Klassikere

Jane Austen: Northanger Abbey

Northanger Abbey

Aarhus: Bechs forlag (2011). Dansk utgave. Ikke oversatt til norsk

Jane Austen ble født i 1775 i Steventon i Hampshire i Sør-England hvor hennes far var prest. Her vokste hun opp sammen med foreldrene og sine seks søsken. Sin utdannelse fikk Austen hovedsaklig hjemme. Kun to år gikk hun på kostskole i Oxford. Hun begynte tidlig å skrive, og i tenårene skrev hun vers og historier for familien. Det meste av sitt voksne liv skrev hun, men ga ut sitt første verk, Fornuft og følelser, først i 1811. Etter det kom Stolthet og fordom (1813), Mansfield Park (1814) og Emma (1816) som perler på en snor. Northanger Abbey, som opprinnelig ble solgt til en forlegger i 1803 med tittelen Susan, ble som Overtalelse utgitt posthumtJane Austen giftet seg aldri, og ble boende hos foreldrene og annen familie til hun døde i 1817, bare 41 år gammel.

Alle Jane Austens romaner skildrer det engelske borgerlige og lavaristokratiske miljøet, og temaene som tas opp er kjærlighet, ekteskap og familie. Askepottmotivet går igjen i alle bøkene: en gifteklar, ubemidlet kvinne av god familie møter en mann hun forelsker seg i og ønsker å gifte seg med. Ytre omstendigheter forhindrer imidlertid foreningen, og heltinnen må gjennom diverse prøvelser før hun kan gifte seg med sitt hjertes utvalgte. I Stolthet og fordom er det heltinnens stolthet og heltens fordommer som må overvinnes før de to kan få hverandre.

Northanger Abbey reiser den unge 17-årige Cathrine Morland til Bath sammen med foreldrenes barnløse naboer for å introduseres for middelklassens selskapsliv. I Bath finner hun en venninne i Isabella Thorpe som hun deler en fasinasjon for gotiske romaner med, favoritten er Ann Radcliffes Mysteriet i Udolpho. Hun møter også Henry Tilney og hans søster Eleanor, som hun blir venner med. Cathrine blir invitert til Eleanors hjem Northanger Abbey – et gammelt gods i gotisk stil. Og forlest som hun er på gotiske romaner, løper Cathrines fantasi løpsk. Hun ser for seg underjordiske ganger, bevegelige paneler, skjulte rom, fangenskap og mord på Northanger Abbey. Først etter at Henry konfronterer henne med sunn fornuft, ser hun sammenhenger hun tidligere har vært blind for.

Northanger Abbey er ikke et av Austens hovedverker, og jeg skjønner hvorfor. Selv om det er greit å ha lest boka, skal jeg innrømme at jeg slet med å komme meg igjennom de skarve to hundre sidene. Hovedårsaken er at den fine balansegangen mellom dialog og handling er brutt. Boka inneholder for mye dialog og for lite ytre handling, og det blir trettende. Likevel er det noe ved boka som fasinerer. Jane Austen og hennes umiddelbare «gotiske» forgjengere var glade i klisjeer, og her skylder dagens populærlitteratur henne og forgjengerne hennes en god del. Spesielt fasinerende i Northanger Abbey er personskildringene: Det at hovedpersonen er avrundet, mens bipersonene fremstår som endimensjonale karikaturer. I Northanger Abbey er det John og Isabella Thorpe som, sammen med Henry og Eleanors far og bror, fremstår som mest endimensjonale. Det som likevel slår meg, er at det ikke gjør noe. Det er greit at John og Isabella utelukkende fremstår som ustadige, uærlige og griske og at Henrys far er hovmodig. Det sjenerer ikke. Det er akkurat slik karakterene i Austens bøker skal være.

Northanger Abbey fremstilles ofte som en parodi på Ann Radcliffes romaner. Men som det står i forordet i min utgave av boka, verdsatte Austen Radcliffe. Austens syn på den gotiske romanen skinner da også igjennom i boka i følgende lett ironiske avsnitt:

“Jeg læser ikke romaner – jeg åbner sjældent en roman – De må ikke tro, at jeg ofte læser romaner – det er faktisk godt af en roman at være” – sådan plejer jargonen at være. – “Og hvad er det, De læser, Miss -?” “Åh, det er bare en roman!” svarer den unge dame, medens hun med påtaget ligegyldighed eller momentan skam legger sin bog fra sig. (s.30)

Moralen er kanskje, som det står i forordet, at hvis man har begge bena på jorda og holder seg til sunn fornuft og de gjeldende moralbegreper, så går det nok bra til slutt.

Lesesirkel 1001 bøker: Northanger Abbey. Du finner flere omtaler her

11 replies »

  1. Fin omtale, Kari. Jeg likte Northanger Abbey veldig godt , og tenkte ikke noe på det du skriver om at forholdet mellom dialog og handling ikke er i balanse – nå skal det sies at det er veldig lenge siden jeg leste de andre Austen romanene, så jeg har ikke noe sammenlikningsgrunnlag (som jeg husker godt).

    Liker

    • Nei, av og til tenker jeg at jeg må ta en lesepause fordi jeg synes at alle bøkene jeg leser er kjedelige. Føler meg for tida som en litt gretten leser selv om jeg ikke er det. Jeg tror ganske enkelt at jeg likte Emma og Stolthet og fordom bedre. Eller kanskje jeg er blitt for gammel for Jane Austen. Men for all del. Boka er ikke dårlig. Den bare kjedet meg litt.

      Liker

  2. I forordet til utgaven min står det at Northanger Abbey er «the ideal introduction to Jane Austen’s novels because in it we see the author defining the parameters of her craft», og dette viser at selv om den ikke regnes som et hovedverk har den store potensialer. For min del var det av vesentlig betydning å vite at det faktisk er en satrier, det gjorde leseopplevelsen morsom og skjerpet selve lesingen 🙂
    Interessant at Austen faktisk satte pris på Radcliffe.

    Liker

      • Godt poeng! Selv tenkte jeg ikke så mye på det satiriske aspektet mens jeg leste. Men jeg trakk litt på smilebåndet av de ironiske kommentarene om romanen som sjanger. De fikk meg til å tenke på den holdningen mange i dag har til ungdomsbøker, kriminallitteratur og serieromaner. Til populærlitteratur. Ting har ikke endret seg mye de siste 200 årene 🙂

        Liker

  3. Nei Kari, men blir da aldri for gammel til å lese Austen?? I object.
    Norhanger Abbey er den Austenboka jeg har lest flest ganger og den må vel bety at den er en favoritt. Det slo meg da jeg leste det du skrev om balansen mellom handling/dialog – at det kanskje nettopp er derfor – jeg synes hun er best i dialogene, den dryppende satiren, misforholdet mellom ord/kroppsspråk/handling. Der er hun en mester. Også, bør hun leses på engelsk. Disse ørsmå nyansene, den fisefine overkorrekte høfligheten mener jeg er umulighet å gjenskape i nordisk språkdrakt. Liker og tenke at det nettopp er derfor denne boka aldri har blitt oversatt til norsk -))

    Liker

    • Det var godt å høre! Jeg skal prøve meg på Mansfield Park om ikke så lenge. Og kanskje du har rett. Kanskje jeg burde lest boka på engelsk. Det var litt oppstyltet språk i den danske utgaven, også blir jeg litt matt hver gang det kommer et komma foran at… 🙂

      Liker

  4. Ja, det er artig at romaner på den tiden ble sett på som verdiløst og ødeleggende for sinn og hjerne. Austen forsvarer romanene i Northanger Abbey – selv om hun også gjør narr av at mange romaner var virkelighetsfjerne.

    Liker

  5. Man blir aldri for gammel for Austen! Tvert imot, føler jeg meg fristet til å påstå. Jeg har i alle fall oppdaget at jeg liker Austen bedre etter hvert som jeg (forhåpentligvis) har blitt noen år klokere. Men jeg er enig med Ingalill i at det er best å lese henne på engelsk. Jeg syntes Stolthet og fordom var middels og litt kjedelig, mens Pride and Prejudice var helt fantastisk og spennende – selv om jeg leste dem i den rekkefølgen og visste hvordan det gikk til slutt. Nyansene og skarpheten kommer mye klarer fram i originalen. Northanger Abbey skal jeg ikke uttale meg om ennå, men jeg gleder meg til å lese den.

    Uansett: Flott innlegg! Og velkommen til lesesirkelen:-)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s