bokbransjen. Eksempelvis ble Frode Granhus’ siste kriminalroman Kistemakeren (2015) nominert til Brageprisen, men nullet i Kulturrådet. Dagsavisen kaller Dan Browns Inferno ”En sikker Dan Brown-suksess” (Steinkjer 2013), mens Adresseavisen skilter med overskriften ”Mer gjesp enn inferno” (Hoel 2013). Hvordan kan én og samme bok vurderes så forskjellig? Dette skal jeg undersøke i denne artikkelen. Etter hvilke kriterier bedømmes ei bok? Er det ulike kriterier som vektlegges når konklusjonene blir så forskjellige, eller har det bare med smak og forventning å gjøre? For å finne ut av dette skal jeg se på fem anmeldelser av fjorårets Pulitzervinner, Anthony Doerrs Alt lyset vi ikke ser (2015). Anmeldelsene er hentet fra Nrk bok, Aftenposten, Fædrelandsvennen, VG og Klassekampen. Som teoretisk perspektiv støtter jeg meg til Per Thomas Andersens ”Kritikk og kriterier” (1987) og Erik Bjerck Hagens Litteraturkritikk (2004).

 

Teoretisk perspektiv

At kvalitetsforståelsen er så forskjellig, er i og for seg ikke så rart. Som Atle Christiansen sier i Kritikarboka (2010), finnes ikke kvaliteten ”i boka aleine, men i møtet mellom lesar og bok. Litterær kvalitet er ikkje fast og urokkeleg. For det første endrar han seg frå lesar til lesar, og for det andre endrar han seg over tid” (Christiansen 2010:61). Under renessansen søkte man f.eks. tilbake til antikkens idealer, etikk, erkjennelse og estetikk sto i høysetet, mens romantikerne forbandt kvalitet med originalitet. Den historisk-biografiske skolen var opptatt av innhold, formalistene av form. Strukturalistene konsentrerte seg om strukturer og mønstre, mens de leserorienterte retningene så på leserens bakgrunn og forståelseshorisont (Naper 1994:14-17).

Det finnes ingen normer for kvalitet, bare symptomer, sier Erick Bjerk Hagen i boka Litteraturkritikk (2004). Vi kan aldri være sikker på at det vi opplever faktisk er kvalitet, opplevelsen kan fort falme. På samme måte kan det hende at den boka som i utgangspunktet ikke gjorde noe inntrykk, sitter i oss mange år. Symptomer er forræderske, men er alt vi har. Hagen lister i boka si opp syv symptomer på kvalitet: en fysisk reaksjon, det verket som lar seg beskrive godt, er godt, at flere er enige i bedømmelsen din er en indikasjon på en riktig vurdering, at verket holder seg over tid, at boka har fått betydning i livet ditt, språklig kvalitet, og sist, men ikke minst originalitet og skjønnhet (Hagen 2004:25-31). Hagens symptomer bygger til dels på kvalitetskriteriene som Per Thomas Andersen lanserte i tidsskriftet Vinduet i 1987. De er som følger:

  • Moralsk/politisk kriterium er utsagn som gir teksten politisk, moralsk eller sosial verdi. ”Det ligger en holdning i teksten, og denne blir gjenstand for litteraturkritikerens vurdering” (Andersen 1987:18). Moralsk/politisk kriterium sier ikke noe om kvaliteten på teksten, bare at den er viktig eller uviktig.
  • Kognitivt kriterium sier noe om tankekraften bak teksten, dens intellektuelle nivå. Verket vurderes her på kognitivt grunnlag (Andersen 1987:19).
  • Generisk kriterium tar for seg forhold som ligger forut for teksten: tradisjon, litteraturhistorisk sammenheng, påvirkning, originalitetsproblematikk og intensjon (Andersen 1987:21).
  • Estetisk kriterium rommer tre tekstlige kriterier. Kompleksitet er det motsatte av entydighet, som i endimensjonale tekster og formellitteratur. En kompleks tekst har flere lag og fortolkningsnivåer. Integritet er et helhetskriterium som handler om summen mellom enkeltfaktorer og helheten, mens intensitet kan forstås som ”tekstens evne til å holde på leseren” (Andersen 1987:22-24).
  • Affektivt kriterium, som egentlig ikke er noe kriterium, handler om å respondere i affektasjon. Affektive kriterier skjules gjerne i stilen, som ironi, sarkasmer, patos eller en nedlatende sjargong. Affektivt kriterium brukes ofte for å fastslå tekstens kvalitet på grunnlag av dens moralske eller politiske innhold, via affektasjon (Andersen 1987:25).

 

Verdig Pulitzervinner?

Alt_Lyset_Vi_Ikke_Ser_litenI fjor stakk Anthony Doerrs Alt lyset vi ikke ser av med Pulitzerprisen, en av USAs mest prestisjetunge priser. Pulitzerprisen er amerikanske journalisters pris, og i statuttene står det at skjønnlitteraturprisen skal gå til en amerikansk forfatter, fortrinnsvis en som skriver om amerikanerens liv (Administration of the prizes). Fjorårets Pulitzervinner har fått blandet mottakelse her hjemme. Klassekampen kaller boka ”en krigsfilm i romanform, med vaselin på linsa” (Øverland 2015). ”Skjønnhet tross mørke” (Kubens 2015) og terningkast 6 er dommen fra Fædrelandsvennen. Mellom de to ytterpunktene finner vi VG som kaller boka en medrivende og rørende krigshistorie og som triller terningkast 5 (Egeland 2015), NRK som synes at boka er overraskende lite original til Pulitzervinner å være (Straume 2015), og Aftenposten som plasserer den i lettvekterklassen (Prinos 2015).

I Alt lyset vi ikke ser møter vi den franske jenta Marie-Laure og den tyske gutten Werner, som vi følger i årene før og under andre verdenskrig. Werner er oppvokst på barnehjem, han er ekstremt opptatt av radioer og uhyre intelligent. Han unngår dermed skjebnen til de andre barna, som ender i gruvene, og kommer inn på en NPEA-skole – en nasjonalsosialistisk skole hvis mål er å oppdra en ny generasjon politiske, militære og administrative ledere i Nazityskland. Skyld blir dermed et sentralt motiv i fortellinga. Marie-Laure er blind. Hun vokser opp sammen med faren sin i Paris, men må flykte med ham til grandonkelen i Saint-Malo når krigen bryter ut. Med seg har de en verdifull edelsten. Denne edelstenen er sammen med grandonkelens radiosendinger limet i fortellinga, og det som til slutt tvinger de to separate fortellingene sammen i en grande finale, under de alliertes bombing av Saint-Malo.

 

Med vaselin på linsa

Janneken Øverland legger ikke skjul på at hun ikke liker Alt lyset vi ikke ser. Hun åpner litt nedlatende, i affekt, og hevder at boka ”har alt en episk roman trenger: hav, død og kjærlighet. Mest død. Den foregår stort sett i den lille franske kystbyen Saint-Malo, eller for å herme forfatterens stil, i ”kystperlen” Saint-Malo” (Øverland 2015). Deretter sveiper Øverland innom generisk kriterium, fastslår at boka ”ble en av fjorårets overraskende, litterære bestselgere” (Øverland 2015), og konstaterer deretter litt hånlig bokas kognitive verdi: den inneholder ”mange bestselgeringredienser: en dose krig, historiske omgivelser, litt mystikk, rørende skjebner, foreldreløse barn, et drag av nostalgi” (Øverland 2015). Hva det er som gjør boka så endimensjonal, altså boka vurdert etter estetisk kriterium, kompleksitet, sier Øverland ikke noe om, annet enn at ”personkarakteristikkene er dratt helt ut mot det unike” (Øverland 2015), og hun antyder vel også at personene enten er gode eller onde.

Estetisk kriterium, integritet, er Øverland også innom. Hun rekonstruerer fabelen, det kronologisk ordnede handlingssammendraget: Handlinga foregår i hovedsak i årene mellom 1934 og 1944, og boka avslutter med et ”bittersweet og vedmodig ”hvordan det gikk” til slutt” (Øverland 2015). Hun finner kronologien, eller rettere sagt mangelen på sådan, lett kryptisk. Øverland bruker nokså mye plass på moralsk/politisk kriterium, noe som i og for seg ikke er så rart, siden anmeldelsen er skrevet for Klassekampen. Også her får boka mye pepper. Det ideologiske er fraværende. Boka handler om personer, ikke om idéer, historiske hendelser eller politikk. Den tar ikke for seg det tragiske eller politiske aspektet ved de alliertes bombing av Saint-Malo. Etiske problemstillinger, god versus ond, behandles kun på personnivå. Det hjelper ikke at den verdifulle edelstenen som tiltrekker seg den onde tyskeren, plasseres i historien. Det gir fortellinga et eventyrlig drag som står i kontrast til krigens redsler, og som gjør at historien blir for nostalgisk og romantisk. Her beveger vi oss nok en gang over i Andersens integritets- eller helhetskriterium: Det blomstrende, adjektivtunge språket og nostalgien står i kontrast til krigs-problematikken og gjør krigen og storpolitikken til ”muzak, på smakløst vis” (Øverland 2015).

Øverland konkluderer med at Alt lyset vi ikke ser er en uviktig roman, og går dermed ikke i den fella Andersen advarer mot, nemlig å bestemme tekstens litterære eller estetiske kvalitet på bakgrunn av moralsk/politisk kriterium. Imidlertid konstaterer hun lettere ironisk at vi her beveger oss over mot underholdningslitteraturen. Alt lyset vi ikke ser er ”en krigsfilm i romanform, med vaselin på linsa” (Øverland 2015). Øverland har mange gode argumenter i anmeldelsen sin. Imidlertid tjener ikke den affektive, ironiske tonen anmeldelsen til fordel. Som Toril Moi sier i Språk og oppmerksomhet (2013) avslører ordvalget både noe om den som ser og det den ser, og hun understreker samtidig viktigheten av å rette et rettferdig, men kjærlig blikk mot virkeligheten og finne et språk som utrykker det som blikket ser:

Målet er å se det vanlige og det hverdagslige med et nytt blikk: å bruke oppmerksomheten til å oppdage det som ligger i dagen, men som vi likevel overser. Målet er også å utvikle evnen til å gripe det vanskelige ved virkeligheten, det vi ellers hopper over, det vi egentlig verken orker eller har lyst til å bruke oppmerksomhet på. Målet er å unngå å skape et skarpt skille mellom litteraturen, det dagligdagse og det politiske (Moi 2013:5).

Øverland hadde absolutt tjent på å bruke et rettferdig og kjærlig blikk. Brillene hun leser med fører til at hun forenkler og lukker teksten for andre nivåer og lesemåter, i stedet for å åpne den, som Andersen (1987:22) anbefaler at man gjør.

 

Medrivende og rørende krigshistorie

Det er en helt annen tone i Tom Egelands anmeldelse i VG. Egeland starter med en relativ lang parafrase av handlinga, og går rett over på estetisk integritet, eller helhetskriteriet, som han bruker forholdsvis mye plass på.

Anthony Doerr gjør flere spennende grep i fortellerstrukturen. Kapitlene er ekstremt korte, men de er vevet så godt sammen at tempoet ikke gjør lesingen stakkato. En roman på 634 sider kan knapt kalles kortprosa, men enkeltvis fremstår kapitlene som brokker i en mosaikk (Egeland 2015).

Deretter går Egeland videre til kronologien, som han i motsetning til Øverland ikke finner kryptisk. Handlinga utspiller seg i tidsperioden mellom 1934 og 2014, men historien starter 8. august 1944. Han går så over på det generiske, og forsøker å plassere boka i en litterær tradisjon. For å gjøre det bruker han estetisk kriterium, integritet. ”Den episke, dramatiske og fargerike fortellerstrukturen – som fører frem til et forventet og selvsagt klimaks” (Egeland 2015), gjør det lett å plassere boka i kategorien underholdningslitteratur, men den litterære atmosfæren og det særegne språket taler i mot. Egeland karakteriserer språket som annerledes, om ikke eksperimentelt. Det er korthugd og fortettet, ofte blomstrende. Han hopper videre til metaforer og språkbilder, før han sveiper over estetisk kriterium, intensitet, som handler om tekstens evne til å holde på leseren. Er boka kanskje for lang med sine 634 sider?

Det kognitive, tankekraften bak teksten, nevnes i forbifarta: ”Romanen er nok altfor episk, spennende og underholdende til å bli tatt alvorlig av det finlitterære etablissement” (Egeland 2015), men det synes Egeland at vi kan blåse i hvis vi liker godt fortalte og velskrevne historier, og her er vi over i det estetiske igjen. Egeland avslutter sin anmeldelse med et kroppslig perspektiv – et av Hagens kriterier – og sier at vi kommer til å lukke boka ”med et tilfreds sukk og et bedrøvet lite smil om munnen” (Egeland 2015 ) hvis vi liker denne typen fortellinger. Helt til slutt følger litt informasjon om forfatteren og boka, et generisk kriterium. Egelands leser boka med helt andre briller enn Øverland. Det kognitive er i hans anmeldelse underordnet den estetiske intensiteten, boka er spennende og underholdende. Det moralsk/politiske får heller ingen plass, og han gir Alt lyset vi ikke ser terningkast 5.

 

Overraskende lite original Pulitzervinner

Anne Cathrine Straumes anmeldelse i NRK bok er skrevet i lys av at boka vant Pulitzerprisen, og fordi hun leser med Pulitzerbriller bruker hun mye plass på det generiske aspektet, faktorer som ligger utenfor selve teksten. Hun nevner at Alt lyset vi ikke ser ble kåret til beste bok i en rekke amerikanske aviser og tidsskrifter, og sikkert kan bli en storslått Hollywoodfilm. Imidlertid spør hun seg om den er en verdig Pulitzervinner. Straume sveiper innom statuttene for prisen, som sier at den skal gå til en amerikansk forfatter som fortrinnsvis skriver om amerikanske liv, noe denne boka ikke gjør. Hun synes  Alt lyset vi ikke ser minner om fjorårets vinner, Donna Tartts Stillitsen, og fastslår samtidig at Cormac McCarthys Veien, en tidligere Pulitzervinner, er langt bedre.

Straume bruker relativt mye plass på det estetiske. I forbindelse med bokas kompleksitet brukes vendinger som ”full av klisjéer” og bekreftelser av ”forutinntatte oppfatninger” (Straume 2015). Imidlertid har Alt lyset vi ikke ser en del interessante karakterer, med unntak av de som er endimensjonale i fremstillinga. Integritets eller helhetsprinsippet er hun også innom: Boka veksler i korte kapitler mellom to fortellere. Historien fortelles ikke kronologisk, og spenner fra 1934-2014. Boka er snedig komponert, men hverken språket eller formen er original. Også tekstens intensitet nevnes. Historien er underholdende og fortalt med innlevelse.

Straume sier i grunnen mye av det samme som Øverland, men teksten hennes er kjemisk fri for affektasjon og arroganse. Straume fremhever tvert imot både det positive og det negative, og hun konkluderer på grunnlag av generiske, kognitive og estetiske kriterier:

Vel er romanen godt uttenkt, nydelig puslet sammen og fortalt med innlevelse og inderlige ambisjoner. Men den er verken original eller utfordrende på noe vis, det være seg i innhold, språk eller form. Derimot er den full av klisjéer à la den blinde ser mer enn den seende, eller det gode barnet som via faglige ambisjoner lokkes ut i det onde (les nazistenes myrderier) får sjansen til å gjøre godt igjen når alt kommer til alt (Straume 2015).

I likhet med Øverland er også Straume opptatt av bokas kognitive kvalitet. Alt lyset vi ikke ser har alt: Krig, kjærlighet, fascinasjon for fortellinger og jakten på en diamant. Det er ei bok som er lett å sluke. Den er underholdende, men ikke utfordrende. Den ”glir lett inn og litt for lett forbi” (Straume 2015). Hun får assosiasjoner til underholdningslitteraturen. Straume savner mer motstand i teksten.

 

Skjønnhet tross mørke

Fædrelandsvennens anmeldelse er veldig ulik de andre. Valerie Kubens bruker ganske mye plass på parafrasen, og er så vidt innom det estetiske, i det hun slår fast at fortellinga ikke er kronologisk, vi begynner med slutten. Vi følger de to hovedpersonene annethvert kapittel, historien er sterk og bevegende. Resten av anmeldelsen handler nesten utelukkende om bokas skjønnhet. ”Dette er noe så uvanlig som en vakker krigsbok”, sier Kubens (2015). Å si at boka er uvanlig er egentlig det samme som å si at den er original, som er et generisk kriterium. I Hagens sjuende symptom på kvalitet, som er oppsummerende, forbindes originalitet med annerledeshet og fremmedhet. ”Vi visste ikke at det var mulig å skrive helt på denne måten” (Hagen 2004:30). Vi føler oss personlig hilset av det store verket, det er skjønt. Her settes det ”likhetstegn mellom det klassiske begrepet skjønnhet og det mer moderne (og nøytrale) kvalitet” (Hagen 2004:31), og skjønnhet som kvalitet kan vel i denne sammenhengen tolkes som estetisk integritet. Uansett er det denne formen for kvalitet Kubens vektlegger: Selv om boka handler om krig og grusomhet, er det ”ikke det forferdelige eller mørke som holder fortellinga oppe, men små glimt av skjønnhet” (Kubens 2015). Det skjønne forbinder hun med lys, med kunst, musikk og naturfag:

Lys og mørke er gjennomgangsord i boka, både konkret, men ikke minst i overført betydning. Den tyske gutten er glup, setter sammen en ødelagt radio, og hører en franskmanns varme stemme holde foredrag der han spør: ”hvordan kan hjernen, som lever uten det minste glimt av lys, skape oss en verden full av lys?” Deretter spilles Debussys Måneskinnssonaten på kortbølgesenderen (Kubens 2015).

Kubens ser ikke Øverlands ”vaselin på linsa”. For henne er boka vakker. Hun gir den terningkast 6 til tross for epilogen, som hun finner helt overflødig.

 

I lettvekterklassen

Aftenpostens anmeldelse som er skrevet av Anne Merethe K. Prinos, har likhetstrekk både med Klassekampens og NRKs. Prinos starter i affektasjon allerede i ingressen: ”Skriv en roman fra annen verdenskrig, og sjansene for å få en litterær pris ser ut til å stige betraktelig” (Prinos 2015). Den litt ironiske undertonen dukker opp igjen også senere i anmeldelsen. I den generiske vurderinga under kommer hun ikke bare med sleivspark til boka, men også til forlaget og andre kritikere:

Romanen er solgt til 38 land, og det ser ut til at forlaget har hatt en lett jobb med å fylle bokomslaget med superlativer fra kritikere som fremfor alt roser utgivelsen for sin skjønnhet og evne til å trollbinde. Film skal det visstnok også bli (Prinos 2015).

Prinos bruker i likhet med Øverland og Straume plass på bokas kognitive verdi. Alt lyset vi ikke ser er for lettfordøyelig og lite utfordrende: ”Det glir for lett, det blir for mye velbehagelig estetisering og overflate” (Prinos 2015). Hun plasserer den dermed i lettvekterklassen. Her beveger vi oss over mot det moralsk/politiske. Krigens redsler kommer i bakgrunnen. Man fokuserer for mye på det som er skjønt og eventyrlig, og krigen blir omskapt til en eventyrhistorie.

Estetiske kriterier får også plass. Intensiteten nevnes. Historien er storslått, men også kjedelig. Integritets- eller helhetskriteriet er hun også innom. Boka er detaljrik, men de litterære bildene er bare halvgode. Det hjelper ikke at kontrasten mellom det skjønne og det grusomme er fraværende, det ødelegger helhetsinntrykket. Også kronologien kommenteres: I korte kapitler hopper vi frem og tilbake mellom scenen i Saint-Malo og de to historiene i fortid, helt til de to hovedpersonene møtes og skilles igjen. En oppskrift som ifølge Prinos er effektiv, men ikke original, og her er vi over på det generiske. Bokas kompleksitet behandles også. Her nevnes stereotypiene: Personene er endimensjonale, beskrivelsen av nazioffiseren von Rumpel grenser mot det parodiske. I tillegg brukes klisjéer som at den blinde ser mer enn den seende.

Prinos leser som Straume med Pulitzerbriller, og bruker relativt stor plass på det generiske. Blant annet sammenlikner hun boka med fjorårets vinner – en ”slitsom og uspennende røverhistorie” (Prinos 2015). Hun er også innom statuttene for prisen, for så å gå over til fjorårets Bookerprisvinner, Richard Flanagans Den smale veien til det dype nord, en melodramatisk lettvekter om krigen, ifølge Prinos. Hun spør seg om det kan være en sammenheng mellom pristildelingen og en fascinasjon for krigshistorier. Er vi kanskje vitne til en trend?

 

Konklusjon

I ”Formidling av læseopplevelse” sier Gitte Balling og Rasmus Grøn at leseopplevelsen ikke bare er avhengig av teksten, men også av konteksten: leserens livsfase, livssituasjon, samfunn og sosiale sammenhenger (Balling og Grøn 2012:9). Dermed er det kanskje ikke så rart at Alt lyset vi ikke ser har fått så lunken mottakelse i deler av det finlitterære etablissement i Norge, hvor den store episke romanen antakeligvis ikke har samme gjennomslagskraft som i USA, og hvor den gode historien er underordnet dens kognitive, intellektuelle nivå.

At de fem anmelderne i Norge kommer til så forskjellige konklusjoner er heller ikke til å undres over: De fokuserer på forskjellige faktorer. Fædrelandsvænnens Valerie Kubens ser nesten utelukkende på Hagens sjuende vurderingskriterium annerledeshet og skjønnhet. Det moralsk/politiske og det kognitive får ingen plass, det er underordnet alt det skjønne i boka. Tom Egeland i VG bruker på sin side mye plass på det estetiske, generiske faktorer nevnes også. Bokas politiske og moralske verdi nevnes imidlertid ikke med et ord. Det er, sammen med det kognitive, underordnet de estetiske kriteriene integritet og intensitet: Alt lyset vi ikke ser er spennende og underholdende, språket og atmosfæren er eiendommelig. Egeland utviser det Knut Oterholm i artikkelen ”folkebibliotek og kvaliteter i litteraturen: Et formidlingsperspektiv” (2016) kaller en åpen holdning til kvalitet. Kvalitet forstås her blant annet som en individuell smakspreferanse, litteraturen får verdi gjennom den opplevelsen den gir leseren (Oterholm 2016:145-146). Egeland øyner helt klart svakhetene i boka, men ser samtidig at den kan passe for lesere som ikke vil la seg irritere av dem, og han anbefaler den derfor for de som liker ”godt fortalte og velskrevne historier” (Egeland 2015).

Også selve mediet har betydning for kvalitetsvurderingen. For Klassekampens Janneken Øverland står moralsk/politisk kriterium i sentrum, og slik jeg forstår det bør det moralske og politiske her vurderes opp mot ideologi – idéer, historiske hendelser og politikk – ikke mot personlig moral, som i dette tilfellet er skyld på personlig nivå. Også bokas kognitive verdi og estetiske kvalitet får betydning i Øverlands bedømmelse, mens intensiteten, evnen til å holde på leseren, er tonet ned. Øverland har ikke samme åpne holdning til kvalitet som Egeland. Bestselgeringrediensene taler for henne ikke til bokas fordel.

Forventning har også betydning for kvalitetsvurderingen. Valerie Kubens og Anne Cathrine Straume leser boka med Pulitzerbriller og bruker ganske mye plass på det generiske. Når Alt lyset vi ikke ser faller igjennom, er det fordi de forventer mer av en prisvinner. I prinsippet har de ikke noe i mot lettvektere, men bokas estetiske og kognitive kvalitet er ikke en prisvinner verdig. Det er som vi ser mange faktorer som spiller inn i en kvalitetsvurdering. Dermed må man nesten forvente et stort sprik i anmeldelsene.

 

Litteraturliste

Administration of the prizes (2016): http://www.pulitzer.org/page/administration-prizes [Lesedato 22.04.2016]

Andersen, Per Thomas (1987): ”Kritikk og kriterier”. Vinduet. (41)3. s. 17-26.

Balling, Gitte & Grøn, Rasmus (2012): ”Formidling af læseoplevelser. En undersøgelse af læseoplevelsens karakter og mulige formidlingspotensiale” I: Nordisk tidsskrift for informationsvidenskab. (1)3. s. 7-17.

Christiansen, Atle (2010): Kritikarboka. Om litteratur, journalistikk og kvalitet. Oslo: Fagbokforlaget.

Doerr, Anthony (2015): Alt lyset vi ikke ser. Oslo: Pantagruel.

Egeland, Tom (2015): ”Medrivende og rørende krigshistorie” VG, 28.03.2015. s. 56.

Hagen, Erik Bjerck (2004): Litteraturkritikk. En introduksjon. Oslo: Universitetsforlaget.

Hoel, Ole Jacob (2013): ”Mer gjesp enn inferno”. Adresseavisen, 15.15.2013. Del 2, s. 3.

Kubens, Valerie (2015): ”Skjønnhet tross mørke”. Fædrelandsvænnen 14.04.2015.

Moi, Toril (2013): Språk og oppmerksomhet. Oslo: Aschehoug.

Naper, Cecilie (1994): Jakten på kvalitet. Litteraturteori og populærlitteratur. Oslo: Pax.

Oterholm, Knut (2016): ”Folkebibliotek og kvaliteter i litteraturen: Et formidlingsperspektiv”. I: Eliassen,  Knut Ove & Prytz, Øyvind (red.). Kvalitetsforståelser. Kvalitetsbegrepet i samtidens kunst og kultur. Oslo: Kulturrådet.

Prinos, Anne Merethe K. (2015): ”I Lettvekterklassen”. Aftenposten, 10.05.2015.

Steinkjer, Mode (2013): ”En sikker Dan Brown-suksess”. Adresseavisen, 15.15.2013. s 26.

Straume, Anne Cathrine (2015): ”Overraskende lite original Pulitzervinner”. NRK bok http://www.nrk.no/kultur/bok/anmeldelse-av-_alt-lyset-vi-ikke-ser_-av-anthony-doerr-1.12333733 [lesedato 12.04.2016].

Øverland; Janneken (2015): ”Med vaselin på linsa”. Klassekampen, 28.03.2015. s. 9.

Kategorier:Annet

Tagged as:

9 replies »

  1. Leste forøvrig Litteraturkritikk av Bjerck Hagen på litteraturstudiet mitt for et par år siden. Ei veldig interessant bok. Han skriver begripelig. Nå fikk jeg lyst å ta fram noen av studiebøkene mine igjen. Det er fordelen med å studere i godt voksen alder, man blir jo ikke lei 🙂

    Likt av 1 person

    • Jeg orket ikke skrive noen forklarende innledning, men dette er en av artiklene som jeg leverte på litteratur- og kulturformidlingskurset på bibliotekmaster nå i vår, her i en bittelitt endret versjon. Jeg tenkte at den sikkert kunne interessere, derfor har jeg delt den. Hyggelig at du liker den 🙂

      Lik

  2. Har kost meg meg både denne og den forrige (dystopiene).
    Artig når man har lest (og ikke var spesielt begeistret for) boka.
    Interessant også at 2 av debattene jeg overvar på Lillehammer var opptatt av kriterier
    , og da spesielt de affektive, som de mente var den vi fleste benyttet når vi kjapt skulle forklare hva som var ei god bok. Subjektive, affektive.

    Likt av 1 person

    • Jeg gikk glipp av Lillehammer, dessverre, får vel nøye meg med Ordkalotten i år. Så hyggelig at du likte oppgavene mine. Jeg var ikke klar over at det var så vanlig å bruke affektivt kriterium, men så har jeg ikke studert anmeldelsene så nøye før heller. Men det høres logisk ut. Særlig hvis man absolutt må slakte en tekst og ikke har noen gode argumenter for hvorfor den er så dårlig, annet enn at man kanskje ikke liker helten, det politiske aspektet, serielitteratur o.l. Jeg har sikkert gjort det selv, helt uforvarende, jeg har i hvert fall en gang skrevet at jeg holdt på å skrive en anmeldelse i affekt. Håper vi ses i Lillehammer til neste år, og ikke bare gjennom di oppsummering som i år.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s