Lett blanding

Fredrik Backman: En mann ved navn Ove

en mannEn mann ved navn Ove er debutromanen til trettiåringen Fredrik Backman, som er frilansjournalist og blogger. Hovedpersonen i boka, Ove, ble til på bloggen hans i 2011 da 1000 lesere stemte for at Backman skulle skrive ei bok om denne litt tvilsomme karakteren. Backman var da et relativt ukjent navn på fellesbloggen Café, men ble en stund senere, 7. juli, 2011, en sensasjon over natten med bloggposten Personligt meddelande, om en råkjørende blondine. Posten ble delt av 600.000 Facebook-brukere, og Café ble plutselig en av de mest populære nettsidene i Sverige. I dag har Backmans blogg omlag 50.000 lesere i uka.

En mann ved navn Ove handler om 59 år gamle Ove som kjører Saab og bor i borettslag. Ove er ikke lenger styreformann i borettslaget, men går rundt og sjekker at alt er på stell likevel. Og stakkars den som ikke følger reglene, han får gjennomgå. Oves fremtredende karaktertrekk i begynnelsen av boka er alle negative. Han er en kverulant, er sta, egen, fordomsfull og gnien. Han er den fullkomne gretne gamle gubben. Historien i boka starter med slutten, eller rettere sagt nesten med slutten, og fortsetter tre uker tidligere da mannen til iranske Parvaneh, Oves nabo, rygger på Oves postkasse. Heretter følger vi Oves langsomme oppvåkning til livet. For Ove er ikke bare gretten, han er også ensom og deprimert. Da kona hans døde, ga han opp. Hans eneste ønske er å dø. Han forsøker gjentatte ganger å ta sitt eget liv, men er helt klart ikke like flink til å begå selvmord som å se til at alle følger reglene i borettslaget. Faktisk må han være verdens mest talentløse selvmorder, og det er ustyrtelig festlig å lese om alle disse forsøkene, som stort sett ender med at en eller annen avbryter ham. For Ove er ikke overflødig, folk trenger ham.

Handlinga i boka spenner over fire år, men kronologien brytes gjennom stadige tilbakeblikk på Oves oppvekst og tidligere voksenliv. Gjennom disse tilbakeblikkene skjønner vi hvorfor Ove er blitt den personen han er. Og etter hvert som historien skrider fremover, får vi større og større sympati for ham. Så selv om boka stort sett bare er morsom, har den et dypere lag og inneholder en del triste sekvenser. Selv humret jeg meg gjennom store deler av boka, men snufset og gråt litt innimellom. Jeg ser at boka har fått en del kritikk for en treg start og mange gjentakelser. Jeg synes imidlertid at presentasjonen av Ove må være såpass lang for at leseren skal kunne skape seg et ordentlig bilde av ham, og gjentakelsene synes jeg bare var morsomme. Spesielt de som handler om katten til Ove, som i boka får nokså menneskelige trekk. Som katteelsker fant jeg kattescenene ustyrtelig festlige.

En mann ved navn Ove sammenliknes ofte med Jonas Jonassons Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant, dels fordi begge historiene er morsomme, dels fordi de er bygd opp på samme lest med tilbakeblikk på oppvekst og voksenliv. Men bøkene har sine forskjeller. For mens Hundreåringen er en skikkelig røverroman, er En mann ved navn Ove ei feelgood-bok med dybde. Jeg elsket En mann ved navn Ove helt fra begynnelsen av, og har egentlig ikke noe særlig å utsette på den. Den er ei av de beste bøkene jeg har lest til nå i år, og jeg anbefaler den for alle som liker en real feelgood-fortelling.

Andre blogger om boka: Betraktninger, Bibliotekaren din, Ebokhyllami, Bok-karate, Akima Montgomery

10 replies »

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s