Norsk skjønnlitteratur

De stillferdige av Bror Hagemann

Bror Hagemann: De stillferdige (2012)

Forlag: Tiden

Jeg har ikke lest noen bøker av Bror Hagemann før, men ble nysgjerrig på hans siste roman De stillferdige som nylig ble utgitt på Tiden forlag. Da Tonny er fem år gammel, blir han kjørt av en venn av moren til ekteparet Gudny og Øivind og satt bort hos dem. Han ser aldri moren igjen, og får aldri noen forklaring på hva som egentlig skjedde.  Som voksen finner han ut at moren har omkommet i en brann og har slått seg til ro med det, inntil han på en forretningsreise i Brandbu, som ligger i det området han opprinnelig kommer fra, plutselig hører noen bruker morens kjælenavn Mara. Tonny begynner å gruble på det som skjedde i barndommen, og bestemmer seg for å oppsøke Mara, omså bare for å forsikre seg om at hun ikke er hans mor.

Fram til nå er plottet til forveksling lik det i de mange dameromanene med parallelle handlinger i nåtid og i fortid, hvor helten søker svar på hendelser i egen eller i familiens fortid og vokser med svarene han finner. Og jeg skal ærlig innrømme at det nettopp var det som gjorde meg nysgjerrig på boka. Ikke minst fant jeg det interessant at forfatteren har klart å begrense seg til 150 sider. En bragd for denne typen bok. I det øyeblikket Tonny ankommer den avsidesliggende gården hvor Mara bor, taper imidlertid boka et hvert likhetstrekk med dameromanen.  Det forventede sentimentale gjensynet mellom mor og sønn glimrer med sitt fravær. I stedet tar boka steget over i spenningssjangeren. Tonny kan egentlig ikke gjenkjenne den middelaldrende Mara som sin mor. Og tro det eller ei, men Mara bor i et narkoreir.  Jeg skal ikke røpe hvordan det går videre, men spennende er det.

De stillferdige kan kanskje beskrives som en eksperimentell roman på grunn av Hagemanns sammenblanding av sjangere, og jeg vil ikke si at jeg ble skuffet selv om historien beveget seg i en helt annen retning enn forventet. Tvert i mot synes jeg at det løftet boka. Jeg kan kanskje røpe såpass som at Tonny fikk svarene han søkte, selv om det kanskje ikke var de svarene han helst ville ha. Slik er det nok i virkeligheta også. Ja, enkelte ganger kan det kanskje være like greit ikke å vite… God bok!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s