Rino har tatt med seg treskoene sine og flyttet fra Bodø til Reine i Lofoten hvor han skal jobbe som lensmann. Han savner Guro som han føler har sviktet ham, og hun er vel også den egentlige grunnen til at han har rømt. Ikke før har han installert seg på lensmannskontoret sitt, så begynner ting å skje. Et lik blir funnet oppe på fjellet i et bratt heng, samtidig som en gammel sak dukker opp på Rinos skrivebord. To år tidligere påstår ei ung jente at hun har blitt holdt innestengt i ei kiste i et helt døgn, men ingen tror henne selv om en jevngammel gutt hevder å være utsatt for det samme. Saken blir lagt død helt til nytt bevismateriale plutselig dumper ned på Rinos kontor…
Kistemakeren er Granhus´ fjerde roman om Rino Carlsen, og boka har både vriene og det heseblesende tempoet som er så karakteristisk for denne serien. Enkelte vil nok hevde at Granhus tøyer strikken vel langt, at det går på troverdigheten løs, men personlig synes jeg at han holder seg innenfor grensa. Så vidt! Og det er akkurat det som er så herlig med bøkene hans, at historien er såpass drøy at vi helst ikke vil tro at den kan ha funnet sted i virkelighetens verden. Men siden dette er fiksjon, ikke virkelighet, spiller det ingen rolle. Jeg har absolutt ingen problemer med å skjønne hvorfor Kistemakeren ble nominert til Brageprisen. Granhus vet hvordan man forteller en god historie. Boka er åndeløst spennende, og har du glemt den gysende følelsen du fikk av barndommens frøken detektiver, er det bare å kaste seg over denne…
Litt om forfatteren: Frode Granhus (1965) debuterte i 2003 med kriminalromanen Hevneren. I 2006 kom Be en bønn for Sikas. Sitt gjennombrudd fikk Granhus i 2010 med Malstrømmen, som er første bok om Rino Carlsen. I Kistemakeren møter vi Rino for fjerde gang.
Karis bokprat 