Barn & Ungdom

Aina Basso: Inn i elden

inn i elden heile omslaget.inddAina Basso fra Giske i Møre og Romsdal debuterte som forfatter i 2008 med ungdomsboka Ingen må vite, og i 2010 ga hun ut sin første roman for voksne, Fange 59. Taterpige. I fjor kom hennes andre ungdomsbok Inn i elden, som ble nominert til Brageprisen i åpen klasse, ungdomsbøker. Aina Basso er utdannet historiker og bor i Oslo.

Inn i elden er satt sammen av to parallelle historier, Elens og Dorothes. Vi befinner oss i Finnmark, nærmere bestemt i Kiberg og Vardø på 1600-tallet midt under hekseprosessene. Elen er datter av en klok kone i Kiberg. Moren, Kloke-Marja, får besøk fra fjern og nær av folk som søker hjelp for alt mellom himmel og jord, og for å spe på inntektene tar hun i tillegg imot menn i nattens mulm og mørke. Resultatet er at Elen stadig får nye brødre som i likhet med henne selv ikke har noen far. Familien lever på et eksistensminimum, brødrene blir sendt bort når de er gamle nok til å fø seg selv, og da Elen er kommet opp i rett alder, lærer moren henne kunstene sine. Elen og moren lever farlig i en tid da kloke koner blir brent på bålet som hekser.

Samtidig kommer den danske rikmannsdatteren Dorothe til Vardø. Hun er giftet bort til den langt eldre Johann Beyer, som er fut i Vardø. Etter at Vardø fikk ny lensherre er hekseprosessene i full gang igjen, og heksejakt er en av futens oppgaver. Det går som det må gå, og Dorothes og Elens veier krysser hverandre til slutt…

Inn i elden er en historisk roman som tar for seg hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Synsvinkelen skifter stadig mellom Elen og Dorothe, og dermed får leseren sett saken fra begge sidene: fra øvrighetas og de anklagdes. Bokas styrke ligger da også nettopp i skildringa av de vidt forskjellige livene til de to ungjentene. På den ene siden har vi Dorothe, som uvillig gifter seg med den langt eldre Johann, flytter til et sted hun ikke vet noe om og omgis av mennesker hun ikke forstår, og som dermed ikke har mulighet til å danne seg et selvstendig bilde av trolldomsprosessene hun er vitne til. Synet hennes styres da også av ektemannen og av overtro. På den andre siden har vi Elen som vokser opp i små kår som datter av ei klok kone og en prostituert, og som følger den veien skjebnen har stukket opp for henne. Spesielt godt likte jeg skildringa av livet i bygda Kiberg. Av overtroen, bygdesladderen, sjalusien, småligheta og ondskapen. Skildringa av Elens forhold til lillebroren Sanktominus, som er preget av sjalusi, avsky og forakt, er også meget god.

Bokas svakhet ligger i balansegangen mellom det naturlige og det overnaturlige, naturreligion og overtro. Her er det noe som skurrer. Til bare å være en uskyldig, klarsynt klok kone med varme hender og evnen til å stoppe blod, lukter det for mye svovel og lusker for mange svarte katter rundt bena på Elen. Som overtro, syner, hallusinasjoner, visjoner eller drømmer er djevelen i ham av den svarte katten og svovellukt grei forbundet med Elen, men i fortellinga fremstår begge deler som virkelig. Det lukter svovel og det er noe rart med den svarte katten Elen møter. Det blir bare helt feil at Elen så tydelig forbindes med det hun beskyldes for, når det samtidig understrekes at hun er uskyldig. Inn i elden er på ingen måte noen dårlig bok. Men svakheten i fortellerperspektivet trekker såpass ned at boka bare blir gjennomsnittlig god. Terningkast 4.

4 replies »

  1. Snedig at vi har samme oppfatning Kari, om det som skurrer. Jeg skrev nettopp om det samme i mitt blogginnlegg, og oppdaget hva du skrev når nå da jeg googlet anmeldelser av boka.. Jeg ga den også frie på bokelsker. Så vi er veldig samstemte her..

    Lik

    • Det som er så synd, er at det bare skulle små justeringer til for å unngå dette. Det går som regel greit når synsvinkelen er flyttet fra den allvitende fortelleren til en person i teksten hver gang det skjer noe overnaturlig, samtidig som personen tviler på det som skjer eller på en eller annen måte er beskrevet som forstyrret, da kan nemlig leseren tvile med personen eller tilskrive ham fortolkninga av det overnaturlige. Hvis den allvitende fortelleren derimot sier at det lukter svovel, da lukter det svovel, hvis du skjønner hva jeg mener. På samme måte som det er vanskelig for leseren å tvile på at det lukter svovel hvis personen i teksten ikke gjør det og ellers er beskrevet som et troverdig øyevitne. Dette er så grunnleggende for all fantastisk litteratur at jeg kan ikke annet enn å skylde på dårlige konsulenter.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s