Norsk skjønnlitteratur

Agnes Ravatn: Fugletribunalet

FugletribunaletJeg hadde vel egentlig regnet med at denne boka skulle være bra, den har jo høstet god kritikk og er attpåtil kommet med på langlista til bokbloggerprisen i klassen «norske romaner». Men at den skulle være så bra som den er, overrasket meg likevel.

Historiker og TV-vert Allis Hagtorn rømmer fra livet i hovedstaden etter en sex-skandale og tar seg jobb som hushjelp og gartner hos en mann på et lite sted ved fjorden. Hun har egentlig forventet at arbeidsgiveren Sigurd Bagge skal være pleietrengende, og blir svært overrasket da det viser seg at han er en frisk og kjekk mann i sin beste alder. Sigurd bor alene, kona er bortreist og avtalen er at Allis skal stelle for ham til kona kommer tilbake. Men det drøyer og drøyer med hjemkomsten.

Sigurd er en merkelig mann. Han har trukket seg tilbake fra samfunnet og lever som en einstøing i huset sitt. Han drar aldri noe sted og har tilsynelatende ingen venner. Ikke engang Allis vil han ha noe med å gjøre. Og likevel, de to dras sakte, men sikkert mot hverandre, og etter hvert blir det klart at det ikke bare er Allis som har noe å skjule. Hva er det egentlig Sigurd har gjort?

Myten om Loke, Balders død, ragnarok og den nye verden blir sentral i Fugletribunalet gjennom Allis, som forteller historien til Sigurd. Moralen i myten er et sentralt tema i boka: Man må bøte for gammel synd før en ny verden kan oppstå. Både Allis og Sigurd plages av skyldfølelse, begge ønsker å sone og starte på nytt. Men er det ikke sånn at muligheten for onde gjerninger også fins i den nye verden?

Fugletribunalet føyer seg fint inn i en litterær tradisjon hvor menneskene isoleres og settes på prøve. Eksempler på andre moderne romaner hvor hovedpersonene isoleres er David Vanns Legender om et selvmord, Caribou Island og Jord, Gerard Donovans Vinter i Maine, Gro Dahles Huset i snøen og Sigrid Merethe Hanssens Sofia. Felles for alle disse bøkene er en mer eller mindre gjennomgående følelse av uhygge, og uhyggen tiltar etter hvert som handlinga skrider fremover. David Vann er kanskje den forfatteren som setter personene sine på hardest prøve, og bøkene hans er også de som er mest skremmende og sjokkerende. Med Fugletribunalet viser imidlertid Ravatn at også hun vet hvordan man skaper ei foruroligende stemning. Man føler hele tida at det er noe som ikke stemmer, at det kommer til å skje noe. Det gjør det da også til slutt. Til gangs! Fugletribunalet er ei strålende bok, så den må du bare lese.

Andre blogger om boka: Silje, Rose-Marie, Karen, Ingalill, MetteBeatheBokmerker 1, Bokmerker 2Skraatak, AnitaLena, Kulturbloggen til Guffen, Leselykke.

6 replies »

  1. Reblogged this on Karis bokprat and commented:

    Agnes Ravatns Fugletribunalet er en av de tre romanene som er nominert til bokbloggerprisen 2013 i klassen årets roman. De andre to romanene på den ultrakorte kortlista er Roy Jacobsens De usynlige og Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk. Fugletribunalet har allerede vunnet P2-lytternes romanpris, og det blir spennende å se om den også stikker av med bokbloggerprisen når vinneren skal kåres i september. Jeg leste Fugletribunalet i januar, og poster innlegget mitt på nytt i forbindelse med bokbloggernes samlesning av boka i mars.

    Lik

  2. Jeg er vel den som har likt Fugletribunalet minst, til og med av de som er skeptiske (ikke mange), men likte også omtalen din, spesielt det om – moralen i myten -.. Jeg føler jeg gjentar meg selv, men sier det igjen – hver gang jeg leser en ny omtale får jeg lyst til å lese boka – til jeg kommer på at jeg gjorde det og ikke lot meg sjarmere. Jeg synes den er så lite gjennomført – men som sagt – det er jeg alene om -)

    Lik

    • Liker du kanskje ikke denne type bøker, eller er det akkurat denne boka du ikke liker? Jeg har lest ganske mange romaner med isolasjonstematikk de siste par årene, og synes Ravatn får det veldig fint til. Vinter i Maine av Donovan er nok likevel en favoritt. Her klikker det fullstendig for hovedpersonen etter at noen skyter hunden hans, og han begynner å jakte på jegere og deklamerer Shakespeare for dem før han skyter dem. Ganske guffen, men likevel veldig bra. Jeg holdt på å si at den vil du sikkert like, men det var jo egentlig ganske frekt 🙂

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s