Krim og spenning

Ninni Schulman: Gutten som sluttet å gråte

gutten

Den første boka jeg leste i år var Ninni Schulmans Gutten som sluttet å gråte, andre bok i krimserien om journalisten Magdalena Hansson, utgitt på Cappelen Damm i fjor. Den første boka i serien, Schulmans debutroman Jenta med snø i håret, kom på norsk i 2012. Schulman vokste opp på et lite sted i Värmland ikke så langt fra Hagfors, hvor handlinga i kriminalromanene hennes er lagt. I dag bor hun imidlertid i Stockholm. Ved siden av å skrive bøker, jobber hun som journalist.

Da en kvinne omkommer i en husbrann i Hagfors, settes journalisten Magdalena Hansson på saken for avisa hun jobber i. Det viser seg snart at brannen er påsatt, og et par dager senere omkommer et ektepar i en ny brann. Hagfors har fått seg en pyroman, men hvem er denne brannstifteren og hva er det som knytter ofrene sammen? Magdalena er stadig ett skritt foran politiet i etterforskninga og i jakten på gjerningsmannen, og til slutt kommer hun litt for nær løsninga på saken…

Det utgis utrolig mye kriminallitteratur i dag. Mye av den er bra, en god del er ikke så bra, og Gutten som sluttet å gråte tilhører dessverre den sistnevnte kategorien. Boka følger mønsteret for journalistkrim til punkt og prikke, men mangler det særpreget som skal til for at den skal kunne skille seg ut i mengden av utgivelser. Hovedpersonen i Gutten som sluttet å gråte er som en blek kopi av Åsa Larssons Rebecka Martinsson, Magdalena  mangler særpreget til Rebecka, men gjør akkurat det samme som henne, hun flytter til hjembygda etter noen år i byen, og løser mysteriene på egenhånd som en voksen frøken detektiv.

Heller ikke plottet er det noe spesielt med. En person setter fyr på husene til alle som har gjort ham urett. Det skjønner man ganske tidlig i fortellinga, selv om identiteten til gjerningsmannen ikke er like opplagt. Ikke engang dagboknotatene til gjerningsmannen klarer å heve kvaliteten på boka nevneverdig. Å sprite opp teksten med gjerningsmannens notater for å gi leseren innblikk i hans psyke, er et så velbrukt virkemiddel i kriminallitteraturen at man risikerer å gi leseren følelsen av å ha lest boka før. Alle disse tingene er med på å trekke ned helhetsinntrykket og gjøre boka tam og middelmådig.

Jeg leste boka som lydbok og kjedet meg helt frem til siste cd. Den siste cd-en var imidlertid nokså spennende, så den kan jeg for så vidt anbefale. Jeg er ikke den eneste som ikke ble overbegeistret for denne boka. Randi synes ikke at den fenget og Rita synes den er helt grei. Men Åslaug liker den, så kanskje du skulle ta en nærmere titt på hennes anmeldelse.

2 replies »

  1. Eg òg har merka at kvaliteten på kriminallitteratur er veldig varierande, og det er dei med mest særpreg som slår til. Dei som vil litt meir enn berre å skrive krim, men kanskje har ein bodskap òg. Dumt boka ikkje falt i smak 😦 Håpar du liker Bellamn & Black betre 😀

    Lik

    • Jaja, kanskje den første boka hennes er bedre. Det Bellman-bildet burde jeg kanskje ha fjernet. Jeg har lånt bort boka, men siden jeg kommer til å lese den når jeg får den tilbake, har jeg ikke orket å fjerne bildet. Leve latskapen!

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s