Lett blanding

Katherine Webbs En sang fra fortiden og den nye dameromanen som sjanger

Lydbokforlaget 2013

Lydbokforlaget 2013

Kathrine Webb ble født i Kent i 1977. Hun vokste opp i landlige omgivelser i Hampshire og studerte historie på Universitetet i Durham. Etter studiene bodde hun en tid i London og Venezia, men i dag er hun bosatt i Berkshire vest for London. Kathrine Webb debuterte som forfatter i 2010 med Arven. Året etter kom Det du ikke ser. Hennes tredje roman, En sang fra fortiden (2012), kom ut på norsk på nyåret i 2013.

En sang fra fortiden er satt sammen av to parallelle fortellinger, en i nåtid og en i fortid. Nåtidshistorien åpner med en introduksjon av gallerieieren Zack i Bath. Zack er skilt og sørger over dattera som skal flytte med mora til USA. I tillegg er galleriet hans på vei nedenom og hjem. Zack har gått seg vill i sitt eget liv, men griper sjansen til endringer da forleggeren hans ringer og purrer på boka om kunstneren Charles Aubrey som han egentlig har gitt opp. Aubrey, som døde i kamp på begynnelsen av andre verdenskrig, var kjent i sin samtid både på grunn av sin kunst og sitt levesett. Han var ikke gift, bodde sammen med mora til sine to barn, og var også kjent som en skjørtejeger.

Hvorom allting er, Zack bestemmer seg for å fullføre biografien om Aubrey. Han stenger galleriet og reiser til Dorset i Sør-England hvor Aubrey pleide å feriere. I Dorset møter han motstand. Ingen vil snakke om Aubrey helt til husverten hans plutselig forbarmer seg over ham og sender ham til Mitzy Hatcher, som pleide å sitte modell for Aubrey. Mitzy, som har rukket å bli en gammel dame, vokste opp før krigen sammen med mora – stedets kloke kone og prostituert. Da Aubrey kom til Dorset med sin samboer og sine to barn, ble barna kjent med Mitzy. Aubrey begynte snart å male naturbarnet Mitzy, og Mitzy, som har vokst opp i et hjem uten kjærlighet, forelsker seg i Aubreu og familien. Men mest i Aubrey. Hun blir helt besatt av Aubrey…

En sang fra fortiden tilhører den sjangeren som man i dag så fint kaller for «den nye dameromanen». Hva som ligger i det begrepet kan synes uklart. Et særtrekk ved de nye dameromanene er de parallelle historiene i fortid og nåtid, og ofte inneholder én av dem, gjerne begge, en kjærlighetshistorie i en eller annen form. I tillegg kommer de gotiske motivene: mørke hemmeligheter, slitne herskapshus og ville landskap.Dagens dameromanbegrep har sitt opphav i et eldre: Den tilhørte triviallitteraturen som historisk sett falt i to hovedtyper: ««dameromanen» – en borgerlig, dydig og øm kjærlighetshistorie med sterke islett av sentimentalitet, og gyseren (the gothic novel) med nattemørke, graver, borger, edle riddere og fæle skurker.» (snl.no). Den nye dameromanen kan kanskje betraktes som en sammensmeltning av de to sjangrene. Den er en kjærlighetshistorie med gotiske motiver. De mørke hemmelighetene og det ville landskapet er typisk gotiske motiver i En sang fra fortiden. Men også kjærlighetshistorien har her fått et foruroligende, gotisk islett. De nye dameromanene har også mange likhetstrekk med de romantiske klassikerne Stormfulle høyder og Jane Eyre. Det var kanskje disse som i virkeligheten forente dameromanen med den gotiske romanen. For også her smelter fortid og nåtid sammen i fortellinger fulle av gotiske effekter.

Kate Morten og Katherine Webb befinner seg i det øvre sjiktet av kvalitetskalaen for dameromaner. Lucinda Riley i nedre. Det er imidlertid også store innbyrdes forskjeller mellom bøkene til de forskjellige forfatterne. Personlig synes jeg at Arven og En sang fra fortiden er bedre enn Det du ikke ser. Jeg hadde til å begynne med et litt ambivalent forhold til En sang fra fortiden på grunn av den noe urealistiske vendingen historien tar. På den annen side var det nettopp denne «urealistiske» og foruroligende vendingen som ga romanen den ekstra snerten og skapte den grøssende gode atmosfæren verdig den gotiske romanen. Så da er det jo greit at historien er litt spekulativ. Etter å ha tenkt meg litt om, endte jeg opp med å like boka svært godt. Den er godt skrevet, og det voldsomme drivet i historien gjør den til en sidevender det er vanskelig å legge fra seg. Boka appellerer nok mest til kvinner, og den er ikke dårligere enn bøker skrevet av og for menn. Forøvrig synes jeg man skal overse den ofte nedlatende holdningen til begreper som triviallitteratur og dameroman. Man skal huske at de beste titlene i gotisk litteratur som i samtida ble vurdert som simpel triviallitteratur, i dag er kanonisert. Jeg skal her ikke kaste meg inn i noen debatt om hvorvidt Kathrine Webbs bøker i fremtida vil inkluderes i den vestlige litterære kanon. Det er ikke viktig. At hun elskes i samtiden får være godt nok.

Andre bloggere om boka: Knirk, Les mye, Beates bokblogg,

Den nye dameromanen: Knirk, NRK

Skei, Hans H (2009): «Triviallitteratur», Store norske leksikon. snl.no. http://snl.no/triviallitteratur [Lesedato: 01.05.2013]

10 replies »

  1. Dette var ein fin og nyanserande kommentar til ein debatt som elles speler på unyanserte stereotypiar. Sjølv er eg ein sucker for dei gregorianske og viktorianske dameromanane, men eg har ikkje lese noko særleg av dei nyare.

    Lik

  2. Å! Nå ble jeg glad! Tusen takk for en god omtale, og for at du reflekterer rundt sjangerbetegnelsen «den nye dameromanen» som er en vanskelig betegnelse å bruke. Interessant å lese om det du skriver om gotikken. Det er en sjanger jeg gjerne kunne tenke med å utforske dypere – både historisk og geografisk. For øvrig trenger ikke bøkene ha en kjærlighetshistorie. Jeg synes å huske at den der til Morton om de tre gamle søstrene på slottet – den hadde ikke en kjærlighetshistorie i seg? Det var en mann som var involvert i den historien om «The mudman», men det var liksom en biting i forhold til hovedhistorien og mere fortalt som tilbakeblikk.

    Jeg er selv veldig opptatt av sjangeren og kvalitetsforskjellene. Helt enig med at Webb og Morton er gode, og Riley dårlig. Har du lest The novel in the viola av Natasha Solomons? Den synes jeg også var veldig god. Nå derimot leser jeg Kjærlighet på menyen og den er SÅÅÅÅ dårlig.

    «Man skal huske at de beste titlene i gotisk litteratur som i samtida ble vurdert som simpel triviallitteratur, i dag er kanonisert. » – bra sitat!

    Lik

    • Da får jeg vel spise i meg den bombastiske påstanden om minimum en kjærlighetshistorie. Og jeg som var så sikker. Skal rette det! Jeg holder forresten på å lese Fortellingen i fiolinen nå. Og takk for advarselen, jeg skal styre unna Kjærlighet på menyen.

      Lik

  3. Godt og interessant innlegg. Jeg har enda ikke lest noen av nevnte Morton, Webb og Riley, men holder på med gammeldameroman- Jane Austen.. Har Morton og Webb på ønskelista derimot.:)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s