Klassikere

Virginia Woolf: De drog til fyret

De drog til fyretDenne måneden har vi lest De drog til fyret av Virginia Woolf i Lines lesesirkel 1001-bøker. Min utgave av boka er fra 1993. I senere norsk oversettelse har boka fått tittelen Til fyret.

Virginia Woolf ble født i 1882 som datter av Sir Leslie Stephen og Julia Prinsep Duckworth i Kensington i London. I 1912 giftet hun seg med L. Woolf, og hjemmet dere ble en sentral møteplass i den såkalte Bloomsbury-gruppen, som «var barn av senviktorianismen, men som holdt oppgjør med dens estetiske, sosiale og seksuelle restriksjoner» (Hans Hertel:1992). Virginia Woolf var kritiker før hun debuterte som forfatter i 1915 med The Voyage Out, som i likhet med Night and day (1919) og Jacobs room (1922) var relativt tradisjonell. Sitt gjennombrudd som forfatter fikk Woolf i 1925 med Mrs. Dalloway, hvor hun gjennom indre monolog og opplevelser beskriver en eneste dag i livet til hovedpersonen Mrs. Dalloway. Den kronologiske beskrivelsen av dagens små begivenheter avbrytes her stadig av flashbacks (Hans Hertel: 1992). Som modernist var Woolf påvirket av Joyce og Proust, men utviklet et selvstendig mesterskap i bruken av “stream of consciousness” (Kristian Smidt: 2009). Blant Woolfs mest kjente verk finner vi foruten Mrs. Dalloway, To the Lighthouse (1927), Orlando (1928) og A Room of One’s Own (1929). Virginia Woolf var fra ung alder av plaget av stadige depresjoner og psykoser, og hun tok sitt eget liv i 1941.

De drog til fyret: Romanen foregår på familien Ramsays landsted i Cornwall og stiller farens patriarkat opp mot moren som hjemmets engel: Hun legemliggjør den kvinnelige opplevelse av sammenheng og uforanderlighet, på bekostning av selvutfoldelse. Ti år etter morens død kombinerer malerinnen Lily kvinnelig skapertrang med mannlig kraft, skaper form midt i et verdikaos og betaler omkostningene for den utsatte identitet som kunstner og fri kvinne (Forlagets omtale).

Jeg leste bokklubbens utgave De drog til fyret fra 1993, og hadde ikke lest mange sidene før Woolfs fornyelse av romansjangeren gjennom bruk av indre monolog og stadige flashbacks sto klart for meg. Personlig synes jeg at de hyppige synsvinkelskiftene, de ustanselige hoppene fra den enes tanker til den andres etter hvert som personene kom i berøring med hverandre, ble slitsomme. Og når jeg til slutt valgte å legge boka fra meg, var det både fordi jeg fant den tunglest og fordi jeg ikke ble grepet av historien. Jeg ble tvert imot grepet av en voldsom virketrang, noe som resulterte i et skinnende rent hus. For å finne tilbake til mitt bedagelige selv, valgte jeg til slutt å sette boka tilbake på hylla. Men det var fint med en liten smakebit.

Les de andres anmeldelser av boka her og her

Kilder:

  • Smidt, Kristian (2009): «Virginia Woolf». Store norske leksikon. Snl.no. http://snl.no/Virginia_Woolf [Lesedato 27.06.13]
  • Hertel, Hans (red.)(1992): Verdens litteraturhistorie. Oslo: Gyldendal

7 replies »

  1. Jeg foretrekker Woolf som essayist. Romanene hennes er slitsomme å lese, og selv om jeg ser alle kvalitetene ved språket, teknikken og kunnskapene hennes, blir leseropplevelsen svært intetsigende. Noen ganger får jeg følelsen av å lese en bok om skrivekunst, der teorien er viktigere enn resultatet. Dessverre virker ikke Til fyret like stimulerende på virketrangen min; jeg skulle gjerne ha sett at den mobiliserte til gulvvask… Istedet sovnet jeg to ganger fra boken i går;-)

    Lik

  2. Så bra at du fikk rent hus ihvertfall, det kunne jeg sannelig trengt! I stedet ble jeg sittende å lese og lese og likte boken veldig godt, «de hyppige synsvinkelskiftene» er noe jeg finner svært engasjerende. Interessant at man oppfatter samme bok så forskjellig 🙂

    Lik

    • Jeg skjønte nok at andre kom til å like den bedre enn jeg. Det handler vel litt om tid og identitet. Jeg har aldri vært spesielt glad i denne typen fortellinger. Den epoken jeg liker best i litteraturhistorien er romantikken. Jeg er nok litt henfallen til eskapisme.

      Lik

      • Sånn blir det vel alltid, og godt er det – hadde vært kjedelig om alle skulle like det samme, og det ville ikke oppstått interessante diskusjoner på den måten. Eskapisme var et nytt begrep for meg 🙂

        Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s