Lett blanding

Hva er det med Morton? Kate Mortons Hemmeligheter

HemmeligheterDet er et eller annet som fenger med Kate Mortons romaner. Jeg bare må lese dem. Til tross for at ingen av bøkene hennes er strålende, et par av dem er faktisk ganske middelmådige, må jeg stadig lese den neste boka hennes. Antakelig kommer fascinasjonen av at bøkene kan minne om de viktorianske klassikerne jeg slukte i ungdommen. I tillegg er historiene både intrikate og spennende. At bøkene er lettleste, hjelper også. Ja, av og til har man behov for å lese lettvektere, og da er Kate Mortons bøker et godt alternativ. Jeg leser som regel Kate Morton som lydbok mens jeg holder på med andre ting. Men den første boka hennes, Tilbake til Riverton, leste jeg som bok. Av en eller annen grunn likte jeg den ikke. Jeg mener å huske at jeg fant historien melodramatisk. Kanskje likte jeg heller ikke den stadige hoppingen frem og tilbake i tid? Jeg husker ikke lenger. Det eneste jeg husker, er at jeg slett ikke likte den, så det er egentlig litt rart at jeg fortsatte å lese henne.

Hemmeligheter er Mortons fjerde roman, og som i de andre tre romanene, veksles det også her mellom en fortelling i nåtid og en i fortid. Hovedpersonen i nåtidshistorien er Laurel. Da hun var 16, var hun vitne til at mora, Dorothy, stakk ned og drepte en mann utenfor huset deres. Hvorfor, fikk hun aldri vite. Et halvt århundre senere ligger mora for døden, og Laurel drar for å feire fødselsdagen hennes på sykehuset. På sykerommet finner hun et gammelt svarthvitbilde av mora sammen med en annen kvinne, Vivien. Bildet er tatt i London under andre verdenskrig. Mora har aldri snakket om krigen. Heller ikke om familien sin, som omkom. Laurel innser plutselig at hun ikke kjenner moras historie, fortida hennes er like gåtefull som drapet Laurel var vitne til i ungdommen. Siden mora ligger for døden, blir det plutselig veldig viktig for Laurel å rekonstruere historien hennes. Hvorfor stakk hun ned denne mannen, hvordan var hun egentlig som ung, og hvem er Vivien?

Bokas fortidshistorie handler om Dorothys liv i London under andre verdenskrig, og også om Viviens. Disse to er sammen med Dorothys kjæreste Jimmy, fortidshistoriens hovedpersoner. Komposisjonen i boka er enkel. Kate Morton bruker en allvitende tredjepersonforteller både i nåtids- og fortidshistorien. Synsvinkelen er hele tiden autoral, bortsett fra i noen brev og dagboknotater i midten av boka. Denne fortellerstemmen tillater forfatteren å avdekke det indre livet til alle personene i boka, og leseren blir dermed godt kjent med dem alle. Dette er ikke noen spennende teknikk, men den funker. Det er forresten ikke her Mortons styrke ligger. Spesialiteten hennes er selve historien, og den er som vanlig både innfløkt og spennende, kanskje også litt overraskende.

Bokas største svakhet er personskildringene. Laurel har en slags detektivfunksjon, hun er der utelukkende for å avdekke Dorothys hemmeligheter. Som person blir hun derfor ensidig i utformingen, og nåtidshistorien blir tynn. Dorothy på sin side er fremstilt som en bimbo. Hun er ikke den skarpeste kniven i skuffen, for å si det sånn. Faktisk er hun innimellom såpass uspiselig at det er vanskelig å like henne, og dette er med på å svekke historien hennes. I tillegg er det et eller annet ved Dorothy som skurrer, derfor ble jeg heller ikke overrasket over den vendingen historien til slutt tar. Språket i boka har også sine svakheter, Morton dynger på med klisjeer. Når hun heller ikke overlater noe til fantasien ved inngående å forklare alt både en og to ganger, ikke bare undervurderer hun leseren, hun står også i fare for å begynne å kjede ham. Med alle sine svakheter kan Hemmeligheter ikke hevde seg blant de beste dameromanene. Den hever seg bare så vidt opp mot gjennomsnittet. Og likevel. Til tross for alle svakhetene likte jeg boka. Men så er det som sagt et eller annet som fenger med Mortons bøker. Dette noe ligger i selve historien, og det kalles mystikk, drama og romantikk. Jeg vet at jeg får det når jeg leser disse bøkene, og derfor fortsetter jeg også å lese dem.

Andre blogger om boka: Hysj! Lesing pågår, Knirk, Bibliotekaren din, Siljes skriblerier, Ikke bare en bok, Tones bokside

6 replies »

  1. Ja, hva er det med Kate Morton? Det lurer jeg på også. Jeg tror det er noe med dette ordet: MYSTERIER. Hun klarer faktisk å skrive relativt godt om mysterier, og det er ikke veldig enkelt. Kan hende det er der det ligger. For som du sier, det er jo ganske enkelt både språkmessig og når det gjelder karakterer. Jeg elsker Kate Morton. End of story. :o)

    Lik

  2. Personlig likte jeg nok Den glemte hagen best. Synes nok at hun har brukt opp oppskriften gammel dame ligger for døden/datter eller barnebarn forsøker å nøste opp i myteriene. Jeg syns hun bør fornye seg litt, men fortsatt som du sier, så bare MÅ vi leserne på død og liv fortsette å lese henne. Tiltross for sine svakheter så har hun en egen magi som fanger oss.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s