Dystopier

Emily St. John Mandel: Station eleven

Station elevenStation eleven snublet jeg over på Goodreads i fjor under avstemningen av årets beste roman. På det tidspunktet holdt jeg på å lese meg gjennom et utvalg dystopiske romaner i forbindelse med et prosjekt på jobben. Jeg ble helt hektet på sjangeren og kastet meg naturlig nok over Station eleven, som for øvrig var nominert til National Book Award. Du kan lese mer om forfatteren, kanadiske Emily St. John Mandel, her

Station eleven åpner med en scene fra et teater i Toronto. Under ei oppsetting av Shakespeares King Lear faller hovedrolleinnhaveren, Arthur, om på scenen. En publikummer, Jeaven, styrter til for å hjelpe, men Arthurs liv lar seg ikke redde. Gjennom resten av romanen følger vi mennesker i fjern og nær tilknytning til Arthur, også Jeaven, som tidligere har jobbet som journalist og papparazifotograf og som har levd godt på bilder av Arthur.

Kort tid i forveien bryter det ut en influensaepidemi i Georgia. Viruset sprer seg som en pest rundt i verden, det har allerede nådd Toronto, og innen to uker er nesten alle de ansatte på teateret døde. Viruset likner ikke noe man har sett tidligere, og snart er 99 prosent av jordas befolkning utradert. Alt kollapser og verden er plutselig ikke så veldig annerledes enn på 1500-tallet.

Handlinga i Station eleven følger to tidslinjer: Arthur og menneskene som krysser hans vei i årene før epidemien, og et omreisende teaterensemble tjue år etter. I år tjue er grensene opphevet og de overlevende i Nord-Amerika bor spredt omkring på små, isolerte stasjoner eller tettsteder. En av bokas hovedpersoner, Kirsten, reiser rundt med et teater. Som barn var Kirsten med på oppsettinga av King Lear, og hun husker Arthurs dødsfall som om det var i går. Hos Arthur fikk hun en tegneserieroman, Station eleven, hvis verden ikke er helt ulik hennes egen dystopiske virkelighet, selv om Station eleven ligger i verdensrommet. Tegneserien blir altså en slags miniatyrkopi av hovedfortellinga.

Etter hvert som handlinga i boka skrider fremover, møtes både de to tidslinjene og Arthurs venner og bekjente – de av dem som overlever vel å merke. Boka dveler egentlig ikke så mye ved selve apokalypsen, den handler heller om tap og savn. Det holder nemlig ikke bare å overleve som det så fint heter i Star Trek: «Survival is unsufficient». Station eleven er en mørk og vakker dystopisk fortelling og et friskt pust i en sjanger overrepresentert av diktaturer. Den er garantert zombiefri og en sikker vinner også for de av dere som normalt sett ikke leser denne typen litteratur.

2 replies »

  1. Dette høres veldig lovende ut 🙂 Jeg bestilte meg den til kindle etter tips fra deg, og gleder meg til å ta fatt. Jeg får litt «The Stand» – følelse, som jeg også holder på å lese (og har holdt på med en stund pga tykkelsen).

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s