Klassikere

Kari leser rare ting: Fjodor Sologubs Den lille djevel

IMG_3015Det er ingenting rart med Fjodor Sologubs Den lille djevel, tenker du kanskje nå. Og det kan du for så vidt ha rett i. Men det visste ikke jeg da jeg plukket boka ut av hylla. Jeg trodde oppriktig talt at jeg nå skulle inn i et mystisk univers hvor fantasiverdenens demoner glir over i vår virkelighet, noe de for så vidt også gjør, bare ikke på den måten jeg hadde forestilt meg det. Bokas demoner er nemlig av det indre slaget. Det sentrale motivet er paranoia, og drømmebildene har sitt opphav i psykosen. Her er det galskapen som tematiseres.

Først litt om forfatteren: Fjodor Sologub (1863-1927), pseudonym for Fjodor Teternikov, var russisk symbolist, og skrev både lyrikk, prosa, drama og essays. Selv regnet han seg nok først og fremst som lyriker, og han betegnes gjerne som dødens dikter på grunn av sin pessimisme og hang til det morbide. Sologub kom fra små kår, faren var skomaker, mora renholder. Sin lærerutdannelse fikk han takket være en velgjører, og han jobbet som lærer i en provinsby i en årrekke før han endelig fikk jobb i hjembyen St. Petersburg. Som forfatter slo Sologub relativt sent igjennom, og allerede i novellesamlinga Skygger fra 1894 aner man en forkjærlighet for vanviddsmotivet. Dette motivet videreutvikles i senere noveller og trer helt tydelig frem i hans mest kjente roman, Den lille djevel, fra 1907. Boka betegnes av den danske litteraturviteren Stender-Petersen som en av de uhyggeligste, mest knugende romaner i russisk litteratur.

Plottet i Den lille djevel er lagt til en ussel, liten provinsby. Hovedpersonen er gymnaslæreren Peredonov. Peredonov beskrives i boka i ordelag som selvopptatt, hovmodig, mistenksom, nedrig og feig, likevel er han attraktiv på ekteskapsmarkedet. Om lag alle gifteklare kvinner i byen er parat til å gifte seg med ham, men Peredonov klarer ikke å bestemme seg for hvem han skal velge. Han faller imidlertid stadig tilbake på sin kusine, som han deler leilighet med, fordi fyrstinnen i følge kusinen vil anbefale ham som inspektør straks de har giftet seg. For å bedre sin stilling begynner Peredonov å gå på visitt til byens besteborgere. Men det hjelper egentlig ikke så mye. For samtidig blir Peredanov mer og mer nedrig og paranoid, han oppfører seg merkeligere og merkeligere, og til slutt spøker det ikke bare for inspektørstillingen…

Den lille djevel er ingen lystig lesing. Den er faktisk ganske vemmelig. Til og med humoren i boka er svart, og som satire er den både besk og uforsonlig. Boka gir et temmelig skremmende bilde av det moralske forfallet i en liten provinsby styrt av et rigid byråkrati, og antihelten Peredonov, som representerer det verste i dette samfunnet, fremstår som en legemliggjørelse av lave lyster og perverse egenskaper. Boka er realistisk på grensen til det naturalistiske, men inneholder også typisk fantastiske motiver: demoner, hallusinasjoner, paranoia og galskap. Ja, på mange måter kan den minne om Dostojevskijs Dobbeltgjengeren. I den russiske utgaven av boka kalles den besynderlige, gråaktige, lille demonen som vimser rundt i Peredonovs hallusinasjoner for «nedotykomka», et ord som antyder noe ubegripelig. I den norske er «nedotykomka» oversatt til spøkelsesdyr:

Andre ganger fikk han øie på det lille spøkelsesdyret inne i røkelseskyene. Det var blågrått som røken. Det blunket til ham med små flimrende øine. Og etterpå fløi det gjennem luften, og pep ganske lavt. Så gled det ned på gulvet, buktet sig frem mellem bena på kirkegjengerne, og nådde til slutt hen til Peredonov. Nu begynte det en uhyggelig runddans omkring ham. Det lo ham ondskapsfullt op i ansiktet, og pinte ham på alle måter (231).

Nå er det ei stund siden Den lille djevel ble oversatt til norsk, og det hadde ikke gjort noe om den ble oversatt på nytt. Men ikke for det. Aschehougs utgave fra 1949 er på ingen måte uleselig selv om språket er foreldet. Man venner seg fort til ‘mig’ og ‘mellem’ og legger til slutt ikke merke til det lenger, for bortsett fra de foreldede ordformene, flyter språket lett og fint. Jeg likte boka godt til tross for de krasse miljøbeskrivelsene, den motbydelige hovedpersonen og all paranoiaen. Og hvis du har lyst til å lese den, finner du den i fulltekst i bokhylla.no.

  I Kari leser rare ting presenterer jeg smale eller rare titler fra bokhylla mi eller andre steder

7 replies »

  1. Spennende! Har aldri hørt om forfatteren før. For ikke lenge siden fikk jeg rydda i bokhyllene mine og da ble alle «russerne» samlet. Da fant jeg flere favoritter som Bulgakovs Fatale egg og flere av Turgenev. Moro at du presenterer smale titler:-)

    Lik

    • Bulgakov er en av mine favoritter. Hundehjertet er utrolig bra. Av Turgenjev har jeg bare lest En jegers dagbok, Fedre og sønner og noen noveller.

      Lik

    • Den er veldig god, så det er bare å kaste seg over den ved en passende anledning. Min favorittindredemonbok tror jeg forresten er Djevelens eliksirer av E.T.A Hoffmann, men det er en helt annen type fortelling 🙂

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s